På trikkestoppet. I byen. Hjemme.

- Ha det, sier han fra benken. Smiler mot henne med fire brune tenner. Vinker med gule fingre. Og hun skvetter bakover. Gjemmer seg bak regntrekket i vogna. Men han fortsetter å smile. Snur seg mot meg. Og jeg skvetter jeg også. Av den plutselige lukta. Av tennene som ikke er der. Da smiler han ikke lenger. Tror jeg. Mens jeg rygger baklengs inn døra, til trikken, prøver jeg å fange blikket hans igjen. - Hun er skeptisk til menn om dagen, sier jeg. Smiler. - Ingen ting er lurere enn det, svarer han. Og ser meg inn i øyene.
I det døra går igjen, får jeg tak i handa hennes. Og kjenner at jeg har vondt i magen.

Smugtitting

Bare ett lite spørsmål. Når jeg sitter på trikken, og sånn veldig forsiktig og selvfølgelig helt tilfeldig smugtitter på nabodamens mobilsurfing. For så å oppdage at hun her inne. På denne bloggen altså! Lener jeg meg da forsiktig frem og sier at hei, det er jeg som er Carina? Velkommen. Eller later jeg som ingen ting?

Uansett så jubler jeg inni meg. God helg!

Stille

Det er en slik dag. Hvor kroppen hadde feber i går, og derfor krever hjemmedag i dag. Hvor man fortsatt er sliten og trett, og helst vil bæres over alt. Selv om man er to og et halvt år. For ingen ting er egentlig greit. Ikke vil man spise, ikke vil man sitte ved bordet, ikke vil man leke, ikke vil man ligge i senga, ikke vil man lese. Helst vil man gråte. Og Mamma er mest opptatt av gradene som ikke viser feber, av oppvaskmaskinen og klær som skal brettes. Av å hysje. Hun snakker om å gå ut og om å sove i vogna. Først skal det bare skiftes, og pakkes litt, og hentes et teppe fra skapet. Alt mens hun bærer den lille kroppen. Som til slutt blir for tung. Så hun setter seg på senga. Lurer den lille kroppen ned av fanget, mens hun forteller hva de skal gjøre, at de snart skal gå ut. Spør om hun de skal synge en sang, mens hun strekker seg etter et teppe. Og plutselig hører hun at pusten ved siden av seg blir tung. Ser at øynene har glidd igjen. Og da tør hun ikke reise seg, for den lille kroppen har sovnet helt på enden av senga.

Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.