tirsdag 16. desember 2014

Tre


Men er det å ha søsken virkelig den eneste måten å lære seg å dele på? Vise omsorg? Kan man ikke som nestenfireåring sitte rundt bordet på Luciafeiring i barnehagen. Og når pepperkakene settes på bordet, så venter man på tur. Plukker ut tre stykker, først til mamma, så til pappa, og så til seg selv. Og etterpå, når lussekattene kommer. Så gjør man akkurat det samme.

Ikke fordi man er så sabla godt oppdratt. Men fordi det er slik det er. Så selvfølgelig. Vi er tre stykker. Selv midt i mingelen er vi det. Tre stykker å tenke på. Tre stykker å ta hensyn til. Tre stykker å passe på.

mandag 15. desember 2014

Lukket

Og hvert år den samme følelsen. Sammen med tradisjonene. Minnene. Forventningene. Det vi gleder oss til. Følelsen av at julen er så lukket. Så konsentrert. Gjemt bak låste dører. Uten plass til alle. Eller øyne for de som ikke har.

onsdag 10. desember 2014

Super

Hun ber meg gjette hvor glad hun er.

Det er minusgrader og sur vind. Jeg fryser på tærne. Vi har stått i kø i femten minutter og skal sikkert stå ti i ti til. Gleden vil være over på de tre minuttene berg og dalbanen tar.  Men hun har røde roser i kinnene. Ikke fordi hun er kald, eller fordi hun har hoppet seg gjennom hele køen. Det er fordi hun gleder seg slik.

Så jeg tipper superglad.

Men nei, hun er superduperglad. Og enda mer.

Og det kjenner jeg at jeg også egentlig er.

torsdag 4. desember 2014

Natt

Jeg våkner i det hun setter føttene i gulvet. Venter på lyden av trette føtter gjennom gangen. Synet av bustete hår, dyne, pute og bamse i døråpningen. Innen hun har krabbet over meg har jeg allerede sovnet igjen.


mandag 1. desember 2014

Passe på

Så mye omsorg i det lille mennesket. Så mye oppmerksomhet. Når hun kan høre på stemmen min at jeg er kvalm. Når hun spør om vi skal ta heisen opp igjen til leiligheten fordi hun ser at jeg er hvit i ansiktet. Når hun venter utenfor toalettet på kafe. Eller inne med ryggen til. Når hun gir  meg en klem etterpå. Når hun sier ifra at her, her lukter det mamma. Her blir du kvalm.

All hennes oppmerksomhet. All min dårlige samvittighet.

onsdag 26. november 2014

Fire

- Er du nervøs, spør hun. - Ja, svarer jeg. Vet at det synes. Legger meg på benken, løfter genseren og drar buksa lenger ned. Hører meg selv snakke. Fortelle. Vet at jeg gjør det for å ikke tenke på det som skjer. Vet at jeg snakker fort. Hele tiden mens jeg kjenner at hun søker.

Og plutselig hører vi det. Et lite hjerte som banker. Så høyt og så fort. Så fast. Så riktig. Et bittelite hjerte som forhåpentligvis skal vokse seg stort og sterkt. Inni meg. Sammen med oss.

For vi skal bli fire.

onsdag 19. november 2014

Husker du?


Jo da, så tar man flest bilder av de fine dagene. De perfekte stundene. Av røde kinn og frisk luft. Turklær og kakaokopper. Blått hav og fiskestenger. Pepperkakeformer og nonstop. Gode venner. Bare smil. Ingen bilder av kranglene i forkant. Av de som ikke ville på tur. Som ikke ville kle på seg. Eller det som skjedde rett etter at bildet ble tatt. Kakaokoppen som veltet og hun som nektet å innse at det var tomt.  

 Men etter det igjen, så nærmer det seg kanskje jul. Og kanskje skal man lage fotobøker. Og da finner man alle stundene man hadde glemt. For det var den turen var det ikke, hvor vi gikk så langt? Da det var så varmt. Og husker du at vi ble solbrent på nesa? Eller den pepperkakedeigen som aldri tok slutt? Den påsketuren vi badet i havet. Den fisketuren hvor hun ville slippe all fisken ut i havet igjen.

 Og da er det jo de stundene man vil se. For de andre, de man glemmer å ta bilde av, de er jo hele tiden, innimellom.