onsdag 19. november 2014

Husker du?


Jo da, så tar man flest bilder av de fine dagene. De perfekte stundene. Av røde kinn og frisk luft. Turklær og kakaokopper. Blått hav og fiskestenger. Pepperkakeformer og nonstop. Gode venner. Bare smil. Ingen bilder av kranglene i forkant. Av de som ikke ville på tur. Som ikke ville kle på seg. Eller det som skjedde rett etter at bildet ble tatt. Kakaokoppen som veltet og hun som nektet å innse at det var tomt.  

 Men etter det igjen, så nærmer det seg kanskje jul. Og kanskje skal man lage fotobøker. Og da finner man alle stundene man hadde glemt. For det var den turen var det ikke, hvor vi gikk så langt? Da det var så varmt. Og husker du at vi ble solbrent på nesa? Eller den pepperkakedeigen som aldri tok slutt? Den påsketuren vi badet i havet. Den fisketuren hvor hun ville slippe all fisken ut i havet igjen.

 Og da er det jo de stundene man vil se. For de andre, de man glemmer å ta bilde av, de er jo hele tiden, innimellom.

mandag 17. november 2014

A

De er over alt. Disse a-ene. Med vaklete kulepenn på alle papirer. Også de som skal leveres på jobb. Med spiss topp. Eller rund. Alltid opp ned. Med tykk penn på tavla. Umulig å vaske bort. Inni genseren. Og med sprittusj på veggen.

fredag 7. november 2014

Helg

Og forrige helg var jeg på hyttetur. Jentetur. Venninnetur. Det var ankomst i mørket. Gjensynsglede. Stearinlys over alt. Sene middager. Vin. Timeslange frokoster. Fjellturer uten noen som måtte bæres. Bare lange samtaler. Bok. Spill. Pølser på bål. Regn. Og innimellom fornøyde oppdateringer fra de to der hjemme. Savn uten hast om å komme meg hjem.

Det var en slik helg som jeg tar med meg inn i den neste.
God helg!

torsdag 6. november 2014

Alltid

Der jeg gikk og ventet for fire år siden visste jeg litt. Men ikke mye. Jeg visste ikke om denne konstante nærheten. Den som holdt på å kvele meg i starten. Den lille kroppen alltid tilkoblet min. Følelsen av å ikke kunne trekke pusten. Av å bli spist opp. Av å ikke finne meg selv.

Og da, da visste jeg ikke at jeg skulle bli vant til det. En liten hånd i min på vei hjem. En kropp tett inntil min i sofaen. Som gjemmer seg bak meg når mye er nytt. En varm kropp midt på natten. Da visste jeg ikke at det skulle bli selve tryggheten min. Det viktigste.

 Og nå, nå vet jeg vel ikke at det ikke alltid skal være konstant.

tirsdag 4. november 2014

Alle

Hun er på vei inn på kjøkkenet. Har sett at jeg spiser perletomater, og vil hente til oss begge. - To til hver, sier hun. - Så blir det likt. Runder hjørnet. Men kommer tilbake med bare to tomater. Forklarer at det kun var tre igjen og ikke nok til to til hver. - Så da blir det bare en. Også sparer vi den siste til pappa. Jeg ler. Sier at hun kan ta to og jeg en, jeg har jo allerede spist mange. Men da blir hun streng. Ser på meg. - Hva med pappa, da? Han må også få. Alle må få.

Så alle fikk. Selv om jeg spiste den siste etter at hun sovnet. Før pappaen kom hjem. Men det er jo tanken som teller. 

torsdag 23. oktober 2014

Trygt

Det at vi er en selvfølge for henne. De eneste hun har. Det at hun ikke tenker over at akkurat vi er hennes foreldre. Fordi vi er Mamma og Pappa. Fordi det er slik det skal være. Fordi hun ikke vet om noe annet. Det at hun ikke skjønner at det fantes noe før henne. 

Jeg vil ikke tenke på det. For det tvinger meg til å tenke på alle de som ikke har det som henne. 

tirsdag 21. oktober 2014

Enebarn

Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.

Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.

Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.

Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.

Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?


(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)