Tidlig krøkes

"Hvis vi legger en ball oppi senga til Babyen mens hun sover, så kan hun jo ligge og trikse litt og sånn når hun våkner."

Og så gjorde han, den pensjonerte håndballpappaen. Man skal tidlig krøkes, nemlig, om man god ballkaster skal bli. Mammaen protesterte ikke, mine atletiske evner tatt i betraktning, burde vi muligens startet enda tidligere.

Så satt da også Babyen og spiste på ballen da vi kom inn til henne en time senere. Sånn i stedet for å hyle seg opp av senga, liksom. Derfor, om dette går veien, så vurderer jeg å slenge oppi en klarinett i natt. Ikke at mine syv år i korps nødvendigvis betyr videreføring av store musikalske evner. Evner er nemlig inget kriterie for opptak til skolekorps, det har jeg forstått i ettertid. Men jeg har liksom ingen andre store evner jeg føler for å videreføre. Og man vet jo aldri, kanskje er det et multitalent vi sitter her og ruger på. Korpsnerd og ballkaster i samme jente, det hadde vært noe.

Fortsettelse følger, med andre ord.

Rollebytte

Forrige helg var jeg hjemme alene. Av typen halve dagen og hele natten. Pappaen skulle på julebord i hjembyen, mens Babyen var trygt plassert hos farmor og farfar. Bare meg altså, for første gang siden Babyen ankom verden.

Jeg skulle også på julebord. Og hadde all verdens av sammenhengende tid til å gjøre meg fin. Jeg hadde rød strømpebukse og kort kjole. Jeg hadde oppsatt hår og så lange øredobber jeg bare ville. Jeg hadde mer enn ett slag sminke i ansiktet. Og, jeg hadde lest en hel avis før jeg trasket avgårde på høye heler med en bitteliten veske. Så fin følte jeg meg faktisk, at jeg dristet meg til å tenke at ingen kunne se at egentlig så var det en sliten og vanligvis nedsnørret småbarnsmor som trippet nedover veien. Jeg var bare meg. Riktignok en litt vel jålete utgave av meg.

I hvert fall hvis de holdt seg unna jakkelommene mine. På vei hjem igjen fant jeg nemlig en smokk, et snørrpapir og en nedspist plastdings. I den andre fant jeg brødrester. Aldri har jeg savnet Babyen mer. Sånn godsavnet.

Så er det kanskje ikke så enkelt dette rollebyttet. Og ikke tror jeg at jeg vil at det skal være det heller.

(Og, ja, jeg burde virkelig tømme lommene mine litt oftere).

Bursdag.

I dag feirer vi faktisk bursdag her på Sandaker.
Ikke for babyen altså, hun er heldigvis baby litt til. Men, for bloggen, som fyller ett år. Ja, i dag er det faktisk ett å siden jeg blogget for første gang. Siden stod frem som den smugtitteren jeg var. Og som jeg fortsatt er. 

Siden den gang har det jo hendt en del her på Sandaker. Mye har jeg delt, mye har jeg ikke delt. Faktisk. Jeg har vært gravid. Veldig gravid. Jeg har prøvd meg på samfunnsanalyser. Jeg har forberedt meg på o`store fødsel. Tøffet meg, i den forbindelse Jeg har blitt mamma. Mamma! Til verdens fineste jente. Jeg har prøvd ut Foreldrerollen. Og jeg har prøvd ut Mammarollen, og dens unngåelige bæsjefokus. Tidvis ulik papparollen. Det har vært slitsomme dager. Lange netter. Og finfine dager, så klart. Uforståelig fine.
Jeg har utlevert meg selv.. Og sambomannen. Og babyen. Ja, kanskje først og fremst babyen  Solstråla vår, danseløven vår, luringen vår. Noen ganger har jeg lurt på om det er riktig. Rettferdig ovenfor henne som ikke kan forstå. Men som allikevel er en fullverdig person. Andre ganger har jeg tenkt at jeg burde, og at jeg vil, skrive om viktigere saker. Om feminisme og cupcakes, for eksempel. For det mangler ikke på synspunkter. Men det mangler tid. Og kanskje formuleringsevne, for slike skiblerier må være perfekte, synes jeg.

Og ellers, så har jeg innsett at jeg er voksen. Eldre.At det betyr at mine fine besteforeldre blir gamle. Jeg har skrevet om uvesentligheter og  barnepiker. Om alt og ingen ting. Da det hendte ting i Norge som føltes så uendelig mye viktigere enn mine skriblerier, lot jeg være å skrive. Klarte ikke skrive. Jeg har skrevet om mannens sure sokker. Om verdens fineste søster, om naboen, og om enda mere bæsj. Jeg har fått kommentarer, og blitt like glad hver gang.

Et fint år, med andre ord, som har gått så altfor fort. Et år helt ulikt alle andre år. Babyens år. Utvilsomt babyens år.

