Redd?

Hender over alt på magen min. Store, granskende øyne som stirrer rett inn i mine : “Er du redd for å føde?”. Dette spørsmålet som stadig dukker opp om dagen, gjerne stilt av folk jeg ikke kjenner. “Ja,” føler jeg at jeg burde si. “Jeg er livredd. Sover ikke om nettene, går til psykolog og tror jeg kommer til å dø. Jeg vurderer i grunn å droppe hele greia”.

Det forventede svaret. Men nei, jeg er ikke redd. Sånn skikkelig redd. Ikke at jeg tror det kommer til å bli enkelt. Eller smertefritt. Men jeg stoler på folkene rundt meg. På sykehuset. På at jeg vil få den hjelpen jeg trenger. Jeg stoler på at det vil gå bra. Jeg er jo ikke alene.

Det jeg derimot er redd for, er tiden etter denne fødselen. Tanken på at det kommer et lite menneske. Uten returrett. Som for alltid vil være mitt ansvar. Som vil være fullstendig avhengig av meg. Av oss. Som stoler på oss. Det skremmer meg.

Men det er det ingen som spør om!

Søsterkjærlighet

Jeg har ett søsken. En søster. En skikkelig attpåklatt av en lillesøster. Som ikke er så lille lenger, egentlig. For, hun har flyttet hjemmefra og inn på folkehøyskole. Hun har begynt å vaske klær og betale regninger. Hun styrer tiden sin selv. Hun lærer om fotografering og får nye venner. Kanskje skal hun ikke flytte hjem igjen, noen gang, hun heller. Og, hun sender søsteren sin meldinger som:


"Hei fine søster:) Mamma sier at jeg burde dra inn og hjelpe deg litt til jul og sånn når vi får juleferie. Passer det?”

Det passer veldig bra det!

Finnes det egentlig noe bedre enn lillesøstre? Som har blitt store. Men som allikevel er lillesøstre.

Bivirkninger

Mannen i mitt liv er håndballspiller. På toppnivå, skal vites. For meg, hans ballredde livsledsager, byr dette på både positive og negative bivirkninger.

En positiv virkning er utvilsomt topp trent sambomann til enhver tid. Foruten å være riktig så pent å se på, gir det også tilgang på muskelarmer som alltid kan bære de tyngste handleposene. Eller åpne syltetøyglass. Det gir også fine, breie skuldre til å bære den største sekken når vi er på tur. Fine til å sove på, er de også. Dessuten, håndball er jo moro å se på, da. 

Tid, derimot, kan sies å være en negativ bivirkning. Ballkasting i kombinasjon med en tidkrevende jobb, kan gi lite tid igjen til livsledsagere. En annen bivirkning, er svett treningstøy. Nærmere bestemt tørking av svett treningstøy. Jeg mener, med 66 kvadrat til rådighet, er det begrenset hvor mange kvadrat man vil avse til tørking av sure tennissokker. Ikke sant? Men topptrente folk svetter mye (sier håndballmannen). Så tørkes må det. Vårt bittelille, varme bad er derfor dedikert til denne oppgaven. Hver kveld dekorerer mannen alle våre baderomsmøbler med våte klær. Og, hver morgen plukker jeg de ned igjen, for så å kaste de i skittentøyskurven tilegnet sliktno.
Dersom jeg husker det, vel og merke.

Det var i går morges det skjedde. I en trang dusj, under den skåldende strålen strekker jeg armene i været for å tøye en stiv nakke. Jeg bøyer nakken mot strålen og strekker armene enda høyere opp. Og plutselig sitter den der. Sokken. Over øyne, nese og munn. Bom klistret fast. Vannstrålen og shampooen bidrar galant til ytterligere klistring. Samt dårlige pustemuligheter. Med stor mage i et dusjkabinett uten de største bevegelsesmuligheter, kan dette oppleves ganske så klaustrofobisk, kan jeg fortelle. Tilnærmet panisk. Ikke smaker sokken spesielt godt heller.

Men det er kanskje slik det er. Man må lide for skjønnheten? Andres skjønnhet, mener jeg.

