Før

Det er noe ekstra fint med treåringer som tror at alt liv oppstod samtidig med dem. Som stirrer rart på deg når du forteller om da mamma og pappa bodde i en annen leilighet, i en annen by. Som blir redd når hun hører at før, så bodde mamma og pappa hjemme hos sine mammaer og pappaer. For hvor var hun da?

Det er fint. Ikke fordi man tenker at livet først fikk mening med henne. Livet var fint før også det. Men fordi denne delen av livet, den startet for tre år siden.

Egentlig

Og det er egentlig litt for klisje til å skrive. Den stille skogen. Full av hvitveis. Som ikke er blåveis. Fordi de er hvite. Den store blomsten med lang rot. Som er akkurat det samme som vi må rydde på rommet. Bare her i skogen.

Men det er slik det er. Og i morgen skal vi fiske krabber.

God påske.

Fordi

Jeg åpner porten. Speider etter den lilla jakka og den stripete lua. Stikker hånden i lomma og kjenner det lille plastkortet. Gleder meg til å minne henne på det. Selv om hun garantert ikke har glemt det. At vi skal ta trikken hjem i dag. Selv om det bare er ett stopp. Men det regner. Og vi har lov. Fordi hun blir så glad.

Fordi slik er det å dele hverdagen med en treåring.

Ikke glemt

Da hun nesten ikke var til. Da hun ikke hadde gitt seg til kjenne. Annet enn en nesten usynlig klump som strammet under buksene. Da hun var noe jeg ventet på. Da jobbet jeg et sted hvor det bodde mange gamle damer.


Og disse damene. Som gjerne hadde glemt hemmeligheten jeg nettopp hadde fortalt. Men som allikvel så det i øynene mine. Som ble like glade hver gang de hadde rett. Disse damene med de skrukkete hendene som tok mine. Som fortalte. Om da de også hadde nesten usynlige hemmeligheter. Den første gangen. Og den femte. Om det planlagte. Og det som bare skjedde. Om barna som aldri vokste opp. Om søsken. Og ønsket etter flere. Eller valget om bare en. Om menn som jobbet. Og menn som ikke enda var ektemenn. Om da de selv jobbet. Og strikket. Og laget mat. Om alt som bare var.


Disse damene. Deres historier. Dette felleskapet jeg ikke visste om. Lovet jeg meg selv å aldri glemme.