I følge bloggetiketten burde jeg kanskje arrangere giveaway?
Det skulle jeg gjerne gjort. Jeg kunne loddet ut et par retroservietter for eksempel. Men, jeg kjenner meg selv rett, og vet at serviettene aldri ville kommet seg ut av min dør og ned i din postkasse. Jeg er nemlig så treg. Enormt treg. Derfor, som den selvsentrerte personen jeg er, drister jeg meg heller til å spørre dere om en gave. Eller, noen ord. Jeg er så nysgjerrig på hvem som er innom siden min. For noen er det jo faktisk, det har jeg fått en viss klarhet i etter at jeg sluttet og spore mine egne sidevisninger.

Det hadde vært så gøy å få vite litt om deg. Så, vil du legge igjen noen ord om deg selv?  Du kan jo fortelle hvordan du havnet her? For eksempel. Eller du kan fortelle hvem du er, sånn i all enkelhet liksom. Blogger du selv? Eller er du kanskje en tøff smugleser? Jobber du? Synger du i dusjen? Er du mamma du også, kanskje? Sønn? Baker du cupcakes? Har du vært innom her før? 

Enkle spørsmål, altså. Fra en nysgjerrig sjel.

Bursdagsklem fra Sandaker.

Sjarmørmannen

Forrige uke dro Anna på en liten ferie utenbys. Tre dager skulle hun tilbringe hos Morfar og Nanna. En drømmeferie, med andre ord.

Mens hun styrte skuta hjemme hos besteforeldrene, passet vi, hennes foreldre, på å være litt kjærester. Blant annet dro vi på kino, hvor mor overrasket far med dobbeltseter bakerst i kinosalen. Det var oss og fjortisene, og akkurat passe fint og kleint. Etter filmen foreslo mannen at vi skulle gå videre for en øl. Og det sier man jo ikke nei til, sånn midt i uka. Mens vi vandret hånd i hånd nedover gata, innså jeg imidlertid at jeg ikke var helt kledd for anledningen. Den store ullgenseren jeg hadde valgt var absolutt varm og deilig inne i kinosalen, men under min småstramme kåpe var den egentlig bare i veien. 

"Det ser jo ut som om jeg fortsatt har en bolle i ovnen, " meddelte jeg mannen.

Han var derimot ikke enig. For, i følge ham var jeg like fin og slank som det vikepliktskiltet vi nettopp passerte. "Eller, hvilket som helst annet skilt," kunne han forsikre.     

Jahaja. Jeg har absolutt ikke noe i mot å være skilt-tynn, jeg altså. Men, noe sier meg allikevel at mannen har blitt litt vel sløv på sjarmørfronten, etter at hans primærrolle i heimen gikk fra å være Kjæreste til Pappa?  

Farsdag

Far sin dag. Og, siden det var den første som ble feiret med babyen på utsiden av magen, så klinket jeg like så godt til med  hjemmebakte rundstykkker til frokost. Rent estetisk lignet det ferdige produktet så absolutt ikke på de fristende bildene fra oppskriften. Bakst gjør sjelden det her i heimen.Men heldigvis kunne far trøstende fortelle at de så både søte og skikkelig hjemmelagde ut.
Rundstykkenes estetiske mangler forsvant uansett bak ett stykke ivrig baby. Med partyhatt,  "pappas jente"-body og "I love Dad"-smekke, var hun det naturlige midtpunktet under frokosten. Klarere kan vel dagens budskap neppe sies. Så rakk hun da også å smøre voksensenga med både egg og banan, før hun hylende ble båret inn i sin egen seng, hvor hun sovnet momentant.

En fin dag, altså. I ettertid kan man muligens innrømme at det var en smule opptimistisk å tro at frokost i senga var forenelig med timåneders baby. Men det får så være. Dagens moderne fedre kan faktisk skifte sengetøy, selv på sin egen dag.Og dessuten, det er jo et helt år til neste gang,

Håper alle har hatt en fin farsdag. Om den feires, eller ei.

Alvorsord

Kjære mamma og pappa.

Jeg tenkte vi kunne ta oss en liten alvorsprat. Dere hører nemlig ikke på meg, alltid.

Ta denne armstrekkingen, for eksempel. Jeg liker å vise hvor stor jeg er. Det er moro å strekke armene i været, spesielt når dere roper at jeg er flink og hopper rundt av stolthet og glede. Det er gøy. Men, det er ikke like gøy når dere ber meg gjøre det foran publikum. Det er ganske slitsomt, og skummelt, når alle ser forventningsfullt på meg og maser igjen og igjen om at jeg skal vise hvor stor jeg er. Kanskje har jeg ikke lyst akkurat nå? Men heller når alle går fra bordet.

Det samme gjelder denne klappingen. Klapping er gøy det. Så gøy at jeg må le av meg selv. Men trenger dere på død og liv å filme meg? Er det ikke ganske unødvending å ta frem dette kameraet som dere vet at jeg vil leke med, men som jeg aldri får lov til?

Jeg lurer også på denne ropingen. Hvorfor er det stas at jeg roper og hyler alt jeg kan her hjemme? Prøver ut stemmen min. Da holder dere dere for ørene, sier at jeg kommer til å bli en bestemt liten frøken, og ser stolte ut. Mens, hvis jeg prøver det samme på trikken, blir mamma rød og svett og prøver å avlede meg.