Gentlewomen?

Det er isende kaldt ute. Kokende varmt på trikken jeg gjerne vil inn på. Med struttende stormage forsøker jeg å presse meg opp trappa og bort fra den slående døra. Jeg danderer handleposene rundt meg, samtidig som jeg prøver å smile unnskyldende til andre reisende. “Unnskyld at jeg tar så stor plass“, liksom. "Sorry". Bena plantes forsøkvis hardt i det våte gulvet, mens jeg småfebrilsk leter etter noe å holde meg fast i. Med endret tyngdepunkt er jeg ikke lenger like trygg på min egen balanse. Det eneste å holde i, er imidlertid andre trikkefarere. Og trikkefarere er jo ikke akkurat så glad i å bli tafset på av andre farere. Forståelig nok.

Det er da jeg kjenner det, en arm tar tak i meg. Armen tilhører en snill, sittende, sjel, som spør:
“Vil du ha plassen min?”
“Eh,hva? neida..jeg står fint jeg alts..je”
“Slutt å tulle! Ta plassen min,” sier snillingen. Strengt.
Så jeg setter meg. Litt flau. Men veldig takknemmelig.

Det samme skjer på trikken på vei hjem igjen. Og neste dag. Og dagen etter det igjen. Snille sjeler vil gjerne gi meg plassen deres. Til og med på toget fra Oslo til Sandefjord finnes det snille sjeler. De bærer gjerne kofferten din også, om du vil.
I en blanding av forundring og takknemlighet tar jeg i mot hjelpen fra fremmedfolk. Å se ut som en bolle gir sannelig privilegier også!

Jeg har bare et spørsmål. Er det grunn til å spørre seg hvorfor alle disse snille sjelene, uten unntak, har vært kvinner? Kan man trekke noen som helst statistisk generalisering ut av mine observasjoner?

Jeg barer lurer.

En dronning verdig?

Året er 1988. Jeg er 5 år, har kreppet hår, nypussede lakksko og bløtekakekjole med rosa sløyfer. Brudepikeoutfit. Snurrer jeg fort rundt, står kjolen enda mer ut. Så det snurres. Igjen og igjen.

“Så fin du er”, sier den stolte mor. “Du ser ut som en prinsesse”.

Lakkskoene plantes hardt i bakken, ryggen rettes opp og et strengt blikk setter seg i mamma:
“Prinsesse? Synes du ikke dronning?”

Akk. Hvor tok denne, tilsynelatende, urokkelige selvtilliten veien? Denne naturlige troen på seg selv? På at man var bra. Bedre. Best?

Min mor vil nok, med rette, si at den vekslevoksne femåringen hadde godt av bittelitt sliping i kantene.

Likevel, jeg håper min vordende prinsesse vil ha den samme troen på seg selv. At jeg kan gi henne det. Og at hun aldri vil miste den.

Hun skal i hvertfall ha et prinsesse-navnebilde fra Himmelfisk over sengen sin. Sånn i tilfelle hun ikke vil bli Dronning med en eneste gang. Damen bak disse bildene minnet meg nemlig på at ekte prinsesser erobrer verden, og livet, på egenhånd. Ekte prinsesser trenger ingen prins for å erobre verden. For å bli Dronning,

Ikke bruker de lakksko heller. De bruker sko av goretex, med gummisåler og ispigger. Så klart.

En smugtitters bekjennelser

Oki, da, så har man i snart halvannet år vært en særdeles ivrig bloggleser. Dog, uten selv å blogge. Eller tilkjennegi seg. Hver dag har man klikket seg inn på ulike blogger, lest og kost seg, men aldri lagt igjen en kommentar. Stått frem som den faste leseren man er. En smugtitter, altså.

Det begynte med at man rent tilfeldig kom over en bekjent av en bekjents blogg. En søt blogg av en søt jente. Som bakte brød, sydde puter og gikk på loppemarked. Blant annet. Og, som delte alt med meg, smugtitteren. Hun hadde venner, bloggvenner, som man også snek seg inn til. Og plutselig var man helt inni det. Dette Blogglandia.

