tag:blogger.com,1999:blog-23786692768248589882024-02-07T15:08:41.669+01:00Her på SandakerHer på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.comBlogger218125tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-55461566411781510442018-01-02T22:23:00.000+01:002018-01-02T22:27:55.171+01:00Skritt<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<br />
<div style="margin: 0cm 0cm 8pt;">
<span style="font-family: "calibri";">Når hverdagen sitter som en klump i magen. Når tankene aldri
er her fordi de planlegger noe annet. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span></span></div>
<br />
<div style="margin: 0cm 0cm 8pt;">
<span style="font-family: "calibri";">Da kommer natten med skritt over gulvet. Og vi er sammen. </span></div>
</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-78183282003743680942016-07-29T14:02:00.002+02:002016-07-29T14:02:06.410+02:00Hjem?<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Hjem, sier vi. Vi skal flytte hjem. Ler litt. Men det er jo ikke hjem. Har ikke vært hjem på 13 år. Og da var det ikke vårt hjem. Vi bodde hjemme hos. Nå har vi et hjem. Vi fire. Tre minutter til trikken. Snarveien til barnehagen. Den alt for trange butikken på hjørnet. Køyesenga med sprinkelsenga under. Heisen hvor vi må trykke to ganger. Det er hjemme. Vårt. Men ikke nå lenger. For vi flytter hjem. Til det som ikke er hjem. Enda. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-23141227336965703312016-07-19T11:09:00.001+02:002016-07-19T11:44:45.949+02:00Fin nok. Fortsatt.<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<a href="http://paasandaker.blogspot.no/2013/03/fin-nok.html?m=1" target="_blank">Dette innlegget </a>skrev jeg for tre år siden. Da Storesøster var to år. Nå er hun fem år og mye større. Så stor at vi har vært på bikinishopping sammen. Og der jeg stod i prøverommet og måtte svare på hvorfor jeg ikke ville ha en eneste av bikiniene jeg hadde tatt med meg inn, kom jeg til å tenke på dette innlegger og løftene jeg gav meg selv. For hun syntes jo de var fine, alle sammen. Bikiniene altså.<br />
<br />
Så, jeg lover på nytt. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-20193684290463646142016-06-20T21:21:00.004+02:002016-06-20T21:21:49.096+02:00<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<span lang="NO-BOK"><div align="LEFT" dir="LTR">
"Er det slik for alle, tror du?" spør han. Møter blikket mitt i speilet. Smiler. "At de tenker at deres egne barn er ekstra vakre?" Jeg ler. Ser på den lille oppstoppernesa mellom oss. Den som minner meg om staheten hennes. Den sterke viljen. Mot øynene hennes. De som er helt like søsterens. Som stirrer deg i senk. Intenst blå. De myke kinnene. Beviset på at hun fortsatt er liten. Smilehullene. Umulig å se på uten å tenke på latteren hennes. De lange øyevippene. De som samler tårene når hun gråter. Som blir så tunge. Sårheten hennes. Det at hun trenger oss. </div>
<div align="LEFT" dir="LTR">
<br /></div>
<div align="LEFT" dir="LTR">
"Ja" svarer jeg. "Det tror jeg." For slik må det være. </div>
</span><b></b><i></i><u></u><sub></sub><sup></sup><strike></strike><br /></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-70786131423031924892016-04-20T12:18:00.001+02:002016-04-20T12:18:43.675+02:00Plass<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Plutselig var hun så stor. Så seg. Så latterfull og bestemt. Lydene når hun vil noe. Bevegelsene når hun ikke vil. Ordene. Mamma. Pappa. Haje. <br />
<br />
Og vi andre rydder plass.Til enda mer av det som er oss. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-23847653888106286952016-04-19T17:49:00.000+02:002016-04-19T17:49:11.329+02:00En kropp som også er mamma <div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<span style="font-size: x-small; line-height: 150%;">(Dette innlegget skrev jeg i for et år siden, da jeg var høygravid med Lillesøster, men rakk aldri å publisere det. Så, da gjør jeg det nå. Og jeg lar det stå slik som jeg fant det, uten det siste årets refleksjon.)</span><br />
<span style="line-height: 150%;"><br /></span>
<span style="line-height: 150%;">Da
datteren min var tre måneder gammel, veide jeg 47 kilo. Ja, jeg var 28 år
gammel, 168 cm høy, brukte BH-størrelse 70 H. Og veide altså 47
kilo. Jeg var radmager. Radmager og utslitt. Mannen og mammaen
min mente at jeg så syk ut. Jeg har alltid vært smal, men nå var det
ingen ting igjen av meg. Bare ingen ting og to ammepupper.</span><br />
<span style="line-height: 150%;"><br /></span>
<span style="line-height: 150%;">I
følge omverdenen, derimot, så jeg fantastisk ut. For det manglet ikke på
komplimenter for hvordan jeg så ut. For hvor flink jeg hadde vært til å kvitte
meg med alle kiloene. Så fort. Det manglet ikke på kommentarer på hvor heldig
jeg var. For det så jo ikke ut som om jeg hadde båret på et barn i
det hele tatt. </span><br />
<br />
<div style="line-height: 150%;">
<span style="line-height: 150%;">Det
var bare det at denne rosen slettes ikke var fortjent. Den tynne
kroppen min og alle de forsvunne kiloene var ikke resultat av målrettet jobbing.