En annen ting er disse kjolene dere tar på meg. Dere vet, disse finkjolene som jeg får på når vi venter besøk. Når ellers har jeg kjole? Jeg skjønner jo at det er en fin ting, for mamma klapper i hendene og gjentar igjen og igjen at jeg er fin. Hun tar bilder med mobilen og sender til mormor. Pappa sier at jeg er en prinsesse. Det er gøy at alle er så glade. Men, kjolene er ganske dumme. De er egentlig bare i veien. Det er umulig å krabbe og klatre med de. Og jeg elsker å krabbe og klatre.

Det samme gjelder disse uteklærne. Jeg er enig i at de hjemmestrikkede klærne er fine. At jeg ser ut som en liten nisseunge med de på. Men det er så mange deler. Genser, bukse, sokker, luer og sløyfebånd. Jeg er faktisk kokvarm innen vi er halvveis i påkledningen. Og det ser jeg at dere også er. Kanskje, kanskje kunne en heldress vært et alternativ, sånn innimellom?

Jeg er nemlig ingen utstillingsdukke. Jeg er et bittelite menneske, som lever i en voksenverden. Som hele tiden tilpasser meg denne verden som ikke er tilpasset meg. Som lever her og nå, aldri på kommando.
Jeg tenkte bare jeg skulle minne dere på det.


Med vennlig hilsen,
Anna

Trygt forfall

Vi har, som tidligere nevnt, ei smilejente. Ei lita solstråle med jernvilje. Som sjelden er skeptisk til andre mennesker. Som hviner av glede og krabber i full fart mot døra hver gang vi får besøk. Uansett hvem som måtte komme. På butikken tar hun gjerne en sittende dans for damen foran oss i køen. Eller blåser spyttebobler mot mannen bak oss. Sjeldent redd, altså.

Men en ting er hun riktignok redd.
Støvsugeren. Når den skrus på, spenner den lille kroppen seg. Øynene blir store som tallerkener, og de små armene strekkes febrilsk i været. Ta meg opp og bort. Nå. Nå!
Så, vi støvsuger ikke. Ei heller føner vi hår. For samme prosedyre følges i møte med hårfønerlyden, uansett hvor i leilgheten den lille jenta er når den settes på.

Hvorvidt redselen kan kureres ved hyppigere bruk av begge redselsmomentene, ønsker jeg ikke å spekulere i. Jeg har også hørt snakk om både tørrmopp og tørrshampoo. Men, enn så lenge er det greit å ha en unnskyldning for forfallet. På alle fasader.

Famme

Du har liksom alltid vært gammel, du farmor. Min Famme. Gammel, og veldig veldig fin. Unik. Du hadde allerede levd så lenge da jeg ble født. En evighet, syntes jegg. Opplevd så mye. Fine minner. Og vonde minner. Så mye historie. Og kanskje derfor trodde jeg at du alltid skulle være her. At du liksom ikke skulle bli gamlere. Alltid være deg.

Men nå er du syk. På sykehus. Og kan ikke flytte hjem til huset ditt igjen. Det store huset, hvor du har bodd i over70 år. Som deg og farfar bygde. Og først nå skjønner jeg at du er ordentlig gammel. Slik gammel som andre besteforeldre blir. Og ikke bare Famme-gammel.

Sløve vaner

Noen ganger kan man jo velge å se positivt på ting.

Som når man har stilt klokka bakover. Noe familiens minste medlem på ingen måte har fått med seg, hun følger jo sin egen klokke. Dermed starter hennes dag i femtiden. Så klart. Og da kan man, til tross for at morgenstellet egentlig er pappaens greie, velge å stå opp. Og, man kan jo velge å stå opp med lystig sinn. For selv om klokka viser grytidlig, tror jo kroppen at den har sovet det den skal. Det blir jo nesten som å få en time gratis, kan man tenke. Man kan sitte på lekematta sammen med babyen og snakke med bamsene, mens det enda er mørkt ute. Man kan velge å pakke ut av koffertene man ikke orket å gjøre noe med dagen før. Når pappaen står opp kan man jo brette klær, og sette på vaskemaskinen. Mens man hele tiden minner seg selv på hva klokka egentlig ville ha vært. Nikke fornøyd. Oppgaver som gjør selv den morgenkvikke babyen trett igjen. Så trett at hun bæres tilbake til sengen.

Og så sitter man plutselig der, med passelig ryddig hjem, ferdigbrettede klær og kaffekopp allerede klokken halv ni. Tenker at nå kan dagen bare begynne.

Hva  man velger å gjøre i det man hører at babyen våkner igjen, og innser at hun nå kommer til å hoppe over sin vanlige formiddagslur, er uvisst. Den formiddagsluren man vanligvis bruker på å dusje og fikse seg selv bittelitt. Oppgaver som krever at den klatreglade babyen oppholder seg trygt i sengen sin. Dette stedet hun kun vil oppholde seg når hun er stuptrøtt. Og i hvert fall ikke rett etter at hun har våknet.

