Da hun nesten ikke var til. Da hun ikke hadde gitt seg til kjenne. Annet enn en nesten usynlig klump som strammet under buksene. Da hun var noe jeg ventet på. Da jobbet jeg et sted hvor det bodde mange gamle damer.
Og disse damene. Som gjerne hadde glemt hemmeligheten jeg nettopp hadde fortalt. Men som allikvel så det i øynene mine. Som ble like glade hver gang de hadde rett. Disse damene med de skrukkete hendene som tok mine. Som fortalte. Om da de også hadde nesten usynlige hemmeligheter. Den første gangen. Og den femte. Om det planlagte. Og det som bare skjedde. Om barna som aldri vokste opp. Om søsken. Og ønsket etter flere. Eller valget om bare en. Om menn som jobbet. Og menn som ikke enda var ektemenn. Om da de selv jobbet. Og strikket. Og laget mat. Om alt som bare var.
Disse damene. Deres historier. Dette felleskapet jeg ikke visste om. Lovet jeg meg selv å aldri glemme.
Og disse damene. Som gjerne hadde glemt hemmeligheten jeg nettopp hadde fortalt. Men som allikvel så det i øynene mine. Som ble like glade hver gang de hadde rett. Disse damene med de skrukkete hendene som tok mine. Som fortalte. Om da de også hadde nesten usynlige hemmeligheter. Den første gangen. Og den femte. Om det planlagte. Og det som bare skjedde. Om barna som aldri vokste opp. Om søsken. Og ønsket etter flere. Eller valget om bare en. Om menn som jobbet. Og menn som ikke enda var ektemenn. Om da de selv jobbet. Og strikket. Og laget mat. Om alt som bare var.
Disse damene. Deres historier. Dette felleskapet jeg ikke visste om. Lovet jeg meg selv å aldri glemme.
19 kommentarer:
Oj, nå var jeg nesten sippete her. <3
Bare nesten hørtes jo akkurat passe ut, Mrs C? ;)
Så nydelig! Og tenk så fint for disse damene å få gjenoppleve minnene..
Jeg sippet. Hvis å sippe betyr å grine?
Gamle damers historier er fine.
Fant du datoen din, forresten?
Takk EventyrElin. du skjønte kanskje hvilket innlegg som inspirerte meg? Det var fine stunder for begge parter. ;)
Nadja: ifølge min treåring er det i hvert fall det samme. ;)
Astrid: Sant de er. Det er så mye historie som går tapt med disse stille kvinnene..
Og ja, 28 mai 2010! 6 uker..minst;)
Det er jo nesten ikke lov til å si - men jeg sier det: KVINNEFELLESSKAP.
Poesi. :-)
Underveis: sant! Jeg var veldig i tvil om jeg skulle skrive fellesskap selv.. Men det var jo det disse damene viste meg.
Elisabeth : Takk;)
Jeg liker tekstene dine veldig godt. De har en fin, ren klang. Det er en kunst å skrive så minimalistisk. Nydelig.
Det spørs på dagen skjønner du, nå kom jeg inn igjen og leste igjen, og da måtte jeg faktisk tørke noen tårer altså.
*lettrørt*
Og jeg tenkte på mitt eget kvinnefellesskap og ble enda mer rørt.
Dette var nydelig skrevet Carina! :)
Dette var nydelig skrevet Carina! :)
Paaskeharen: Takk! Det var rett og slett en skikkelig motiverende tilbakemelding.
Mrs C: det er heldigvis sunt å gråte litt innimellom. Hilsen ogsåveldiglettrørt.
Christine: :)
Legg inn en kommentar