torsdag 23. oktober 2014

Trygt

Det at vi er en selvfølge for henne. De eneste hun har. Det at hun ikke tenker over at akkurat vi er hennes foreldre. Fordi vi er Mamma og Pappa. Fordi det er slik det skal være. Fordi hun ikke vet om noe annet. Det at hun ikke skjønner at det fantes noe før henne. 

Jeg vil ikke tenke på det. For det tvinger meg til å tenke på alle de som ikke har det som henne. 

tirsdag 21. oktober 2014

Enebarn

Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.

Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.

Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.

Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.

Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?


(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)

søndag 19. oktober 2014

Alle tre

Det var en slik uke hvor Pappa hadde vært mye borte og Anna og Mamma mye hjemme. Fordi vi begge hadde vært syke. Og når fredagen endelig kom, så landet vi sammen. Alle sammen. Sa slike ting som vi pleier. At nå er det helg. Nå skal vi være sammen. Alle sammen. 

Men lørdag morgen har vi glemt å fortelle at Pappa skal dra avgårde i dag også. Fordi han skal være flyttehjelp. Og da blir hun sint. Ikke bare lei seg. For det var jo ikke det vi hadde lovet. Det var jo ikke det vi hadde snakket om. 

Og etterpå, når vi har har tørket tårene. Etter at vi har sett en film midt på dagen. Snakket om at det fint å hjelpe andre. For kanskje vil vi også trenge hjelp en dag. Så må jeg nok en gang minne meg selv på at vi er tre stykker i denne familien. Tre stykker som skal inkluderes. Tre stykker som skal informeres.

lørdag 11. oktober 2014

Det som er vanskelig

Oki, så har man fått med seg at noen foreldre ikke er så perfekte. At de serverer Grandiosa til middag. Og at familien spiser den foran TV. Andre foreldre kjøper halvfabrikata. De bruker iPaden som barnevakt innimellom. Og klesvasken er stor som et tårn. De tar snarveier. Uten dårlig samvittighet, for de er akkurat bra nok. Javel.

Men hva med de andre  situasjonene da? De som virkelig gir dårlig samvittighet. Vondt i magen. Hva med når man roper til treåringen at hun skal snakke ordentlig. Ikke sutre. Vel vitendende om at man ikke gjør det selv. Hva med når man er så lei, så fortvila, at man begynner å gråte selv, midt i en diskusjon om gummistøvler. Hva med når man svarer en nestenfiråring mer barnslig enn hun kan klare selv. Hva med de tingene man sier, som man angrer på.

Hva med de situasjonene?

tirsdag 7. oktober 2014

Fint

Hun har begynt på allidrett. Og kanskje er ikke reglene i kanonball helt forståelige enda. Eller reglene i stiv heks særlig fristende å følge. Kanskje er det mest spennende å klatre i ribbeveggen. Men hun løper og løper. Og løper.

Og jeg står på siden og ler til jeg får vondt i hjertet. 

torsdag 25. september 2014

Søndag

Høsten har kommet. Jeg liker den kalde lufta. Friskheten. Det å finne frem skjerf. Men tenker allikvel tilbake på disse seige sommerdagene. Der hvor høsten egentlig skulle vært. På småsko. Og den ene søndagen som bare ble til. Den hvor vi gikk ut døra med en brødpose i hånda. Fordi vi skulle mate endene. Men endene var så sinte, så vi gikk til lekeplassen i stedet. Den full av sand. Tok av oss skoene og begravde føttene i sanda. Tenkte at vi kunne jo vært på stranda i dag. Nesten. Og i det vi egentlig skulle gå hjem igjen bestemte vi oss for å hoppe på bussen i stedet. Fordi det er gøy å kjære buss. Og fordi vi ville til den store lekeplassen. Den i den store parken. Der var det fullt av folk. Til og med noen vi kjente. Så vi lekte. Og snakket. Syntes det var fint å se hverandre igjen. Til pappaen ringte. Sa han var på vei til parken han også. Så vi møtte ham. Så på statuene. Lo av at de var nakne. Helt nakne. Bare gikk. Til vi så det store teltet. Der vi har vært før. Der de spiller teater. Bestemte oss for å kjøpe to billetter. Til henne og til pappaen. Om to timer. Så vi måtte spise noe først. Gikk ut av parken. Fant et sted vi kunne ta med mat. Fant servietter og bestikk. Gikk tilbake til parken. Brukte gensere som tepper. Det var for varmt til å ha de på uansett. Og plutselig var det teatertid. En rastløs jente. Rydding og ha det kyss.


Og en avtale om å sees hjemme. Etterpå.

torsdag 18. september 2014

Natt

Jeg er allerede våken. Lydene utenfor tyder på at det er morgen. At klokka snart vil ringe. Men den har ikke det. Ikke enda. Pusten ved siden av meg er varm, tung. En hånd holder fast i puta mi. Den andre hviler over en stor arm, som holder rundt henne. Jeg griper også armen. Kryper nærmere. Klokka har ikke ringt. Det er fortsatt natt. Vår natt.