Men det kan man jo velge å overse. Det er tross alt ikke hver dag man får en time gratis.
Eller, om man gidder, så kan man jo minne seg selv på hvorfor man er så glad i sløve morgener og andre vaner.

Fint. Bare fint.

Noen ganger skulle jeg ønske at det var like lett å skrive om de fine dagene, som de kjipe.

For det finnes jo fine dager også. Som de fredagene man våkner til lyden av Pappaen og Babyen som synger ved stellebordet. Hører at de beveger seg ut i stua, at de skifter sang og begynner å danse. En behagelig lyd som fyller hele leiligheten, så deilig beroligende og søvndyssende. Pappaens stolte stemme, og Babyens frydfulle. Så perfekt samstemte. Så selvføgelige. Og man kryper lenger ned&nbsp i den varme dyna, vel vitende om at morgenene er Babyens og Pappaens tid. Deres lille oase før pappaen må gå på jobb.

Men det er ikke alltid så lett å skrive om de fine dagene. Gi dem ord. Uten at det blir klisje. Uten at det blir skrytete. Overdrevent. Uten at det blir for nært. For personlig.  Og kanskje er det nettopp slik, at dagene forblir finest om de holdes hos dem som opplever de?

Bæsj. Igjen.

Jeg skulle oppdatere Facebook-statusen. "Carina og en baby som får latterkrampe hver gang mammaen brekker seg over bæsjebleiene," skulle det stå. Riktig så festlig, syntes jeg, og var kun et tastetrykk unna publisering. Så kom jeg plutselig på at førhunfikkbaby- Carina hadde lovet seg selv, og andre, å ikke ha babystatuser. Og i hvert fall ikke bæsjebabystatuser.

Men på bloggen er det lov, ikke sant? Hit kommer jo folk, forhåpentligvis, frivillig. Den barrieren har jeg jo allerede brutt.

Dessuten, statistikken viser at "baby" og "bæsj" er de søkeordene som hyppigst fører folk inn hit. Og man må jo gi folket det de vil ha.

Snerpete?

Sånn ca hvor gammel og snerpete begynner man å bli når man må skru av radioen hver gang den spiller "Følese" av Admiral P? Når man slipper alt man har i hendene og løper til for å skru ned lyden før man får vondt i hele kroppen? Før blodet begynner å overkoke?

Og nei, ikke på grunn av musikkens sjanger eller kvalitet. Jeg har allerede innsett at dette er min lillesøsters musikk. Men fordi han insisterer på å synge "meg og deg." Først meg, og så deg. Og man nevner da aldri, aldri, seg selv først. Gjør man vel? Selv ikke om han insisterer på at det vil gå aldri så bra med oss.

Nei, jeg nekter å skifte radiokanal. Så gammel er jeg faktisk ikke.

Bestis

I går var jeg hos Annas oldemor, min mormor, og hentet fem hjemmestrikkede gensere, syv bukser, mange luer og enda flere sokker. For å nevne noe. Alt skredderstrikket til den lille damen. "Vi er ikke flinke nok til å ta vare på gamle tradisjoner," tenkte jeg på vei hjem. For strikking skjønner jeg ingen ting av.

Men først og fremst tenkte jeg at besteforeldre er en fin ting. Heldige meg som har mine i live. Heldige de som er så friske at de kan delta aktivt i både barnebarn og oldebarns liv.Og heldige Anna som absolutt ikke kommer til å fryse i vinter.

Barnepike

Innimellom hender det er jeg ute og lufter meg. Sånn på kveldstid, uten babyen. Kanskje uten pappaen. Og gjerne med venninner. "Er pappa barnepike i kveld, da," spør folk.

"Ja," svarer jeg. Hvis de med barnepike mener at han er hjemme med sin egen datter. At han leker med henne. Bader henne. Mater henne. Koser henne. Synger for henne. Legger henne. At han er sammen med henne. Da er han barnepike.
Selv trodde jeg han var pappa. 

Hvis jeg svarer, da. For noen ganger finnes det faktisk dumme spørsmål. Og ingen gode svar.  

Ordkrøll

Sambomannen og jeg liker å leke med ord. Finne på nye ord. Vi, eventuelt jeg, innbiler oss selvsagt at dette gjør oss veldig morsomme og interessante. Også er det jo bondende for forholdet da, å ha sitt eget språk liksom. Vi er veldig glade i navnet Ulf, det gjør seg så godt bakpå andre ord. Synes vi. Bestulf, Dustulf, Snillulf, Penulf, Sinnaulf, alt etter dagsformen til både sender og mottaker.

For omverdenen derimot, fremstår muligens disse ordkrøllene som temmelig teite. Muligens evneveike. Jeg forteller nemlig stadig mine venninner at Anna er så glad i kombinasjonen banan og advokado. Jeg er stadig på jakt etter kaspers på butikken. Og, jeg har blitt riktig så flink til å bake foccarasja

Tvilsomt, jeg vet.
Men hva er vel hverdagen uten litt sprell?

Slitsomt heldig

Noen dager er liksom kjipere enn andre dager. Lengre. Som når pappaen må jobbe sent, og babyen slett ikke har tenkt til å sove på dagen. Kanskje har sovet dårlig om natten, alle tre. Om du da plusser på store mengder høyst nødvendig husarbeid, så har du en dag av det kjiplange slaget.

