Alvorsord

Kjære mamma og pappa.

Jeg tenkte vi kunne ta oss en liten alvorsprat. Dere hører nemlig ikke på meg, alltid.

Ta denne armstrekkingen, for eksempel. Jeg liker å vise hvor stor jeg er. Det er moro å strekke armene i været, spesielt når dere roper at jeg er flink og hopper rundt av stolthet og glede. Det er gøy. Men, det er ikke like gøy når dere ber meg gjøre det foran publikum. Det er ganske slitsomt, og skummelt, når alle ser forventningsfullt på meg og maser igjen og igjen om at jeg skal vise hvor stor jeg er. Kanskje har jeg ikke lyst akkurat nå? Men heller når alle går fra bordet.

Det samme gjelder denne klappingen. Klapping er gøy det. Så gøy at jeg må le av meg selv. Men trenger dere på død og liv å filme meg? Er det ikke ganske unødvending å ta frem dette kameraet som dere vet at jeg vil leke med, men som jeg aldri får lov til?

Jeg lurer også på denne ropingen. Hvorfor er det stas at jeg roper og hyler alt jeg kan her hjemme? Prøver ut stemmen min. Da holder dere dere for ørene, sier at jeg kommer til å bli en bestemt liten frøken, og ser stolte ut. Mens, hvis jeg prøver det samme på trikken, blir mamma rød og svett og prøver å avlede meg.

En annen ting er disse kjolene dere tar på meg. Dere vet, disse finkjolene som jeg får på når vi venter besøk. Når ellers har jeg kjole? Jeg skjønner jo at det er en fin ting, for mamma klapper i hendene og gjentar igjen og igjen at jeg er fin. Hun tar bilder med mobilen og sender til mormor. Pappa sier at jeg er en prinsesse. Det er gøy at alle er så glade. Men, kjolene er ganske dumme. De er egentlig bare i veien. Det er umulig å krabbe og klatre med de. Og jeg elsker å krabbe og klatre.

Det samme gjelder disse uteklærne. Jeg er enig i at de hjemmestrikkede klærne er fine. At jeg ser ut som en liten nisseunge med de på. Men det er så mange deler. Genser, bukse, sokker, luer og sløyfebånd. Jeg er faktisk kokvarm innen vi er halvveis i påkledningen. Og det ser jeg at dere også er. Kanskje, kanskje kunne en heldress vært et alternativ, sånn innimellom?

Jeg er nemlig ingen utstillingsdukke. Jeg er et bittelite menneske, som lever i en voksenverden. Som hele tiden tilpasser meg denne verden som ikke er tilpasset meg. Som lever her og nå, aldri på kommando.
Jeg tenkte bare jeg skulle minne dere på det.


Med vennlig hilsen,
Anna