Søndag

Høsten har kommet. Jeg liker den kalde lufta. Friskheten. Det å finne frem skjerf. Men tenker allikvel tilbake på disse seige sommerdagene. Der hvor høsten egentlig skulle vært. På småsko. Og den ene søndagen som bare ble til. Den hvor vi gikk ut døra med en brødpose i hånda. Fordi vi skulle mate endene. Men endene var så sinte, så vi gikk til lekeplassen i stedet. Den full av sand. Tok av oss skoene og begravde føttene i sanda. Tenkte at vi kunne jo vært på stranda i dag. Nesten. Og i det vi egentlig skulle gå hjem igjen bestemte vi oss for å hoppe på bussen i stedet. Fordi det er gøy å kjære buss. Og fordi vi ville til den store lekeplassen. Den i den store parken. Der var det fullt av folk. Til og med noen vi kjente. Så vi lekte. Og snakket. Syntes det var fint å se hverandre igjen. Til pappaen ringte. Sa han var på vei til parken han også. Så vi møtte ham. Så på statuene. Lo av at de var nakne. Helt nakne. Bare gikk. Til vi så det store teltet. Der vi har vært før. Der de spiller teater. Bestemte oss for å kjøpe to billetter. Til henne og til pappaen. Om to timer. Så vi måtte spise noe først. Gikk ut av parken. Fant et sted vi kunne ta med mat. Fant servietter og bestikk. Gikk tilbake til parken. Brukte gensere som tepper. Det var for varmt til å ha de på uansett. Og plutselig var det teatertid. En rastløs jente. Rydding og ha det kyss.


Og en avtale om å sees hjemme. Etterpå.

Natt

Jeg er allerede våken. Lydene utenfor tyder på at det er morgen. At klokka snart vil ringe. Men den har ikke det. Ikke enda. Pusten ved siden av meg er varm, tung. En hånd holder fast i puta mi. Den andre hviler over en stor arm, som holder rundt henne. Jeg griper også armen. Kryper nærmere. Klokka har ikke ringt. Det er fortsatt natt. Vår natt.

Frisør

Hun leker frisør. Nesten hver dag gjør hun det. Ber meg sitte stille. Grer håret mitt. Skraper ørene mine, nakken min. Tvinner håret, prøver å sette det i en strikk. Får det ikke til. Hele tiden mens hun spør om det går bra. Hviler haka på skuldra mi. Små hender som stryker gjennom håret. Spør en gang til om det går bra.

Og jeg svarer alltid ja. For hun leker frisør.

Mom?

Oki, mulig jeg bare er gammeldags. Kranglete. Men jeg har altså hengt meg opp i noen ord på instagram igjen. Ord som #momcation og #mommytraining. Og mange andre mom-ord. Og det er ikke det at disse engelske ordene stort sett dukker opp i setninger som ellers er norske, som irriterer meg. Og jeg skjønner meningen. Konteksten. Momcation, fri fra mammapliktene. Jeg skal ikke nekte for at jeg nyter årlige jenteturer (for jada, jeg gjør slikt) enda mer etter at jeg ble mamma. At jeg insisterer  på å sitte ekstra lenge ved mabordet, bare på trass. Og jeg vet jo at det ofte er litt vanskeligere for mor å dra avgårde, i hvert fall når hun er matfat. Og, jeg har absolutt fått med meg at det er viktig å trene bort mammkroppen. Slette alle spor. Men at det kan være vanskelig å få tid til.

Allikvel, jeg skjønner ikke hvorfor vi må slenge disse mom-ene foran ? Og mest av alt, hvorfor hører vi ikke om dadcation og daddytraining?

Oss

-Mamma, hvis pappa ramler, så kan vi to trøste han. Og hvis jeg ramler, kan dere trøste meg. Og hvis du ramler,  kan pappa og jeg trøste deg. 

Ja. Akkurat sånn. 

Mens du venter på en ny dag

Du vet det ikke. Men hver kveld, lenge etter at du har sovnet, så lister jeg meg inn til deg. Selv om jeg ikke trenger å liste. Jeg pakker dynen rundt deg, mens jeg venter på at du skal sparke den av igjen. Kjenner at du er varm, at du sover tungt. Vet at du ikke vil våkne. Etter lange dager, slike uten tålmodighet, uten stillhet, fulle av mas, setter jeg meg kanskje ned. Hvisker unnskyld uten at du hører det. Blir sittende.


Men du vet det ikke. Du hører meg ikke. For du venter på en ny dag.