Da hender det at jeg freser. For jeg vet nok hvordan pappaen koser seg der han sitter på jobb. Med overtidssushi, all verdens arbeidsro og evig tilgang på fancy kaffe. Om jeg vet. Så jeg sender telepatikse fresninger i retning den jobbende mannen. Han som er så heldig å få gå i dress og møte andre folk hver dag.

Jeg freser gjennom vaskemaskinene som settes på en etter en. Stappulle av klær i miniatyrstørrelse. Gjennom klærne på tørkestativet som skal brettes slik at det blir plass til nye. Jeg freser gjennom støvsugeren, som ikke klarer å spise all støvet. Og jeg freser gjennom bæsjebleiene som havner i søpla. På butikken freser jeg også, kanskje ikke så telepatisk lenger. Jeg freser mot hyllene som ikke vil fortelle meg hva jeg skal ha til middag. Denne middagen som jeg uansett må spise alene. Og jeg freser gjennom grytene. Mot maten min som blir kald, fordi andres matbehov ble sterkere enn mine. Når babyen endelig har sovnet, freser jeg mot lekene som må ryddes, stellebagen som må ompakkes og flaskene som må vaskes og kokes. Kanskje freser jeg mot sofaen før jeg synker ned i den. Mens den siste, og halvhjertede, fresingen sendes mot gangen og joggeskoene som aldri blir brukt. "Dette skal han fasan meg få høre".

Tenker jeg. Helt til han kommer hjem. Og spør om hun har sovnet. Med håp i blikket, selv om han egentlig vet at hun la seg for tre timer siden. Uten å ta av seg de bråkete dresskoene lister han seg inn på rommet hennes, og blir stående og betrakte den sovende babyen. Lengselsfullt. Spør hva hun har gjort i dag. Hva vi jentene har gjort i dag.

Og jeg vet at jeg er heldig. At han gjerne ville byttet med meg. At jeg må bli flinkere til å huske at jeg er heldig.

At denne tiden får vi, hun og jeg, aldri igjen. 

Bukseløs

Jeg ville så gjerne kalle dette innlegget for "ammetåke". Men, det hadde vært løgn. Det er grenser for hvor langt jeg kan tyne denne tåka. Med en baby som sover hele natten, og som ellers er ganske så forutsigbar, må jeg vel si at tåka begynner å lette. At jeg begynner å få taket på ting. Som det å pakke seg ut av leiligheten og ut på trilletur. Man skulle i hvert fall tro at jeg evnet å kle på meg. Skikkelig og anstendig.

Vel. Det var her om dagen det skjedde. Vi skulle ut på tur, Anna og jeg. Anna var lei. Jeg var svett. Mens babyen hylte, løp jeg rundt og sanket alle tingene vi trengte. Tåteflaske, vannflaske, banan og regntrekk. Pusset tennene mens jeg knøt skoene. "Snart klar, vennen, mamma skal bare tisse". På do innså jeg imidlertid at den kortkorte shorsten jeg svinset rundt i, ikke egnet seg for trilletur i regnet. Av med shortsen, uten å ta av skoene, mens jeg tisset. Perfekt. Men, smokken! Jeg holdt på å glemme smokken! Med smokken trygt plassert i en vidåpen hylemunn, duret vi ut døra og inn i heisen. Fjerde etasje, tredje etasje, andre etasje..det kunne ikke gå fort nok, i følge babyen. I det vi passerte andre etasje demret det for meg at jeg hadde glemt noe. Et eller annet. En kjapp kikk nedover meg selv... Og joda, der stod jeg, i olajakke, skjorte, truse og converse. Null bukse. Bukseløs.

Om noen så meg? Nei, faktisk ikke!  Men hva i all verden skylder jeg på nå, som jeg ikke lenger har tåka å skylde på? Ingen ting, tydeligvis. For i følge folk i min nære omgangskrets tyder slike forglemmelser heller på at jeg begynner å bli meg selv igjen.
Det er typisk Carina å være glemsk.

Hverdag?

Vi er liksom litt i sjokk om dagen, babyen og jeg. Hverdagssjokk. Pappaen også, men han er jo tross alt voksen nok til å snakke for seg selv. Babyen ser seg stadig om etter andre. Etter tanter som kan leke med henne. Synge for henne. Etter mormorer som kan bysse henne i søvn, helst tre timer etter at hun egentlig la seg. Farfarer som kan trille henne. Etter noen som kan gi henne lekene hun kaster på gulvet. Som kommer med en gang hun roper på dem. Etter pappaer som gledelg står opp med henne, uansett når hun våkner. Ja, hvor er pappa? Og, hvor tok den sommerfriske og opplagte mammaen hennes veien?

Det lurer mammaen på også. Som babyen ser hun seg om etter andre. Pleide det ikke å være noen her mens hun dusjet? Og mens hun laget middagt? Hvis hun laget den, da. Padlet hun virkelig kano?Sånn midt på dagen, sammen med pappaen? Og badet hun virkelig fra svaberg, der ingen barnevogner kommer til?

