Der

Jeg fryser. Jeg har ullteppe og dyne. Pysjbukse, ulltrøye og hettegenser. Men jeg fryser likevel. Selv om kroppen koker. Verker. Jeg lukker øynene, tenker at jeg må ligge stille. Men klarer det ikke. Snur meg. Igjen og igjen.

Og hele tiden disse lydene. Noen som løper. Som lukker døra til naborommet. Vaskemaskinen som piper, og åpnes. Ikke bråk. Bare vanlige lyder.

Så jeg gir opp og går ut til dem. Tar med meg dyna og setter meg i sofaen. - Forstyrrer vi? Spør han. - Neida, svarer jeg. Lyver. Skulle ønske at han kunne ta henne med ut. At jeg kunne få være alene. Men det sier jeg jo ikke. I stedet legger jeg med ned.

Og der. Ved siden av han som leser avis. Mens han ser på hun som forsøker å styre en dukkevogn mellom to stoler. Med fotballkamp på TV. Der. Oppå en vott som egentlig hører til i kurven i gangen. Det er jo der jeg sovner.

Gullhår

Hun har virkelig gullhår. Sånt tykt og blankt og langt. Gyllent. Med krøller nederst. Men det er alltid bustete. Selv når vi har greid det. Strikkene har alltid falt ut. Det er gjerne bare én flette igjen. Og hun bryr seg ikke.

Hun har kjoler. Skjørt. Bruker de innimellom. Men spør aldri etter dem. Liker ullsettene sine. De som det er lett å bevege seg i. Som har flekker etter blåbær og banan. Etter barnehagen.

Og det er ikke det at jeg heier ekstra på at hun skal være slik. At det er ekstra tøft. At jeg ikke vil at hun skal bruke kjole. Men jeg heier på at hun er seg selv.

Og det burde hun jo være. Hun er bare tre år. Men jeg håper så inderlig at det varer.

Riktig

Først visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med de. Hattene. Farmor sine hatter. La de i skapet sammen med mine ting. En blå hatt, en brun hatt og mange skjerf. Var redd for å klemme de. Ødelegge de. Så at de forsvant nedover i kurven. At de tok opp plass. La de på toppen igjen. Hele tiden så malplasserte.


Så puttet jeg de i kurven med utkledningstøy. Det som jeg burde ha gjort med en gang. For det å få besøk av en cowboy med brun hatt mens man lager middag. Det å lattemildt ta bilde en liten jente og en stor mann i skjørt og hatter. Det å rydde på plass disse hattene hver kveld. Det er jo det som er riktig. 

Det som noen gjør

Jeg har kjørt i 30 minutter. Har en time igjen. Minst. Det er bare meg. Og radio og kaffe. Denne følelsen som jeg pleier å like. Men ikke i dag. Det er for mange tanker i hodet. For mye regn på veien. Musikken som pleier å fungere, er slitsom. Med øynene på de tette regndråpene trykker jeg den bort. Finner P1. Blir møtt av mild stemme som jeg kjenner, men ikke klarer å plassere. Det er Anne Lindboe. Barneombudet. Hun snakker om de barna hun har møtt. De som ikke har det som de skal. De som ikke har fått hjelp. De som er så sårbare.  Jeg vil trykke henne bort. Vil ikke forholde meg til det hun snakker om. Men tvinger meg selv til å høre. Hendene på rattet, øynene mot regnet. Og disse ordene.


For dette gjør noen for andre, tenker jeg. For de som virkelig trenger det. De som ikke har noen andre. Mens jeg bekymrer meg for å sende små føtter med ulike sokker i barnehagen. Hva andre måtte tenke om det. Så gjør noen dette.

Liebster Blog Award. Forhåpentligvis i lesbar versjon

(Jeg poster innlegget om Liebster Blog Award på nytt, da gårsdagens innlegg viste seg å ikke være lesbart. Jeg håper det funker nå. Hele bloggen min trenger en oppdatering har jeg skjønt. Forhåpentligvis til uka!)

Ting tar tid. I hvert fall innimellom. Og i hvert fall denne gangen. Jeg har nemlig fått en Liebster Blog Award, nominert av selveste Lammelåret. Det er stas, og jeg vil gjerne svare og sende awarden videre.

