Hjem?

Hjem, sier vi. Vi skal flytte hjem. Ler litt. Men det er jo ikke hjem. Har ikke vært hjem på 13 år. Og da var det ikke vårt hjem. Vi bodde hjemme hos. Nå har vi et hjem. Vi fire. Tre minutter til trikken. Snarveien til barnehagen. Den alt for trange butikken på hjørnet. Køyesenga med sprinkelsenga under. Heisen hvor vi må trykke to ganger. Det er hjemme. Vårt. Men ikke nå lenger. For vi flytter hjem. Til det som ikke er hjem. Enda. 

Fin nok. Fortsatt.

Dette innlegget skrev jeg for tre år siden. Da Storesøster var to år. Nå er hun fem år og mye større. Så stor at vi har vært på bikinishopping sammen. Og der jeg stod i prøverommet og måtte svare på hvorfor jeg ikke ville ha en eneste av bikiniene jeg hadde tatt med meg inn, kom jeg til å tenke på dette innlegger og løftene jeg gav meg selv. For hun syntes jo de var fine, alle sammen. Bikiniene altså.

Så, jeg lover på nytt.