Jo, både mammaen og babyen synes igrunn, at sommerferie, det er der det jammen lett å venne seg til. Men ikke så lett å venne seg av med.

Oslo

Jeg ville så gjerne skrive om det skjedde Norge 22 juli. Noe sant, noe riktig. Jeg ville skrive av meg alle følelsene. Slik som jeg pleier. Men jeg klarte ikke. Selv om jeg prøvde, igjen og igjen.

Vi satt på hytta i Sandefjord og betraktet et Oslo vi ikke kjente igjen. Vårt Oslo. Og et helvete på en øy, som jeg aldri vil kunne forstå. Takknemlige for at vi var trygge, og for at ingen vi kjenner var kommet fysisk til skade. Visste at vi var heldige. Vi var trygt hjemme i vår felles barndomsby, samtidig som vi lengtet etter det egentlige hjemmet vårt. Lengtet etter Oslo.

Og nå, nå er vi tilbake. I leiligheten, i hvert fall. Oslo har vi ikke rukket å betrakte enda. Det skal vi gjøre i morgen, babyen og jeg, pappaen skal på jobb.

Jeg tror det kan bli fint. For jeg har noe å fortelle byen vår. Nemlig, at  midt oppi alt det triste,  finnes det små mennesker som er lykkelig uvitende om det som skjer. Jeg kjenner en av dem. Ei lita frøken, som har blitt så stor de fire ukene vi har vært borte. Så stor at hun flyttet rett inn på eget rom da vi kom tilbake. Som endelig har lært seg å spise grøt. Og annen mat. Som har vokst ut av alle ferieklærne sine. Og kurven sin. Og vogna si. Som prater som en foss. Og som nesten kan sitte. Hun vil i hvert fall kun sitte, og prøver igjen og igjen. Stolt, iherdig og trassig holder hun seg oppe. Som spiser maten sin i barnestol, ved voksenbordet. Som har vært på overnattingsbesøk, uten mamma og pappa. Ei lita frøken som ikke finnes sjenert, som elsker andre mennesker, og som smiler til alle.

I morgen skal hun smile til alle vi passerer på vår Oslovei.

So ro?

Babyen skal sove. Burde sove. Må sove. Vil sove. Men får det ikke til. Det kastes fra side til side, ropes, sparkes og turnes. Lubne hender gnis konstant i søvnige øyne. Mammaen drar den varme kroppen inn til seg, stryker den svette panna. Synger. Blåser i håret. Synger mer. Mammaen vil også sove. Må sove. Klokken er tross alt bare 05. Morgen, synes babyen. Natt, synes mammaen. Små ben sparker mamma i magen, skyver henne utover. Babyen følger etter. "So ro", synger mamma.

Så sovner hun plutselig. Midt i et spark. På mammas pute, under mammas dyne, i mammas armer. Mamma balanserer på sengakanten:

"Endelig," tenker mamma. Og lover at hun ikke skal sovne.


(Neida, nattevaktene er ikke kun mammaens jobb. For joda, pappaen balanserer også titt og ofte på sengekanten. Men visse kunstneriske friheter kan man vel tillate seg på sin egen blogg?;) )

Danseløve

Kjære Nabodamen.

Jeg er ikke gal. Eller hekta på speed. Selv om jeg kan skjønne at du tror det. Jeg er bare en mamma, med en danseglad baby. Veldig danseglad. Du ser henne kanskje ikke der hun ligger på gulvet og kommanderer meg rundt? Men, du skulle hørt latteren hennes når jeg danser "Macarena" for femtiende gang den dagen. Hørt gledesropene hver gang vi synger oss fra hodet, ned mot skulder, kne og tå. Og, du skulle virkelig hørt hylingen hvis jeg slutter å danse.

Jeg vurderer å investere i en sånn aereobicvideo. For å slå to fluer i en smekk, liksom. Men jeg er altså ikke gal.

Hilsen hun som har vindu rett i mot deg.

Daddy Cool

Her om formiddagen var Anna og jeg på kafé. Alene. "Vi" var ganske kule der vi satt, med solbriller, iskaffe og helgens uleste Magasinet. Anna hadde kolleger ved de fleste bord, sovende under solskjermer og myggnettinger, mens jeg hadde mange mammamedsvorne å nikke anerkjennende til. Mammaperm på urbant vis, med andre ord.

Først kom det èn kuling. Så en til.  Du vet, disse pappaene på perm, med store babyer i bæresele, converse og bodumkopp. De slo seg ned ved samme bord, plasserte kidsa i barnestoler, bestilte påfyll til koppene, og fisket opp matglass og termoser med varmt vann. Barna inntok maten på beste vis, ved hjelp av flygende teskjeer og med avsluttende kos på pappas fang.
"Det er så skjønt med menn som har med barna på kafé alene," hvisket nabodamen til sitt kvinnlige kaféfølge, mens hun vugget frem og tilbake på en utålmodig tass.  "Ja!" venninnen var meget enig. "Menn blir liksom kjekkere med barn de". "Mhm", nikket jeg for meg selv ned i avisen. For, pappaene var fine der de satt, med sine håpefulle på fanget. Fine og kule. Og tiltrekkkende.

