mandag 14. april 2014

Egentlig

Og det er egentlig litt for klisje til å skrive. Den stille skogen. Full av hvitveis. Som ikke er blåveis. Fordi de er hvite. Den store blomsten med lang rot. Som er akkurat det samme som vi må rydde på rommet. Bare her i skogen.

Men det er slik det er. Og i morgen skal vi fiske krabber.

God påske.

tirsdag 8. april 2014

Fordi


Jeg åpner porten. Speider etter den lilla jakka og den stripete lua. Stikker hånden i lomma og kjenner det lille plastkortet. Gleder meg til å minne henne på det. Selv om hun garantert ikke har glemt det. At vi skal ta trikken hjem i dag. Selv om det bare er ett stopp. Men det regner. Og vi har lov. Fordi hun blir så glad.

Fordi slik er det å dele hverdagen med en treåring.

onsdag 2. april 2014

Ikke glemt

Da hun nesten ikke var til. Da hun ikke hadde gitt seg til kjenne. Annet enn en nesten usynlig klump som strammet under buksene. Da hun var noe jeg ventet på. Da jobbet jeg et sted hvor det bodde mange gamle damer.


Og disse damene. Som gjerne hadde glemt hemmeligheten jeg nettopp hadde fortalt. Men som allikvel så det i øynene mine. Som ble like glade hver gang de hadde rett. Disse damene med de skrukkete hendene som tok mine. Som fortalte. Om da de også hadde nesten usynlige hemmeligheter. Den første gangen. Og den femte. Om det planlagte. Og det som bare skjedde. Om barna som aldri vokste opp. Om søsken. Og ønsket etter flere. Eller valget om bare en. Om menn som jobbet. Og menn som ikke enda var ektemenn. Om da de selv jobbet. Og strikket. Og laget mat. Om alt som bare var.


Disse damene. Deres historier. Dette felleskapet jeg ikke visste om. Lovet jeg meg selv å aldri glemme.

mandag 17. mars 2014

Der

Jeg fryser. Jeg har ullteppe og dyne. Pysjbukse, ulltrøye og hettegenser. Men jeg fryser likevel. Selv om kroppen koker. Verker. Jeg lukker øynene, tenker at jeg må ligge stille. Men klarer det ikke. Snur meg. Igjen og igjen.

Og hele tiden disse lydene. Noen som løper. Som lukker døra til naborommet. Vaskemaskinen som piper, og åpnes. Ikke bråk. Bare vanlige lyder.

Så jeg gir opp og går ut til dem. Tar med meg dyna og setter meg i sofaen. - Forstyrrer vi? Spør han. - Neida, svarer jeg. Lyver. Skulle ønske at han kunne ta henne med ut. At jeg kunne få være alene. Men det sier jeg jo ikke. I stedet legger jeg med ned.

Og der. Ved siden av han som leser avis. Mens han ser på hun som forsøker å styre en dukkevogn mellom to stoler. Med fotballkamp på TV. Der. Oppå en vott som egentlig hører til i kurven i gangen. Det er jo der jeg sovner.


lørdag 15. mars 2014

Gullhår

Hun har virkelig gullhår. Sånt tykt og blankt og langt. Gyllent. Med krøller nederst. Men det er alltid bustete. Selv når vi har greid det. Strikkene har alltid falt ut. Det er gjerne bare én flette igjen. Og hun bryr seg ikke.

Hun har kjoler. Skjørt. Bruker de innimellom. Men spør aldri etter dem. Liker ullsettene sine. De som det er lett å bevege seg i. Som har flekker etter blåbær og banan. Etter barnehagen.

Og det er ikke det at jeg heier ekstra på at hun skal være slik. At det er ekstra tøft. At jeg ikke vil at hun skal bruke kjole. Men jeg heier på at hun er seg selv.

Og det burde hun jo være. Hun er bare tre år. Men jeg håper så inderlig at det varer.

onsdag 12. mars 2014

Riktig

Først visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med de. Hattene. Farmor sine hatter. La de i skapet sammen med mine ting. En blå hatt, en brun hatt og mange skjerf. Var redd for å klemme de. Ødelegge de. Så at de forsvant nedover i kurven. At de tok opp plass. La de på toppen igjen. Hele tiden så malplasserte.


Så puttet jeg de i kurven med utkledningstøy. Det som jeg burde ha gjort med en gang. For det å få besøk av en cowboy med brun hatt mens man lager middag. Det å lattemildt ta bilde en liten jente og en stor mann i skjørt og hatter. Det å rydde på plass disse hattene hver kveld. Det er jo det som er riktig. 

fredag 7. mars 2014

Det som noen gjør


Jeg har kjørt i 30 minutter. Har en time igjen. Minst. Det er bare meg. Og radio og kaffe. Denne følelsen som jeg pleier å like. Men ikke i dag. Det er for mange tanker i hodet. For mye regn på veien. Musikken som pleier å fungere, er slitsom. Med øynene på de tette regndråpene trykker jeg den bort. Finner P1. Blir møtt av mild stemme som jeg kjenner, men ikke klarer å plassere. Det er Anne Lindboe. Barneombudet. Hun snakker om de barna hun har møtt. De som ikke har det som de skal. De som ikke har fått hjelp. De som er så sårbare.  Jeg vil trykke henne bort. Vil ikke forholde meg til det hun snakker om. Men tvinger meg selv til å høre. Hendene på rattet, øynene mot regnet. Og disse ordene.


For dette gjør noen for andre, tenker jeg. For de som virkelig trenger det. De som ikke har noen andre. Mens jeg bekymrer meg for å sende små føtter med ulike sokker i barnehagen. Hva andre måtte tenke om det. Så gjør noen dette.