Fint

- Nå koser vi oss. Sier hun og strekker seg etter boksen med blåbær. Putter fire små bær i munnen, og strekker seg mot boksen på nytt. Tygger mens hun følger med en gutt som krabber opp på sklia foran oss. Snur seg mot meg og blåbærboksen igjen. Små joggesko som sparker i lufta.

- Takk for fin dag. Sier hun og ser meg inn i øynene. Med puta helt inntil min. Dyna over bena og Ole Brum i handa. Trett i blikket.

Og kanskje skjønner hun ikke helt hva det er hun sier. Kanskje ligner ordene og tonefallet mistenkelig mye på vårt. De voksnes. Men i det jeg lukker mine egne øyne, velger jeg allikevel å tro på henne. Det må jeg.

God helg!

I speilet

- Anna har pyntet seg. Sier hun og stiller seg foran speilet. Smiler mot seg selv, mens hun legger den ene handa på venstre hofte. Løfter kjolen og lar den falle ned igjen. Ler. Før hun snur seg med ryggen mot speilet, og prøver å få øye på seg selv. Klarer det, og løper ut av rommet igjen.

Og jeg vet jo hvem det er jeg ser i bevegelsene hennes. Det er meg. Det er mine bevegelser jeg ser. Mitt kroppsspråk. Hun hermer. Leker. Spiller. Akkurat som hun hermer etter pappa når han fikser sykkel. Akkurat som hun pakker sekken for å gå på jobb hun også. Akkurat som hun rører i grytene. Snakker med dukkene sine. Trøster de. Irettesetter de.

 Men en dag vil hun kanskje stå der på ordentlig. Foran speilet. Betrakte seg selv. Vurdere seg selv. Med andres øyne. Med de øynene som bestemmer hva som er riktig. Som bestemmer hva hun ønsker å se. Hva som er pent. Hva som er tillatt.

Og da, da er det jeg som har lært henne det.

Konsekvent

Det er jo ikke så lett å vite. Tenker Anna. Å vite, skjønne seg på. Den ene dagen ler Mamma fordi Anna har tømt vaskemaskinen. Fordi hun har slengt det våte, hvite sengetøyet ned på det skitne balkonggulvet. Mamma ler fordi sola skinner. Fordi de har spist is til dessert. Og fordi Anna var så søt da hun sa "sånn,  ferdig!" i det hun slang fra seg klærne. Så bestemt. Så handlekraftig. Og det er jo akkurat slik mamma og pappa gjør selv. Tørker klærne ute på balkongen når sola skinner. Så Mamma ler. Og spør Pappa om han tror det må vaskes på nytt. Selv om hun vet at det gidder de ikke.

Mens andre ganger. Når Anna gjør akkurat det samme, så ler ikke Mamma. Hun blir sint. Hun sier at det ikke er lov. Og at det burde Anna vite veldig godt. Hun lar ikke klærne ligge, tar de opp med en gang. Rister de. Irritert. Sier at det regner, og at klærne vil bli våte. Selv om de allerede er det, våte.

Og etterpå, så tenker Mamma at hun må være konsekvent. Det har hun jo lest. Og hørt. Og bestemt seg for. Være konsekvent.

Men Mamma tenker også at det ikke er så lett. For dagene er jo ikke konstante.

For sånn er en mamma

Joda, jeg ble med. Jeg badet. Innså hvor dum jeg var, at jeg ikke kunne tenke slik. At jeg ikke kunne la tanker om kropp stoppe meg fra å gjøre det jeg ville. Fra å ha det gøy. Og joda, så var det kanskje flest pappaer. Og bikinier. Og stramme mager. Og fin hud. Men først og fremst så var det moro. Fint. Og etterpå, så tenkte jeg at kanskje eksisterer disse forventningene bare inni hodet mitt. Dette om at pappaene, mennene, er de aktive. De lekende. De morsomme. Mens mammaene er de omsorgsfulle. De som trøster, er rolige. Trygge. De som ikke herjer.

Men så, så åpner jeg avisa. Og kan lese at det at det visstnok ikke bare er positivt med flere menn i barnehagene. Faktisk fører det til mer tradisjonell arbeidsfordeling. Mennene leker ute. De aktiviserer. Mens kvinnene skifter bleier. Trøster. Hver dag sammen med barna, foran barna. Og da, da tenker jeg at det kanskje ikke bare er meg som tenker slik allikevel.

Hva tenker du?


(Og ja, dette innlegget bygger videre på disse to innleggene: Bade. og Bare mamma?)

Sommerøya

Det fine med gamle minner, er at de er akkurat det. Gamle minner. Som man kan farge som vil. Huske som man vil. Sånn etter hvert. Somre på somre uten regn. Bare sol. Og venner. Vintre fulle av snø, men ikke kulde. Ferier uten viktige gjøremål. Ingen oppvask, innedager og rydding. Bare bok og svaberg. Vennskap uten krangler.

Men der ligger også faren. For hva om man oppsøker de? De gamle minnene. Hva om man for eksempel oppsøker den gamle Sommerøya.  Der man bodde i telt år etter år. Det stedet som bare huser gode minner. Solminner. Og oppdager at teltplassen har grodd igjen. At den slettes ikke var så stor som man husket. Og at veien til de fine hoppeplassene nærmest er umulig å finne. Så mye lengre, full av stikkende trær og klatring. Vel fremme har dessuten hoppestedet vokst seg mye skumlere på alle disse årene. Farligere.

Men det gjør ingen ting. For foran går Mannen. Leter seg vei. Så fin og trygg. Selv om han aldri har gått der før. Og vi får badet. Hoppet. Tilbake på stranda finner vi hun lille der hun var da vi gikk. I vannet, under oppsyn. Med bøtte, baderinger og spade. Og nok en gang nikker vi til hverandre, sier at dette stedet er jo perfekt for oss. Nå. Mens hun lille spar videre. Uten å ense oss. Og i båten på vei hjem igjen sovner hun i fanget mitt. Utmattet og fornøyd. Med salt i kinnene og solfarget hår. Lykkelig uvitende om at hun akkurat har funnet Sommerøya si. Sommerøya vår.