På vei hjem tok jeg meg i å lure på om jeg hadde samme effekt på de mennene jeg passerte? Joggeskoa, gulpelukta og småpratingen ned i barnevogna, trigget det verpesyken deres, mon tro?

Rosa rosa

Da jeg fant ut at det vokste et menneske inni meg, som var jente, var jeg temmelig kjapt ute med å hevde at: "Rosa, det skal denne jenta ikke ha".

Nå, en del måneder senere ligger hun her og skinner i rosa gaver. Rosa kjole, rosa teppe, rosa jakke, rosa lue, rosa bamse, rosa smokk. Og jeg spør meg selv, har jeg tapt noen slags kamp? Hvilken kamp? Og, bryr jeg meg?

Nei, tror ikke det. Rosa er fresht. Rosa er livlig. Noen må jo bruke rosa. Så, derfor håper jeg at jeg vinner denne konkurransen  (eller heter det kanskje giwe away på bloggspråket?) hos Pia. Her kan man stikke av med en rosa rettetang. Selv eier jeg nemlig ingenting rosa. Og det hadde jo vært ganske fresht å matche babyens outfit. Hadde det ikke?

Lille store deg

Noen ganger er du så stor. Veldig stor. Som når du ligger i vogna og smiler til meg, hver gang jeg titter ned til deg. Som når du snakker med deg selv i speilet. Eller når du sitter i vippestolen din og er helt oppslukt av TV. Som når du legger hodet demonstrativt til siden, for å si at nå vil du hvile. Nå vil du du være alene. Når du lyser opp fordi du hører en kjent stemme, ser et kjent fjes. Eller når du vil sitte, ikke ligge, slik at du får med deg alt som skjer. Da blir jeg så stolt. Enormt stolt. Og nesten litt redd. For du er syv kilo stappet med personlighet, med din egen viljestyrke. Du er deg. Og du er så stor og flink.

Men når du sover, og det lille brystet ditt hever og senker seg i en beroligende, fast rytme. Lykkelig uvitende om alt som foregår rundt deg. Eller når du gråter. Hyler. Så tårene står og den lille myke pannen din er rød av anstrengelse, og ingen ting mamma eller pappa gjør, hjelper. For, du kan ikke fortelle oss hva som er galt. Da er det jeg husker at du bare er fire måneder gammel. Du er så liten. Det er så mye du skal oppleve, så mye du skal lære. Det er så mye vi skal lære om deg. Lille, store deg.

Overraskelser

"Tenk om vi forrige påske hadde visst at vi neste påske skulle kjøre hjem på ferie med fullstappet stasjonsvogn, og en baby på tre måneder", hvisker jeg frem til den stødige sjåføren. Fniser.
"Mhm", svarer han og ser tankefullt fremfor seg. Smiler. Blikket viker ikke fra veien, og passasjersetet ved siden av ham er tomt.

Med pekefingeren trygt forvart i en sovende hånd, og blikket hvilende på lasset med vogn, stelleveske, bæresele og utallige bager, tenker jeg at det er så fint så fint, at heldigvis er det ikke alt man kan vite. Alt man kan planegge.

Håper alle har hatt en fin påske:)

Sladrehank. Eller nestekjærlighet?

For en stund tilbake hang det en lapp på inngangsdøra i blokka vår. Den var fra en familie som hadde fått overraskelsesbesøk av politiet midt på natten. En bekymret, anonym, nabo hadde hadde hørt barnegråt og en liten en som ropte på mammaen sin gjennom natten, og hadde derfor kontaktet politiet. Det var imidlertid lite politiet kunne bidra med. Den lille gråt fordi han eller hun skulle lære seg å sove på eget rom. En tøff overgang for både liten og stor. På lappen ba familien om at man kontaktet dem, før politiet, neste gang.

Ingen god opplevelse for en familie, tenkte jeg da jeg leste lappen. Absolutt ikke. For en snusehane av en nabo. Sladrehank.

Samtidig, er det ikke bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite? Hvor ofte hører man ikke om situasjoner hvor mange trodde, noen visste og ingen gjorde noe? Hvor barnet ble offeret? Fordi vi ikke tør blande oss. Bry oss? Fordi det er enklere å overse. I en annen blokk, hos en annen familie, er det kanskje nettopp en sladrende nabo et barn vil trenge?

Jeg vet ikke. Jeg har bare ikke klart å glemme den lappen.
Vet du?

Navnesnakk

Min sambomann og jeg har samme etternavn. Sånn helt tilfeldig liksom. “Kjekt da,” sier folk, “så slipper du å skifte etternavn når dere gifter dere”. “Kjekt da,” har jeg tenkt, “så slipper jeg å gifte meg”.