Lammelåret er dama bak bloggen Lammelårtanker, en samfunnsengasjert hverdagsblogg om å leve med barn. Hun reflekterer over og diskuterer store temaer som barndom, samfunn og foreldrerolle med sine lesere. Hun er god til  skape ettertanke, og det er alltid spennende å følge kommentarfeltet under tekstene hennes. Og innimellom skriver hun veldig skjeve humorinnlegg, som jeg later som om jeg skjønner, men som jeg ikke gjør. En blogg som burde være på enhver bloggliste, altså.

Liebster Blog Award har som mål å skape blest rundt ulike blogger, og da spesielt litt mindre blogger. Den som mottar awarden, skal svare på ti spørsmål fra avsender, samt sende den videre til en knippe bloggere. En fin måte å bli kjent med nye blogger på, samt skribentene bak .Akkurat dette med skribenten gir den tilbaketrukne delen av meg litt noia, men her er altså mine svar på spørsmålene til Lammelåret.

 1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle bli? Da jeg startet bloggen hadde jeg allerede opptrådt som smugtitter i bloggverdenen i halvannet år. Fra å være på flyttefot fra Bergen til Oslo på jakt etter leilighet (interiørblogger), til å være på plass i nytt hjem (enda flere interiørblogger) med eget kjøkken igjen (matblogger), til å bli veldig overraskende gravid (mammablogger), til å bli bekkenløsningsykemeldt (ineteriørblogger, matblogger, mammablogger/samfunnsblogger.) All denne smugtittingen skjedde riktignok uten å tilkjennegi meg, jeg turte ikke kommentere før jeg selv hadde en blogg. Så, til slutt opprettet jeg denne bloggen. De første månedene publiserte jeg mange tekster som jeg allerede hadde liggende på dataen. Jeg har nemlig alltid skrevet slike små anekdoter.

Planen var at ingen jeg kjente skulle vite at jeg blogget. Slik gikk det ikke. Heldigvis. Jeg hadde vel også planlagt å skrive litt mer om feminisme og likestilling og slikt, og litt mindre om min egen familie. Jeg trøster meg med at jeg i hvert fall tidsvis berører disse temaene, på min måte. Planen om en ren tekstblogg har derimot holdt seg.

 2. Hva gjør du for å hente deg inn igjen når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem? Jeg er ikke så glad i iskrem. Rart, jeg vet. Jeg bor sammen med to iskremelskere. Men jeg flykter nok til fots. Tar på joggesko og løper. Det å løpe er den eneste måten jeg klarer å glemme alt annet, bare være her og nå.Eler så går jeg i dusjen. Veldig mange av mine eksamensoppgaver og blogginnlegg er tankemessig skrevet i dusjen. Uansett så spiser jeg sjokolade. Masse sjokolade.

3. Hva er din hemmelige drøm? Helt ærlig? Å ha skriving som jobb.

 4. Hva klarer du å lage av fire fyrstikker, et beger yoghurt, en q-tips og en neglfil? Den oppgaven hadde jeg videresendt til treåringen. Det høres nemlig ut som de små kunstverkene hun allerede etterlater seg overalt i leiligheten.

5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min? I hvert fall i to år. Jeg oppdaget Lammelårtanker gjenneom bloggen til Føken Makeløs, hun anbefalte innlegget Førjulstida, en feministiskprøvelse. Tanker som appelerte stort til meg. Og siden har jeg blitt, og trivdes.

6. Hva tenker du egentlig om kvinner i kjeledress? Så praktisk!

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner? Utenpåmeg mener selvsagt at menn og kvinner er like sexy med hår både her og der. Men den samfunnspåvirkede egentlige meg (eller var det omvendt?), synes nok at menn skal beholde hår under armene, og barberer både armhuler, legger og bikinilinje selv.

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg, tror du det er annerledes enn slik dine blogglesere vil beskrive deg? Jeg tror i hvert fall at jeg ser litt annerledes ut enn noen blogglesere tror? Stine, en av mine medforfattere i Mammarådet, trodde nemlig at jeg var 40 år og hadde kort hår. Jeg kan avsløre at jeg er 31 år gammel og har langt, i grunnen for langt, hår. Også bruker jeg briller innimellom.

