Fødselsdag

Forrige uke ble Anna to år. Og det er i grunn ikke til å fatte. For det føles jo som om hun kom i går. Og jeg lurer på når den lille babyen med sorte øyne og brunt hår ble til den store selvstendige jenta med blå øyne og gullhår. Toåringen. Samtidig føles det som om hun alltid har vært her. Som om jeg alltid har kjent dette finurlige, fine lille mennesket. Denne vakre skapningen med små krøller og smilehull. Hun som er så sta så sta, og har en vilje av stål. Hun som kan være så tålmodig hun bare vil. Om hun vil. Hun som stryker deg på ryggen mens hun gir deg en klem. Som blåser hvis du har vondt. Som elsker å danse. Og synge. Hun som har temperantet fra moren sin og nysgjerrigheten til pappaen. Hun som ler så det gjør vondt i hjertet, og som gråter så høyt at sinnet koker. Som lukter så inderlig godt, og som passer perfekt i fanget. Hun som er så inderlig til stede. Som hjelper meg å være tilstede.  Hun som lærer meg så mye. Hele tiden. Hun som elsker gravemaskiner. Og som synger nattasang for bamsen sin. Hun som er så tillitsfull. Og samtidig avhengig av distansen rundt seg. Hun som passer på å lukke døren godt etter pappaen når han kommer fra jobb. Hjelper ham av med skoene. Hun som kan ta på lua og jakka si selv. Som går hele veien hjem fra barnehagen på egne ben. Med den myke handen sin i min.

To år. Hvor dette lille mennesket har funnet sin plass i vår familie. Som om hun alltid har vært her. Som om vi alltid har hatt en vogn i gangen og tripp trapp stol ved spisebordet. Lego i bokhylla. Som om hun alltid har bodd i hjertet mitt. Åpnet det. Men jeg vet jo at vi bare holder på å bli kjent med henne. At vi har så mye i vente.


Gratulerer med dagen, Annaen vår!