Av slanking og strikt livsstil. Den var resultat av en beintøff start på
mammalivet. Den var resultat av måneder med ammeproblemer
og tårer. Av febertokter og infeksjoner. Av lange
dager hvor jeg ikke rakk å spise. Av timeslange gåturer fordi
det eneste stedet den lille ville sove, var i vogna. Av en høy forbrenning
som har fulgt meg hele livet. Av en liten men sulten
jente, som spiste meg opp.</span></div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
<span style="line-height: 150%;">Den
var et resultat av at jeg hadde blitt mamma.</span></div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
<span style="line-height: 150%;">Og
først ble jeg jo glad. Det gjorde godt å høre at jeg så bra ut. Jeg
hadde jo tenkt på dette da jeg gikk gravid, bekymret meg for hva
graviditeten ville gjøre med kroppen min. Jeg hadde jo lest og hørt at den
skulle forandres. Kanskje ødelegges. Og nå følte jeg følte meg heldig. Fordi
folk sa at jeg var heldig. Jeg hadde fått tilbake kroppen min. Som om
jeg aldri hadde vært gravid.</span></div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
<span style="line-height: 150%;"> </span><span style="line-height: 150%;">Men
etter hvert kjente jeg en motstand mot alle kommentarene. Denne åpenlyse
vurderingen av kroppen min. Det at alle hadde rett til å betrakte den, kommentere den, bare fordi jeg hadde båret på et barn. Samtidig som jeg prøvde å lappe sammen kroppen.
Samtidig som jeg følte at den endelig spilte på lag med meg igjen etter måneder
med motstand. At den fungerte. Endelig. Så var omverden mest opptatt av hvordan den så ut. </span><br />
<span style="line-height: 150%;"><br /></span>
<span style="line-height: 150%;">Og det gjaldt jo ikke
bare de som kommenterte den direkte. For fra bladhyllene kunne mammabladene
fortelle hvordan jeg kunne slette alle spor etter graviditeten. Det å se ut
som om jeg hadde vært gravid, var feil. En unntakstilstand. Og uten klær så
befant vel kroppen min seg i unntakstilstand, gjorde den ikke? Den var jo
forandret, selv om alle kiloene var borte. Mens jeg bekymret meg for at kroppen
min skulle få nok energi til å produsere mat til et annet menneske. Til å ta
vare på dette mennesket. Så kunne de samme bladene fortelle meg at den største bekymringen var om magen min ble flat igjen. Og de viste bilder av mødre som
hadde klart det, som hadde kommet seg ut av unntakstilstanden. De hadde trent
seg til flate mager. Slettet alle spor. Og på Instagram lurte til og med noen
mødre på hva som var min unnskyldning? For man trengte visst å si unnskyld dersom man ikke hadde trent bort mammakroppen. Det handlet jo bare om å være målrettet
og fokusert. Bry seg om de riktige tingene.</span></div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
</div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
<span style="line-height: 150%;">Og
nå skal jeg gjøre dette igjen. Jeg er gravid. Kroppen min skal på
utstilling. Den er allerede, og skal i enda større grad bli, fritt vilt for
kommentarer og betraktninger. For vurdering. Og jeg gruer meg. Det
gjør meg ukomfortabel. Jeg synes ikke det er riktig. Jeg vil ikke at mitt
fokus skal være å slette alle spor etter graviditeten. Jeg vil ikke betrakte
kroppen min som en unntakstilstand. Som noe feil. Så jeg forteller meg selv at
den produserer et lite menneske. At det setter sine spor. Og at snart skal den
ta vare på det lille mennesket også utenfor magen min. Denne gang vet jeg
hva det vil kreve av meg. Av energi. Av utholdenhet. Av styrke. Ja, jeg må
finne denne styrken. Holde meg i aktivitet. Hente energi. Være sterk i kroppen. Men det har ingen ting
med flat mage å gjøre.</span></div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
</div>
<br />
<div style="line-height: 150%;">
</div>
<br />
<div style="line-height: 150%; margin: 0cm 0cm 0pt;">
</div>
</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-76404062645366861072016-04-01T10:49:00.002+02:002016-04-04T15:58:34.632+02:00Den samme <div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
