Trygt

Det at vi er en selvfølge for henne. De eneste hun har. Det at hun ikke tenker over at akkurat vi er hennes foreldre. Fordi vi er Mamma og Pappa. Fordi det er slik det skal være. Fordi hun ikke vet om noe annet. Det at hun ikke skjønner at det fantes noe før henne. 

Jeg vil ikke tenke på det. For det tvinger meg til å tenke på alle de som ikke har det som henne. 

Enebarn

Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.

Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.

Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.

Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.

Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?


(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)

Alle tre

Det var en slik uke hvor Pappa hadde vært mye borte og Anna og Mamma mye hjemme. Fordi vi begge hadde vært syke. Og når fredagen endelig kom, så landet vi sammen. Alle sammen. Sa slike ting som vi pleier. At nå er det helg. Nå skal vi være sammen. Alle sammen. 

Men lørdag morgen har vi glemt å fortelle at Pappa skal dra avgårde i dag også. Fordi han skal være flyttehjelp. Og da blir hun sint. Ikke bare lei seg. For det var jo ikke det vi hadde lovet. Det var jo ikke det vi hadde snakket om. 

Og etterpå, når vi har har tørket tårene. Etter at vi har sett en film midt på dagen. Snakket om at det fint å hjelpe andre. For kanskje vil vi også trenge hjelp en dag. Så må jeg nok en gang minne meg selv på at vi er tre stykker i denne familien. Tre stykker som skal inkluderes. Tre stykker som skal informeres.

Det som er vanskelig

Oki, så har man fått med seg at noen foreldre ikke er så perfekte. At de serverer Grandiosa til middag. Og at familien spiser den foran TV. Andre foreldre kjøper halvfabrikata. De bruker iPaden som barnevakt innimellom. Og klesvasken er stor som et tårn. De tar snarveier. Uten dårlig samvittighet, for de er akkurat bra nok. Javel.

Men hva med de andre  situasjonene da? De som virkelig gir dårlig samvittighet. Vondt i magen. Hva med når man roper til treåringen at hun skal snakke ordentlig. Ikke sutre. Vel vitendende om at man ikke gjør det selv. Hva med når man er så lei, så fortvila, at man begynner å gråte selv, midt i en diskusjon om gummistøvler. Hva med når man svarer en nestenfiråring mer barnslig enn hun kan klare selv. Hva med de tingene man sier, som man angrer på.

Hva med de situasjonene?

Fint

Hun har begynt på allidrett. Og kanskje er ikke reglene i kanonball helt forståelige enda. Eller reglene i stiv heks særlig fristende å følge. Kanskje er det mest spennende å klatre i ribbeveggen. Men hun løper og løper. Og løper.

Og jeg står på siden og ler til jeg får vondt i hjertet.