Når vi står der igjen. Og hun nekter. Virkelig nekter å pusse tennene. Og skifte. Akkurat som dagen før. Og dagen før det. Og alle dagene før det igjen. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å gå. Legge meg. Før det blir vonde ord og gråt og konsekvenser. Da glemmer jeg. At i løpet av det siste halve året, ikke en eneste gang, har hun hevet stemmen til lillesøsteren. Klaget. Sagt noe vondt. Eller surt. Bare den samme glade stemmen.
Og når hun insisterer på et plaster for et sår jeg ikke kan se. Når fallet ned fra sofaen umulig kan ha vært et ordentlig fall. Når benet er vondt fordi jeg strammer skoene for mye. Og jeg har lyst til å be henne slutte å gråte. Da glemmer jeg hvordan hun lar lillesøsteren lugge henne. Hvordan de små hendene sitter helt fast, hvordan de får tak i tjafser med hår før vi får løsnet de. Uten at hun gråter. Bare ler. Og hvordan hun aldri klager når små sylskarpe negler klyper henne i nesa. Eller klorer henne på kinnet.
Og når hun somler. Nekter å kle på seg fordi vi skal gå. Når hun gjemmer seg under bordet. Og jeg kjefter fordi vi blir for sene. Fordi hun ikke kan forstå. Da glemmer jeg alle de gangene hun har ventet. Fordi jeg skulle bare. Skifte en bleie. Hente en smokk. Helt det ikke ble noen lesestund. Bare alle tre i senga. God natt og holde hender. Uten at jeg må forklare.
Og når hun er sint. Skikkelig sint. Når hun roper. Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker. Da glemmer jeg bilturene med en hylende lillesøster. I evigheter fordi det var kø og ingen steder å stoppe. Bare hyl fra baksetet. Og hun aldri holdt seg for ørene. Ba den lille om å slutte. Bare sang. Og sang. Den sangen hun vet at lillesøster liker best.
Og når jeg er så sliten. At jeg ikke engang klarer å sove. Så lei. Så trett. Når jeg ønsker meg langt bort, til et sted uten bleieskift og matpakkesmøring. Et sted for bare meg. Da glemmer jeg at hun ikke en eneste gang har spurt om å få ha meg for seg selv. Hun har ikke bedt om en pause.
Hun har ikke det.
