mandag 8. februar 2016

Problem løst.

For hun skal bli så stor at hun rekker helt opp til verdensrommet, før hun synes det er flaut å leie mamma og pappa på gata. Og da, da kan hun jo bare bære oss på ryggen.

tirsdag 19. januar 2016

Samtidig

For jeg befinner meg i to verdener samtidig. Den kjente. Trygge. Den med kos og amming og borte tittei. To sett med ull eller vinddress? Ny tann eller bare feber? En liten hånd i min, et varmt hode inntil mitt. Gråt jeg kan forstå. Sult jeg allerede vet om. Den verdenen jeg kan gjemme meg i.

Og den andre. Den ingen av oss kjenner. Den der ute. Den med venner. Ordentlige venner. Klare selv og allikevel trenge mer hjelp. Veiledning. Slippe taket men allikevel følge med. Ha det mamma, ser deg etterpå. Følge bort men ikke inn. Vissheten om at hjemme plutselig ikke er alt. Men samtidig like mye.

Og mest av alt står jeg midt i mellom.

onsdag 18. november 2015

Kveld

Det er kveld. Mørkt. Og jeg ligger i senga. Hånden min hviler på en varm mage, den  beveger seg opp og ned. Igjen og igjen. Og oppå hånden min en annen hånd. Også hun sover. Som en takt i utakt. Jeg vil også sove. Men klarer det ikke. Lyset fra gangen er for sterkt. Det svir i øynene. Minner meg på alt jeg burde gjort. Middagstallerkene som fortsatt står på bordet. Vaskemaskinen som pep for flere timer siden. Lekene på gulvet. Under sofaen. Og den oppgaven som ikke blir skrevet. Lyset maser om alle ordene jeg mangler. Men som jeg ikke skriver. Ikke i kveld heller.


Så jeg får ikke sove. Men jeg reiser meg ikke. For jeg vil ikke. Jeg vil være her.

søndag 8. november 2015

Når jeg glemmer

Når vi står der igjen. Og hun nekter. Virkelig nekter å pusse tennene. Og skifte. Akkurat som dagen før. Og dagen før det. Og alle dagene før det igjen. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å gå. Legge meg. Før det blir vonde ord og gråt og konsekvenser. Da glemmer jeg. At i løpet av det siste halve året, ikke en eneste gang, har hun hevet stemmen til lillesøsteren. Klaget. Sagt noe vondt. Eller surt. Bare den samme glade stemmen.

Og når hun insisterer på et plaster for et sår jeg ikke kan se. Når fallet ned fra sofaen umulig kan ha vært et ordentlig fall. Når benet er vondt fordi jeg strammer skoene for mye. Og jeg har lyst til å be henne slutte å gråte. Da glemmer jeg hvordan hun lar lillesøsteren lugge henne. Hvordan de små hendene sitter helt fast, hvordan de får tak i tjafser med hår før vi får løsnet de. Uten at hun gråter. Bare ler. Og hvordan hun aldri klager når små sylskarpe negler klyper henne i nesa. Eller klorer henne på kinnet. 

Og når hun somler. Nekter å kle på seg fordi vi skal gå. Når hun gjemmer seg under bordet. Og jeg kjefter fordi vi blir for sene. Fordi hun ikke kan forstå. Da glemmer jeg alle de gangene hun har ventet. Fordi jeg skulle bare. Skifte en bleie. Hente en smokk. Helt det ikke ble noen lesestund. Bare alle tre i senga. God natt og holde hender. Uten at jeg må forklare. 

Og når hun er sint. Skikkelig sint. Når hun roper. Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker. Da glemmer jeg bilturene med en hylende lillesøster. I evigheter fordi det var kø og ingen steder å stoppe. Bare hyl fra baksetet. Og hun aldri holdt seg for ørene. Ba den lille om å slutte. Bare sang. Og sang. Den sangen hun vet at lillesøster liker best.

Og når jeg er så sliten. At jeg ikke engang klarer å sove. Så lei. Så trett. Når jeg ønsker meg langt bort, til et sted uten bleieskift og matpakkesmøring. Et sted for bare meg. Da glemmer jeg at hun ikke en eneste gang har spurt om å få ha meg for seg selv.  Hun har ikke bedt om en pause. 

Hun har ikke det. 

søndag 23. august 2015

Solgave

Det er det navnet hennes betyr. Solgave. Og jeg liker å tro at vi visste det da vi bestemte oss. Men det gjorde vi jo ikke. Vi visste ingen ting om henne. Vårbarnet. Maibarnet. Vi visste ikke om det våkne blikket. