Mens hun styrte skuta hjemme hos besteforeldrene, passet vi, hennes foreldre, på å være litt kjærester. Blant annet dro vi på kino, hvor mor overrasket far med dobbeltseter bakerst i kinosalen. Det var oss og fjortisene, og akkurat passe fint og kleint. Etter filmen foreslo mannen at vi skulle gå videre for en øl. Og det sier man jo ikke nei til, sånn midt i uka. Mens vi vandret hånd i hånd nedover gata, innså jeg imidlertid at jeg ikke var helt kledd for anledningen. Den store ullgenseren jeg hadde valgt var absolutt varm og deilig inne i kinosalen, men under min småstramme kåpe var den egentlig bare i veien.
"Det ser jo ut som om jeg fortsatt har en bolle i ovnen, " meddelte jeg mannen.
Han var derimot ikke enig. For, i følge ham var jeg like fin og slank som det vikepliktskiltet vi nettopp passerte. "Eller, hvilket som helst annet skilt," kunne han forsikre.
Jahaja. Jeg har absolutt ikke noe i mot å være skilt-tynn, jeg altså. Men, noe sier meg allikevel at mannen har blitt litt vel sløv på sjarmørfronten, etter at hans primærrolle i heimen gikk fra å være Kjæreste til Pappa?
3 kommentarer:
Hahahaha! Hva jeg ikke skulle gitt for å være tynn som et hvilkensomhelst skilt. ;) Sjarm på topp!
Ja, sjarm på topp! Jeg er strålende fornøyd med å være (i mannens øyne) skilt-tynn jeg altså. Muligens var jeg bare litt for godt vant i forhold til komplimenter før? Hehe :)
He he, noen ganger instruerer jeg mannen min i hva han skal si til meg. F eks: Det riktige av deg å si nå er: Ellen nå har du jammen fått deg en fin klipp!
Ellen
Legg inn en kommentar