Så, skulle man kjøpe seg leilighet. Og ble plutselig veldig interessert i interiør. I interiørblogger. Man smøg seg fra blogg til blogg, og tenkte at slik, slik vil jeg også ha det. Så fort leiligheten var i boks skulle man så klart også traske på loppemarked hver lørdag, på jakt etter skjulte, billige skatter. Og selvsagt skulle man ha turkist skap. Og tallerkenhylle. Og gamle, fine kopper, som ikke matchet.. Symaskin skaffet man seg også, man skulle jo sy puter av alle de fine retrostoffene man skulle finne på loppemarked. Puter som skulle pryde den grå Boliasofaen man så klart skulle ha. Takknemlig tok man for seg av andres tips og gavmildhet og bygget drømmehjemmet. Inni hodet. Uten å takke for hjelpen, riktignok. Tankebyggingen gjorde det enklere å glemme at man skulle flytte. Fra Bergen, til Oslo.

Og så, så var man endelig i hus. Symaskinen fikk eget rom. Sofaen kom. Men putene uteble. Det var visst egentlig sånn minimalistisk stil man ville ha. Sort og hvitt. Ville man ikke? Koppene derimot, fikk bli. Med egen leilighet fulgte endelig tilgang til eget kjøkken. Etter måneder med sporadisk tilgang til kokkeleringsfasiliteter, skulle det bli andre boller. Helst olivenboller. Grove så klart. Eller kanskje knekkebrød? I hvert fall hjemmelaget. Og inspirasjonen? Fra matbloggerne så klart. Hver dag, på lesesalen, ble diverse retter og oppskrifter beundret, analysert, forkastet eller modifisert. Vel hjemme ble de utprøvd. Og beundret. Kanskje, kanskje, la man igjen en liten takk. Tusen takk for at du gjorde handleturen enklere lettere enn vanlig i dag, og mannen veldig imponert, du fremmede bloggdame. Takk.

Og så, så var man plutselig gravid. En anelse redd, og veldig i sjokk. Første i venninnegjenge, rådløs og veldig nysgjerrig. Så, man snoket i andre mammaers liv. Mammabloggerne, altså. Nikket anerkjennende til andre førstegangsgravide som også var nervøse. De hadde slike rare smerter i ryggen de også ja? Og det var ikke farlig? Men de spiste visst ikke upasteurisert ost.nei Man ristet smilende på hodet til trebarnsmødrenes kamp mot klokker og stae treåringer. Ja visst visste man hvordan disse damene hadde, man var jo selv mor. Det var heller i vanskelig å skjønne damene som både gruet seg og gledet seg til barseltiden var over. Og, ja visst skulle man kun servere den lille hjemmemekket mat. Men aldri sukker. Og voksipose, det måtte man bare få kjøpt seg. Kunnskapen vokste, det samme gjorde forventningene til tiden som var i vente.

Men så, så fikk man bekkenløsning. Samtidig som man var jobbsøkende. Og veldig, veldig jobbtrengende. Men altså ikke særlig jobbfør. Ufrivillig hjemmealeneværende, med andre ord. Helt alene var man riktignok ikke. Det siste året hadde man jo ervervet seg utallige nye venner. I Blogglandia. Dette universet med mennesker, som man i grunn kjente ganske så godt nå. Disse menneskene som delte av hverdagen sin, som man lo sammen med, freste sammen med og kanskje tørket en tåre for. Det var bare det at dette bekjentskapet kun gikk en vei. Ikke akkurat min vei. For, ingen visste jo hvem jeg, smugtitteren, var. Man var kun et tall i andre bloggeres statistikk. Riktignok et bevis på at de ble lest, sett, og verdsatt. Men like fult denne raringen som ikke turte å legge igjen en kommentar.. Smugtitteren. Snikleseren.
Var det, kanskje, på tide å stå frem? Tilkjennegi seg? Med egen blogg? Kanskje? Nå?

Så, her er man altså. Kanskje. Kun på prøve. Kanskje. Men ikke så smygende lenger. Kanskje?