Mhm, gifte meg har jeg nemlig hevdet at jeg aldri skal gjøre. Muligens kan jeg skylde på det å være skilsmissebarn. Og, man trenger da ikke et papir som bevis på sin kjærlighet? Den kan man jo vise på andre måter, liksom. Joda. Som ivrig sosiologistudent lærte jeg også ett og annet om at ekteskap var statens form for tvang og overformynderi. Den uvitende samfunnsborger blir galant styrt bort fra andre samlivsformer, og inn i ekteskapet. Ellerno. Det var korrekte og spenstige argumenter som imponerte på rødvinsnachspiel den gang. Litt vanskeligere argumenter å huske nå.

Gift eller ikke, sambomannen har i tillegg til navnet vi deler, også et litt mer fancy mellonavn. Dette navnet skal også vår datter bære. Så, på postkassen vår ser det ikke bare ut som om vi er gift. Kassa lyver også om at det var fruens navn vi valgte som familienavn, mens mannen fikk beholde “guttenavnet” sitt.

Og akkurat det, det kan faktisk den døsne rødstrømpesosiologen i meg like!

Bæsj. Og sånn

"Det er kjekt med barselgruppene da", sa en smart, og barnløs, venninne da jeg gikk gravid. "Så kan du jo snakke med de når vi blir lei av alt bæsjebleiepratet".

"Smart!" tenkte jeg, også. Da kunne jeg jo fortsette som før. Diskutere smarte, samfunnsaktuelle temaer med venner. Sladre. Mens jeg sparte bæsjepraten til de likesinnede. Spørsmålene.

Men, så sitter man der da. Med spente besøkende som skal hilse på den lille. Som spør hvordan det går. Og det uunngåelige skjer. For, det er jo faktisk bæsjebleiene som skjer. Seks bæsjebleier om dagen? Fint! Da spiser hun, og får i seg nok mat. Ni? For mange? Ingen bæsjebleier på mange dager. På en hel uke? Panikk! Heldigvis veldig normalt det også. Grønne bleier? Ny panikk. Men kanskje ikke så rart da mammaen går på penicillin. Oki. Likevel, tydelig magevond og urolig baby. Så, lite søvn på foreldrene. Trøtt familie, tunge dager. Vedvarende grønne bleier? Stakkars, stakkars magevond baby. Men mer søvn på baby og foreldrene. Mindre trett familie, lettere dager. Bæsjefrie bleier igjen? Hva nå?

Kanskje kunne man jo fortalt de besøkende at man har verdens vakreste baby. Som har smiledilla, og lukter så inderlig godt. Ja, på tross av bæsjebleiene, da. Og som har de største, mest intense øynene som finnes. At hun er best, rett og slett.
Men det kan de jo selv se på den lille jenta de låneholder.

Muligens kunne man jo også fortalt at det, tidvis, er tøft. Overveldende. At tre brystbetennelser, infeksjon og høy feber gjorde at mamma syntes det var vanskelig å være mamma i begynnelsen. At pappa var familiens stolpe. At man ikke rekker å lese aviser. Se TV. Holde seg oppdatert. Og, at man kanskje ikke ønsker det heller, akkurat nå.
Men det ser de nok på den flekkete joggedressbuksa som mammaen ikke har tatt av seg på to uker.

Så, man holder seg til bleiene. For ting er ikke som før.
Heldigvis.

Ny sjef

Vi har en ny sjef i heimen. Ei skikkelig driftig lita dame. Hun er finere enn finest, vakrere enn vakrest. Men vi, hennes hengivne underståtter, har ikke riktig vendt oss til de nye styringsprinsippene. Som at natt likeså godt kunne vært dag. At man spiser ofte, og mye. At man sover så mye bedre på brystet til sine underståtter, enn i senga. At armene skal brukes til å bære med, kose med, ikke til husarbeid. Eller på PC.

Ting tar tid. Men vi liker jobben. Og vi lærer på veien.

Så, alle dere maaaaaange lesere av denne høyprofilerte bloggen (ja, jeg sporer jo ikke lenger mine egne profilvisninger): Jeg er her. Jeg snoker stadig inne hos dere. Man rekker bare ikke kommentere. Eller produsere noe selv. Men jeg liker meg her inne, så jeg er nok snart tilbake.
Jeg skal bare slutte og si "au" når jeg ammer, først.

Anna

Så var hun endelig her, Anna-den-etterlengtede. Anna-den-ubeskrivelige.

Med massevis av brunt hår og store mørke øyne ligner hun riktig så mye på sin pappa. Ikke fullt så mye på sin mamma. Temperamentet derimot, det kan nok lokaliseres til mor.

Den fantastiske lukten. Smilene når hun drømmer. De myke kinnene. Appetitten. Den deilige varmen. De myke hendene. Det kan ingen av oss kreditere. Det er henne. Anna-den-unike.

Og jeg, jeg har altså blitt mamma.
M-a-m-m-a. Mamma.

Nytt år, jo!

Så var det endelig, og veldig plutselig, 2011!

Godt nytt år dere! Dette året har jeg troen på;)

Da jeg startet min bloggkarriere sent i november, dropper jeg den obligatoriske årskavalkaden. Men, til gjengjeld kan jeg jo avsløre mitt viktigste nyttårsforsett. Foruten å spise mer fisk, er det å slutte å lese Fotballfrue.
Ja.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, for jeg har allerede sprukket.