For lenge siden. Da vi var tre i familien. Og alle spurte om vi ikke skulle bli flere snart. Men jeg ikke visste om vi skulle. Da var det en pappablogger som skrev at den største forskjellen på å gå fra ett til to barn, var at det endelig føltes som å være en familie. Ikke bare to foreldre og et barn. Og det gjorde vondt å lese. For jeg syntes jo ikke at vi var mindre familie. At vi manglet noe. Noen. Vi var en familie på tre, med akkurat de personene vi var.<br />
<br />
Og nå. Med Lillesøster. Så er det ikke slik at vi er komplett. Vi er én til. Først den lille babyen som bare fulgte på. Som om hun alltid hadde vært der. Nå som et lite menneske som blir mer og mer seg selv. Som stadig krever mer plass. Og det er helt riktig. Faktisk fantastisk. Men vi er den samme familien. Bare ny. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-34589716034343613552016-03-15T14:36:00.004+01:002018-01-02T22:30:30.917+01:00Aldri nok<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
- <i>Oy, har du tid til å lese du da</i>. Sier hun og nikker mot biblioteksposen min. -<i>Så heldig du er</i>. Og jeg nikker. Kikker på joggeskoene hennes. Tenker på den optimistiske avisbunken som ligger hjemme. Den som hele tiden vokser. Aldri minker. For jeg må jo innrømme at jeg leser mindre nå enn for fem år siden. Enn for et år siden. Og at jeg leser annerledes. Lettere. Bøker som kommer seg gjennom ammetåka. Som ikke krever for mye av meg. Akkurat nå. Men ja, jeg leser. For jeg må lese. På trikken. Rett før jeg sovner. For femåringen. På lydbok. Jeg prioriterer det. Finner tid til det. <br />
<br />
Og da lurer jeg på om jeg skulle startet den lesemotivasjonskontoen på instagram, likevel? <a href="http://paasandaker.blogspot.no/2014/02/sint.html" target="_blank">En #hvaerdinunnskyldning for å ikke lese - konto?</a> En sånn #kandukanjeg #lesemammaer #barelesdet. Muligens også litt #duerhvaduleser.<br />
<br />
Det frister.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-80171996671252878462016-03-13T22:54:00.004+01:002016-03-13T22:54:47.461+01:00Riktig<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
For hun er lillesøsteren. Den som kom til oss da vi allerede var blitt oss. Den som bare passet inn. Fulgte på. Til hun plutselig viser seg. Mer og mer. Ikke bare den lille babyen. Men henne. Og jeg kjenner at jeg sprenges enda en gang.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-1828016880894508782016-02-08T16:41:00.001+01:002016-02-08T16:46:40.982+01:00Problem løst.<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
For hun skal bli så stor at hun rekker helt opp til verdensrommet, før hun synes det er flaut å leie mamma og pappa på gata. Og da, da kan hun jo bare bære oss på ryggen.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-86662569918447224912016-01-19T12:14:00.002+01:002016-01-19T12:17:17.472+01:00Samtidig<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
For jeg befinner meg i to verdener samtidig. Den kjente. Trygge. Den med kos og amming og borte tittei. To sett med ull eller vinddress? Ny tann eller bare feber? En liten hånd i min, et varmt hode inntil mitt. Gråt jeg kan forstå. Sult jeg allerede vet om. Den verdenen jeg kan gjemme meg i. <br />
<br />
Og den andre. Den ingen av oss kjenner. Den der ute. Den med venner. Ordentlige venner. Klare selv og allikevel trenge mer hjelp. Veiledning. Slippe taket men allikevel følge med. Ha det mamma, ser deg etterpå. Følge bort men ikke inn. Vissheten om at hjemme plutselig ikke er alt. Men samtidig like mye.<br />
<br />
Og mest av alt står jeg midt i mellom.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-21865565546395323822015-11-18T23:00:00.001+01:002015-11-19T07:22:30.177+01:00Kveld<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Det er kveld. Mørkt. Og jeg ligger i senga. Hånden min hviler på en varm mage, den beveger seg opp og ned. Igjen og igjen. Og oppå hånden min en annen hånd. Også hun sover. Som en takt i utakt. Jeg vil også sove. Men klarer det ikke. Lyset fra gangen er for sterkt. Det svir i øynene. Minner meg på alt jeg burde gjort. Middagstallerkene som fortsatt står på bordet. Vaskemaskinen som pep for flere timer siden. Lekene på gulvet. Under sofaen. Og den oppgaven som ikke blir skrevet. Lyset maser om alle ordene jeg mangler. Men som jeg ikke skriver. Ikke i kveld heller. <br />
