Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette
enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.
Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.
Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.
Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.
Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?
(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)