Heldig

Lørdag tok jeg rollen som festens midtpunkt. Dekket bordet med plass til 25 personer. Hjemme. Kokte bacalao. Hang opp ballonger. Tente lys. Tok på kort kjole, røde lepper og høye sko. Satte opp håret. Åpnet døra. Klemte. Serverte bobler. Sa velkommen. Ble sunget for. Blåste ut lys. Åpnet pakker. Og leste  kort. Quizet. Rødmet av fine ord. Lo av gamle bilder. Drakk vin. Og cognac, som om det var vin. Snakket. Kysset. Glemte alt om rydding. Og lys. Skålte. For gamle venner. Nyere venner. Vinket ha det til de siste fire timer over midnatt. .

Søndag ryddet jeg. Før barnet var tilbake. Med febervarm kropp, røde kinn og stort kosebehov. Så vi satt. Og lå. Med den varme kroppen i fanget. Strøk. Tørket snørr. Leste bok. Holdt hender. Strøk enda mer. Sang. Fant vann og sugerør. Og bysset i søvn. Flere ganger. Lurte en sovende kropp opp i en sprinkelseng. Innså i det jeg skulle finne min egen seng, at jeg fortsatt hadde pysjbuksa på meg. At jeg hadde glemt å ta den av.

Og det beste ordet jeg kan komme på for å beskrive denne forskjellen. Overgangen. Fra røde lepper til fangholder. Er heldig. Så inderlig heldig.

30

Det er ikke bare Anna som har bursdag om dagen. Jeg er også januarbarn, og fylte faktisk 30 år denne uken. I den forbindelse lærte jeg et par nyttige ting.

Slik som, hvis man går ut for å feire de nevnte år på fin restaurant, og velger å flotte seg litt ekstra ved å oppgradere trerettersen til femretters, sånn i siste liten. Da kan det være greit å huske på at det innebærer at det ikke bare er to ekstra matretter som skal få plass i magen. Men også et par ekstra glass vin.

I den forbindelse kan det også være greit å være klar over at både femstjerners og fremrettet, kommer før femretters på autokorrekturen.

Det var, med andre ord, en alle tiders dag!

Fødselsdag

Forrige uke ble Anna to år. Og det er i grunn ikke til å fatte. For det føles jo som om hun kom i går. Og jeg lurer på når den lille babyen med sorte øyne og brunt hår ble til den store selvstendige jenta med blå øyne og gullhår. Toåringen. Samtidig føles det som om hun alltid har vært her. Som om jeg alltid har kjent dette finurlige, fine lille mennesket. Denne vakre skapningen med små krøller og smilehull. Hun som er så sta så sta, og har en vilje av stål. Hun som kan være så tålmodig hun bare vil. Om hun vil. Hun som stryker deg på ryggen mens hun gir deg en klem. Som blåser hvis du har vondt. Som elsker å danse. Og synge. Hun som har temperantet fra moren sin og nysgjerrigheten til pappaen. Hun som ler så det gjør vondt i hjertet, og som gråter så høyt at sinnet koker. Som lukter så inderlig godt, og som passer perfekt i fanget. Hun som er så inderlig til stede. Som hjelper meg å være tilstede.  Hun som lærer meg så mye. Hele tiden. Hun som elsker gravemaskiner. Og som synger nattasang for bamsen sin. Hun som er så tillitsfull. Og samtidig avhengig av distansen rundt seg. Hun som passer på å lukke døren godt etter pappaen når han kommer fra jobb. Hjelper ham av med skoene. Hun som kan ta på lua og jakka si selv. Som går hele veien hjem fra barnehagen på egne ben. Med den myke handen sin i min.

To år. Hvor dette lille mennesket har funnet sin plass i vår familie. Som om hun alltid har vært her. Som om vi alltid har hatt en vogn i gangen og tripp trapp stol ved spisebordet. Lego i bokhylla. Som om hun alltid har bodd i hjertet mitt. Åpnet det. Men jeg vet jo at vi bare holder på å bli kjent med henne. At vi har så mye i vente.


Gratulerer med dagen, Annaen vår! 

For to år siden

I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg.

Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han.

Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. -Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. -Vekker deg da. Og det gjorde han. Med middag og lys og  favorittmusikk. Vi visste begge at dette var siste fredagen som oss. Bare oss. To. Og vi skålte for det. Og for det som skulle komme. Det ukjente.Og der, mens vi skålte, kjente jeg det. Det første, spede, tegnet. Det neste kom ikke før lenge etterpå. Først etter at vi hadde lagt oss, og sovnet, ble tegnene sikre. Og sterke. Hun var på vei. Til oss.

Heldigvis visste vi ikke da at det skulle ta enda et døgn før vi fikk møte henne. Eller at ferden ut skulle bli i overkant tøff for henne. At hun ikke skulle komme rett til oss. Heldigvis visste vi ingen ting om det. For det gikk jo helt bra. Det vet vi nå.