<br />
<br />
Så jeg får ikke sove. Men jeg reiser meg ikke. For jeg vil ikke. Jeg vil være her.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-88130603334358955262015-11-08T21:31:00.000+01:002015-11-08T21:31:13.717+01:00Når jeg glemmer <div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<span style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">Når vi står der igjen. Og hun nekter. Virkelig nekter å pusse tennene. Og skifte. Akkurat som dagen før. Og dagen før det. Og alle dagene før det igjen. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å gå. Legge meg. Før det blir vonde ord og gråt og konsekvenser. Da glemmer jeg. At i løpet av det siste halve året, ikke en eneste gang, har hun hevet stemmen til lillesøsteren. Klaget. Sagt noe vondt. Eller surt. Bare den samme glade stemmen.</span><br />
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
<br /></div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
Og når hun insisterer på et plaster for et sår jeg ikke kan se. Når fallet ned fra sofaen umulig kan ha vært et ordentlig fall. Når benet er vondt fordi jeg strammer skoene for mye. Og jeg har lyst til å be henne slutte å gråte. Da glemmer jeg hvordan hun lar lillesøsteren lugge henne. Hvordan de små hendene sitter helt fast, hvordan de får tak i tjafser med hår før vi får løsnet de. Uten at hun gråter. Bare ler. Og hvordan hun aldri klager når små sylskarpe negler klyper henne i nesa. Eller klorer henne på kinnet. </div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
<br /></div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
Og når hun somler. Nekter å kle på seg fordi vi skal gå. Når hun gjemmer seg under bordet. Og jeg kjefter fordi vi blir for sene. Fordi hun ikke kan forstå. Da glemmer jeg alle de gangene hun har ventet. Fordi jeg skulle bare. Skifte en bleie. Hente en smokk. Helt det ikke ble noen lesestund. Bare alle tre i senga. God natt og holde hender. Uten at jeg må forklare. </div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
<br /></div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
Og når hun er sint. Skikkelig sint. Når hun roper. Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker. Da glemmer jeg bilturene med en hylende lillesøster. I evigheter fordi det var kø og ingen steder å stoppe. Bare hyl fra baksetet. Og hun aldri holdt seg for ørene. Ba den lille om å slutte. Bare sang. Og sang. Den sangen hun vet at lillesøster liker best.</div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
<div>
<br /></div>
<div>
Og når jeg er så sliten. At jeg ikke engang klarer å sove. Så lei. Så trett. Når jeg ønsker meg langt bort, til et sted uten bleieskift og matpakkesmøring. Et sted for bare meg. Da glemmer jeg at hun ikke en eneste gang har spurt om å få ha meg for seg selv. Hun har ikke bedt om en pause. </div>
</div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
<br /></div>
<div style="-webkit-composition-fill-color: rgba(130, 98, 83, 0.0980392); color: rgba(0, 0, 0, 0.701961); font-family: UICTFontTextStyleBody; font-size: 17px; text-decoration: -webkit-letterpress;">
Hun har ikke det. </div>
</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com13tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-82665317821382789132015-08-23T10:27:00.000+02:002018-01-02T22:39:00.283+01:00Solgave<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
