torsdag 12. januar 2012

Ett år

I dag er det ett år siden vi tok med oss Babyen fra sykehuset, og plasserte henne her på Sandaker. Vel, først plasserte vi henne riktignok i bilsetet, mammaen i baksetet ved siden av henne og pappaen bak rattet. Det gikk i sneglefart hele veien hjem, pappaen tviholdt på rattet og mammaen tviholdt den sovende babyhanda. 4 kilo tung og 52 cm lang dyrbar last skulle fraktes dit den hørte hjemme. Hos oss. På Sandaker.

Hjem kom vi oss, og bursdag hadde hun på mandag. Den tyvfeiret vi hele helgen, med både barnebursdag og familiebursdag. Ikke at Babyen skjønner så alt for mye av sin egen bursdag. Konseptet full fokus på henne, fri kaketilgang og  haugevis med showetid, derimot, skjønner hun mye av. Og noe må hun ha snappet opp, for jammen sørget hun for at samtlige familiemedlemmer var våkne akkurat i det hun fylte år. 03.12  natt til mandag passet hun nemlig på å våkne. Og slik gikk til at femten minutter senere, akkurat i det klokken visste ett år, hadde man med det lille mennesket i armene, travende i stua, syngende på "So, ro".

Ja, i den grad man klarer å synge med tårer i fri flom fra øyekroken og  en enorm klump på vei opp av halsen.

Ettårsbursdag er store, fine greier.

torsdag 5. januar 2012

Anna

Desember, 2011. Omgangssyke. Influensa. For samtlige familiemedlemmer, særlig babyen.

Mandag. 2012. Formiddag. Utpakkede kofferter, durende vaskemaskin, skitne gulv, sovende baby. Og store ambisjoner om å rekke et blogginnlegg før babyen våkner igjen. Et hvor man ønsker vel overstått jul, funderer over året som har gått og ønsker hell og lykke i året som kommer. En kavalkade, kanskje? Finner frem PC, funderer over overskrift, begynner heller på første setning, kommer på en god avslutning. Hører lyder fra soverommet. En smokk som går i bakken? Kravling på veggen. Våken baby. Sulten baby. I morgen kanskje?

Tirsdag. Kveld. Sofa, te, ullpledd. Fotball på TV for pappaen, perfekt for skriving for mammaen. Legger PC i fanget, henter frem kladd. Som ikke var en kladd, men en sentning. Skrivesperre. Tunge øyelokk og sirupstanker. Fullstendig tomt. Innser at nattevåkingen natt til mandag har gitt senkonsekvenser. Velger senga. I morgen kanskje?

Onsdag. Etterniddag. Kaffe, PC, vippestol og barne-TV. Ukorrekt, men veldig greit. Stirrer på skjermen, fortsatt ør i hodet etter timer i åpen barnehage. Stirrer. Hører babyen skravle. Klappe til musikken. Le. Hva ser hun egentlig på?  Smiler, og får et enormt tannsmil tilbake. Gir opp. Går bort til henne, setter henne på fanget og ser mot TV. Perfekt. I morgen kanskje?

Torsdag. Kveld. Tomt igjen.

Og det er da jeg skjønner det. Det er så rett. Det er slik det skal være. 2011 var hennes år. Annas år. Hun som kom ni dager inn i det nye året. Som snudde opp ned på alt. Knuste alle forestillinger. Tok over styringen. Hun som gjorde året til et år ulikt alle andre år. Det tøffeste, det rareste, det morsomste.Og det aller aller fineste .Året som gikk så uforståelig fort.

Allikevel føles det som om du alltid har vært her. 2011 var ditt år, Anna. Takk for det.