Det å blogge er jo en mulighet til å skape et nytt bilde av seg selv. Fortelle det man vil, og holde noe tilbake. Denne bloggen har blitt omtalt som både lavmælt og harmonisk. Ja, faktisk også klok. Det er jo bloggen, og ikke meg, men det gir kanskje allikevel en pekepinn? Selv skvetter jeg hver gang jeg ser disse beskrivelsene, og mine venner ville nok ikke omtalt meg som lavmælt. Kanskje heller engasjert og lett opphisselig. Type temperamentsfull. Snakkesalig. Men jeg håper også at de ville sagt omsorgsfull og støttende. Jeg har fine venner, og må ha gjort noe riktig for å fortjene dem. Mannen ville nok sagt at jeg har en (tidvis) forstyrrende rettferdighetsans. Alle ville de nok sagt at jeg var distre, ekstremt distre.

9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.  Hva med Bergen? Jeg har nemlig ikke vært der siden jeg forlot byen for fire år siden. Og jeg har hatt akutt kjærlighetssorg  hver dag siden. Jeg skulle vist deg hvor flinke bergenserne er til å bruke byrommet sitt, vi skulle gått en tur på Vidden, også skulle vi drukket øl og spist popcorn på Pingvinen. (Og nå må ikke dere Bergensfolk fortelle at det stedet er nedlagt.)

10. Fortell meg noe jeg ikke vet! Til tross for at jeg kaller mannen for Mannen, så er vi ikke gift. Men vi har samme etternavn. Sånn helt tilfelig.

 

Og så skal stafettpinnen sendes videre.
For å ta reglene først: Du som takker ja, skal lenke til meg og lime inn bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og sende de (eller dine egne) videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere (3-5 som har mindre enn 100 følgere, var regelen før) du synes fortjener en pris. Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren.
Jeg har jukset litt angående følgerkravet. Jeg har ikke helt kontroll på dette med følgere, og veldig mange blogger er allerede er nominert av andre. Sånn i tillegg til at jeg vet at jeg har en noen lesere som kun leser min blogg. Ikke fordi den er så enestående, men fordi de innehar roller som venner, tanter, søsken, mamma og bekjente. Så, jeg går litt for begge deler.

UNA.dos.tres - Nadja har en slik nærhet i tekstene sine, som slår meg hver gang. Hun deler både det gode og det vanskelige. Jeg skulle ønske at jeg kjente henne på ordentlig.

Koffeine -  En slik vakker blogg. Ine er nybakt mamma, og også hun deler både det gode og det vanskelige, fra tilværelsen som mamma. Jeg har også hatt stor glede og nytte av litteraturanbefalingene hennes.

Livets små underfundigheter -  "Ord og tanker om livet, familien, shopping, jobb og annet som opptar menneskeheten." Små anekdoter som setter tankene i gang. Jeg liker korte tekster!

Er underveis - Den dyktigste skribenten jeg vet om. Guri får meg alltid til å tenke. Hun skriver om mangfold og identitet, om verden og familieliv. Hun gir ofte et skråblikk på samfunnsdebatten, og er relatitivt kritisk til idealiseringen av forbrukssamfunnet og tidsklemmekarusellen. Noen ganger så tenker jeg at hun ser det ingen andre ser.

Hei Astrid - En nydelig fotoblogg. Astrid deler små glimt og øyeblikk fra hverdagen sin. Jeg elsker "a Photo an hour" og "things I like lately"- postene hennes.

Frøken Makeløs - En sånn blogg som alle burde ha på bloggslisten sin. Jorunn skriver om likestilling, morsrolle og famileliv. Og det gjør hun på en slik strukturert, konsis og analytisk måte. Selv sier hun også at hun har kloke lesere. Og det har hun helt rett i. For å følge hennes debatter i kommentarfeltet, og kanskje aller mest bloggsiden på Facebook, er både spennende og lærerikt.(Frøken Makeløs har den siste tiden vært opptatt med å ruge frem en liten lillesøster, og er nå helt fersk torbarnsmamma! Da blir det ikke så mye tid til blogging. Men, jeg håper hun kommer tilbake når tiden er inne for det, og jeg forventer selvsagt ikke svar på denne awarden!)

And then some - Altså, denne må dere bare lese. Fantastiske gode tekster.

Jeg sender Lammelårets spørsmål videre, med noen få endringer. (Jeg stjal et spørsmål av deg, Diaperdiva!)

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?
2. Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
3. Hva er din hemmelige drøm?
4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 
5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?
6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?
8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?
9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
10. Fortell meg noe jeg ikke vet!