<span style="color: rgba(0,0,0,0.701961); font-family: "uictfonttextstylebody"; font-size: 17px;">Det er det navnet hennes betyr. Solgave. Og jeg liker å tro at vi visste det da vi bestemte oss. Men det gjorde vi jo ikke. Vi visste ingen ting om henne. Vårbarnet. Maibarnet. Vi visste ikke om det våkne blikket. Om smilene hver gang noen ser på henne. Den stadige skravlingen med seg selv. Og oss. Latteren. Den herlige latteren. Smilehullene. Vi visste det jo ikke. Men må ha visst det likevel.</span></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-34658786659766122642015-06-16T15:07:00.000+02:002015-08-24T09:04:17.901+02:00Nå<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Den lille hånden rundt pekefingeren min. Den skarpe neglen som lager merke i huden. Grepet som ikke slipper selv om hun sovner. Det er slik dagene går.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-22730687461908038352015-06-02T10:04:00.001+02:002015-06-02T10:04:41.760+02:00Lillesøster <div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Så var hun endelig her. Lillesøster. Født på selveste 17. mai. Og en tro kopi av <a href="http://paasandaker.blogspot.no/2011/01/anna.html" target="_blank">den nyfødte utgaven av storesøsteren.</a> Det samme mørke håret. De samme mørke øynene, som er på vei til å bli blå. Rynka mellom øynene. Den runde nesa. Helt lik. Bare mindre. Og med smilehull.<br />
<br />
Den deilige lukten. De små hendene. Den myke huden. Den ubeskrivelige varmen. Og følelsen av tiden fyker avgårde og står stille på samme tid. Av at hun alltid har vært her. Sammen med oss. Samtidig som alt er nytt.<br />
<br />
Det er henne. Lillesøster. Nå skal vi bli kjent med henne.<br />
<br />
<br /></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-4181444703058218962015-04-21T20:29:00.000+02:002015-04-21T20:29:13.354+02:00Når det er morgen<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Det var slike ting jeg ikke var forberedt på. Som at det å ligge i hotellsengen en søndagsmorgen. Allerede våken. Og plutselig høre nakne føtter som treffer gulvet i naborommet. Høre gardinene flytte seg. Og se rommet bade i lys. Før det blir mørkt igjen. Fordi kjappe føtter er på vei mot rommet vårt. Vissheten om at hun kommer til å krype over meg og finne plassen mellom oss. At hun kommer til å fortelle at det er lyst ute. For det er morgen. Det at slike ting kunne stikke i magen. Det visste jeg ikke. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-63337305947205267312015-04-14T12:27:00.000+02:002018-01-02T22:40:44.323+01:00Om å være hyggelig<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
-<i> Vil du ha plassen min</i>? Spør han og reiser seg. Begynner å pakke sammen posene sine. De er mange og slitte. - <i>Nei, bare sitt du</i>. Takker jeg og forklarer at jeg skal av på neste stopp allerede. Han setter seg nølende. Med posene på fanget. Smiler med et gult smil. Uvaskede klær. - <i>Du skjønner det at jeg øver meg på å være hyggelig</i>. Fortsatt det gule smilet. Jeg smiler tilbake. Tenker meg om. Og tar sats. - <i>Vet du, at det burde faktisk flere øve seg på. </i>Jeg snakker høyt nå. Holder meg på magen og fortsetter å se på ham. - <i>For du er faktisk den første som har tilbudt meg plassen sin hele denne tiden jeg har hatt denne magen.</i><br />
<br />
Og etterpå er jeg svett. Og glad for at jeg skal av. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-26776476949798990522015-03-18T21:31:00.000+01:002015-03-18T21:31:15.842+01:00Sånn som det er<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Ja, for hun er faktisk kjæreste med Sabeltann. Det er han som er pappaen til babyen hennes. Han røver kun på lørdager, og heldigvis rekker han hjem til kveldsstellet av babyen. For da er det hennes tur til å røve.<br />
<br />
Og hun synes det er unødvendig å le av tanken på en bleieskiftende Sabeltann.<br />
<br /></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-5601847696952889442015-03-10T19:01:00.000+01:002015-03-10T19:01:53.951+01:00Best<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Hun lukker dusjdøra bak seg. Strekker armene inn i badekåpen jeg holder frem samtidig som hun kryper opp i fanger mitt. Det våte håret mot brystet mitt. Tær som lager flekker på buksa mi. Lukten av sjampo. Og spente øyne som ser på meg. "Skal du ikke spørre hva som er det beste du vet?"<br />
<br />
