Redd?

Hender over alt på magen min. Store, granskende øyne som stirrer rett inn i mine : “Er du redd for å føde?”. Dette spørsmålet som stadig dukker opp om dagen, gjerne stilt av folk jeg ikke kjenner. “Ja,” føler jeg at jeg burde si. “Jeg er livredd. Sover ikke om nettene, går til psykolog og tror jeg kommer til å dø. Jeg vurderer i grunn å droppe hele greia”.

Det forventede svaret. Men nei, jeg er ikke redd. Sånn skikkelig redd. Ikke at jeg tror det kommer til å bli enkelt. Eller smertefritt. Men jeg stoler på folkene rundt meg. På sykehuset. På at jeg vil få den hjelpen jeg trenger. Jeg stoler på at det vil gå bra. Jeg er jo ikke alene.

Det jeg derimot er redd for, er tiden etter denne fødselen. Tanken på at det kommer et lite menneske. Uten returrett. Som for alltid vil være mitt ansvar. Som vil være fullstendig avhengig av meg. Av oss. Som stoler på oss. Det skremmer meg.

Men det er det ingen som spør om!

Søsterkjærlighet

Jeg har ett søsken. En søster. En skikkelig attpåklatt av en lillesøster. Som ikke er så lille lenger, egentlig. For, hun har flyttet hjemmefra og inn på folkehøyskole. Hun har begynt å vaske klær og betale regninger. Hun styrer tiden sin selv. Hun lærer om fotografering og får nye venner. Kanskje skal hun ikke flytte hjem igjen, noen gang, hun heller. Og, hun sender søsteren sin meldinger som:


"Hei fine søster:) Mamma sier at jeg burde dra inn og hjelpe deg litt til jul og sånn når vi får juleferie. Passer det?”

Det passer veldig bra det!

Finnes det egentlig noe bedre enn lillesøstre? Som har blitt store. Men som allikevel er lillesøstre.

Bivirkninger

Mannen i mitt liv er håndballspiller. På toppnivå, skal vites. For meg, hans ballredde livsledsager, byr dette på både positive og negative bivirkninger.

En positiv virkning er utvilsomt topp trent sambomann til enhver tid. Foruten å være riktig så pent å se på, gir det også tilgang på muskelarmer som alltid kan bære de tyngste handleposene. Eller åpne syltetøyglass. Det gir også fine, breie skuldre til å bære den største sekken når vi er på tur. Fine til å sove på, er de også. Dessuten, håndball er jo moro å se på, da. 

Tid, derimot, kan sies å være en negativ bivirkning. Ballkasting i kombinasjon med en tidkrevende jobb, kan gi lite tid igjen til livsledsagere. En annen bivirkning, er svett treningstøy. Nærmere bestemt tørking av svett treningstøy. Jeg mener, med 66 kvadrat til rådighet, er det begrenset hvor mange kvadrat man vil avse til tørking av sure tennissokker. Ikke sant? Men topptrente folk svetter mye (sier håndballmannen). Så tørkes må det. Vårt bittelille, varme bad er derfor dedikert til denne oppgaven. Hver kveld dekorerer mannen alle våre baderomsmøbler med våte klær. Og, hver morgen plukker jeg de ned igjen, for så å kaste de i skittentøyskurven tilegnet sliktno.
Dersom jeg husker det, vel og merke.

Det var i går morges det skjedde. I en trang dusj, under den skåldende strålen strekker jeg armene i været for å tøye en stiv nakke. Jeg bøyer nakken mot strålen og strekker armene enda høyere opp. Og plutselig sitter den der. Sokken. Over øyne, nese og munn. Bom klistret fast. Vannstrålen og shampooen bidrar galant til ytterligere klistring. Samt dårlige pustemuligheter. Med stor mage i et dusjkabinett uten de største bevegelsesmuligheter, kan dette oppleves ganske så klaustrofobisk, kan jeg fortelle. Tilnærmet panisk. Ikke smaker sokken spesielt godt heller.

Men det er kanskje slik det er. Man må lide for skjønnheten? Andres skjønnhet, mener jeg.

Gentlewomen?

Det er isende kaldt ute. Kokende varmt på trikken jeg gjerne vil inn på. Med struttende stormage forsøker jeg å presse meg opp trappa og bort fra den slående døra. Jeg danderer handleposene rundt meg, samtidig som jeg prøver å smile unnskyldende til andre reisende. “Unnskyld at jeg tar så stor plass“, liksom. "Sorry". Bena plantes forsøkvis hardt i det våte gulvet, mens jeg småfebrilsk leter etter noe å holde meg fast i. Med endret tyngdepunkt er jeg ikke lenger like trygg på min egen balanse. Det eneste å holde i, er imidlertid andre trikkefarere. Og trikkefarere er jo ikke akkurat så glad i å bli tafset på av andre farere. Forståelig nok.

Det er da jeg kjenner det, en arm tar tak i meg. Armen tilhører en snill, sittende, sjel, som spør:
“Vil du ha plassen min?”
“Eh,hva? neida..jeg står fint jeg alts..je”
“Slutt å tulle! Ta plassen min,” sier snillingen. Strengt.
Så jeg setter meg. Litt flau. Men veldig takknemmelig.

Det samme skjer på trikken på vei hjem igjen. Og neste dag. Og dagen etter det igjen. Snille sjeler vil gjerne gi meg plassen deres. Til og med på toget fra Oslo til Sandefjord finnes det snille sjeler. De bærer gjerne kofferten din også, om du vil.
I en blanding av forundring og takknemlighet tar jeg i mot hjelpen fra fremmedfolk. Å se ut som en bolle gir sannelig privilegier også!

Jeg har bare et spørsmål. Er det grunn til å spørre seg hvorfor alle disse snille sjelene, uten unntak, har vært kvinner? Kan man trekke noen som helst statistisk generalisering ut av mine observasjoner?

Jeg barer lurer.

En dronning verdig?

Året er 1988. Jeg er 5 år, har kreppet hår, nypussede lakksko og bløtekakekjole med rosa sløyfer. Brudepikeoutfit. Snurrer jeg fort rundt, står kjolen enda mer ut. Så det snurres. Igjen og igjen.

“Så fin du er”, sier den stolte mor. “Du ser ut som en prinsesse”.

Lakkskoene plantes hardt i bakken, ryggen rettes opp og et strengt blikk setter seg i mamma:
“Prinsesse? Synes du ikke dronning?”

Akk. Hvor tok denne, tilsynelatende, urokkelige selvtilliten veien? Denne naturlige troen på seg selv? På at man var bra. Bedre. Best?

Min mor vil nok, med rette, si at den vekslevoksne femåringen hadde godt av bittelitt sliping i kantene.

Likevel, jeg håper min vordende prinsesse vil ha den samme troen på seg selv. At jeg kan gi henne det. Og at hun aldri vil miste den.

Hun skal i hvertfall ha et prinsesse-navnebilde fra Himmelfisk over sengen sin. Sånn i tilfelle hun ikke vil bli Dronning med en eneste gang. Damen bak disse bildene minnet meg nemlig på at ekte prinsesser erobrer verden, og livet, på egenhånd. Ekte prinsesser trenger ingen prins for å erobre verden. For å bli Dronning,

Ikke bruker de lakksko heller. De bruker sko av goretex, med gummisåler og ispigger. Så klart.