Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.
Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.
Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.
Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.
Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?
(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)
Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.
Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.
Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.
Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?
(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)
5 kommentarer:
Det er jo litt typisk at alt som er utenfor "normen" skal kommenteres. Tre barn er liksom greit; får du én eller fire (eller flere) er det fritt frem med kommentarene. Folk gjør valg ut fra hva som passer best, og noen ganger har man som du sier heller ikke noe valg. Andres kommentarer er uansett kjipe!
Jeg blir fortsatt sjokkert over hva folk kan få seg til å spørre om. I en slekt med mange barnløse par er jeg veldig glad for at alle mine søstre fikk barn. Min datter har et og min sønn venter sitt første i januar, og da er jeg lykkelig nok. Det er plass til flere, men jeg kommer aldri til å etterlyse det.
To pluss tre: ja, kommentarene er kjipe uansett hva man har valgt, eller ikke valgt.. Det jeg reagerer ekstra på er hvordan det virker legitimt å kommentere barns personlighet og oppførsel så åpenlyst og negativt, for barna får det med seg de også. Jeg har venninner, som er enebarn, som forteller at de har fått høre det hele livet. At de er slik og slik fordi de er enebarn.. Til slutt har de trodd på det selv. Det er jo ikke greit.
Åshild: "Det er plass til flere. Men jeg kommer ikke til å etterlyse det." Det er en veldig fin måte å se det på! Flere skulle tenkt og gjort som deg. Og gratulerer med snart barnebarn nummer to!
Kommentering av barn mens barn hører på er noe jeg har tenkt mye på etter at jeg ble mamma selv. Det er så utrolig lett å gjøre det, selvom jeg egentlig ikke vil. Jeg husker det som ikke morsomt da jeg var liten selv, å bli snakka om som om jeg ikke var der... Jeg er bevisst på det, og tror ikke jeg gjør dette masse selv. I allefall ikke på slike ting som over her, eller negative ting. Men likevel.... Det er så mye bedre med voksne som kan snakke til barna, og ikke bare om barna. Jeg tror begge dele er en måte å vise interesse for barna på, også er det liksom lettest for de voksne man møter å henvende seg til foreldrene, som de kjenner best. Men det er virkelig noe å tenke på det der, at barna får med seg mer enn man tenker over av det de voksne snakker om.
-K
Legg inn en kommentar