Så jeg spør. Selv om vi begge vet at svaret er nyvasket Anna.</div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-72648149537761610102015-02-24T12:23:00.005+01:002015-02-24T12:23:59.255+01:00I takt<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Vanligvis sovner jeg igjen når hun kommer på <a href="http://paasandaker.blogspot.no/2014/12/natt.html" target="_blank">nattbesøk.</a> Men når jeg allerede er våken fordi noen prøver å sparke seg gjennom magen min. Og når ti tær fem minutter senere borer seg inn i ryggen mi. Finner takten til magesparkene. Da føler jeg meg veldig lite som meg selv. <a href="https://www.blogger.com/"></a></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-25811199549283218242015-02-08T20:23:00.000+01:002015-02-08T20:23:18.827+01:00Heldig<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
- Organiseringen av fødselsomorsogen i et samfunn, sier noe om organiseringen av hele samfunnet.<br />
Sier hun, damen jeg snakker med. Det er sent. Egentlig midt på natten. Og det er fest rundt oss. Hun har fortalt om sine erfaringer som jordmor i andre land. Om patrialske samfunn hvor kvinners helse er forsømt. Hvor de fødende betraktes som syke, uten lov til å bestemme over egen kropp. Hele tiden mens har jeg strøket meg over magen. Tatt i mot små spark med hendene.<br />
<br />
Og det er den samtalen jeg tenker på en uke senere. Når jeg sitter på legekontoret og snakker om den forrige fødselen. Den som endte på nyfødtintensiven for hun lille. Og i total tåke for meg. Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt, aldri riktig redd fordi alle rundt meg var så rolige og dyktige. Så gruer jeg meg til denne fødselen. Jeg gruer meg veldig. Så vi blir enig å sende en henvisning til sykehuset. Noe som vil gi meg en samtale med jordmor, muligheten til å lage en plan. Forberede meg litt. Blant annet. Og i det jeg lukker døren hos legen er det den nattsamtalen jeg tenker på. Den, og på hvor heldig jeg er.<br />
<br />
Jeg er ingen ekspert på fødselsomsorg. Eller gravidomsorg eller barselomsorg. Og det er sikkert mye som kunne vært annerledes. Men jeg <i>vet</i> at jeg er<em> </em>heldig. Som skal bli mor i Norge. I dette lille priviligerte hjørnet av verden. Hvor jeg har tilgang til gratis svangerskapskontroller. Hvor jeg blir innkalt til ultralydundersøkelse. Hvor jeg får besøk av helsesøster hjemme etter fødselen. Hvor jeg blir hørt når jeg er bekymret. Jeg skal føde i et av verdens tryggeste land å føde i.<br />
<br />
Og i dag, på mosdagen. Blant hjemmelagde kort, varme klemmer og små spark. Så tenker jeg igjen på dette.<br />
<br /></div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-61309730084876411902015-02-04T20:49:00.000+01:002015-02-04T20:49:43.113+01:00Det jeg burde sett<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Da hun var bitteliten, helt ny, var det hos ham hun fant ro. Da mine favntak betydde melk hun ville ha, men ikke klarte å spise, var det i hans armer hun sluttet gråte. Rundt og rundt spisebordet. Store trygge armer som aldri ble slitne. Da min byssing var stiv og stresset og full av salte tårer, var det på hans bryst hun sovnet. Varmt kinn mot bar hud. Samstemt pust.<br />
<br />
Og jeg, jeg brukte tiden på å være misunnelig. På å føle meg mislykket. I stedet for å glede meg over det jeg så. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-90126821114894292552015-01-21T21:11:00.002+01:002015-01-21T21:14:13.622+01:00En egen mamma<div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Hun lille i magen min har visst en egen bebimamma. Der inne i magen. En mamma som skal passe på henne til hun kommer ut til oss. Så det er den mammaen som kler på henne klær laget av vann. Som trøster henne. Og som gir henne mat når hun er sulten.<br />
<br />
Slik må det jo bare være. For ingen kan være alene. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-2378669276824858988.post-90697616378812260672015-01-17T20:34:00.002+01:002015-01-17T20:36:26.808+01:00Morgen. Eller natt. <div dir="ltr" style="text-align: left;" trbidi="on">
Hun har ett kinn til nattaklemmer. Og ett til morgenklemmer. Og hun glemmer stadig hvilket som er til hva. Men det gjør ingen ting, for de ser ut til å være utømmelige begge to. </div>
Her på Sandakerhttp://www.blogger.com/profile/10697628960750691139noreply@blogger.com1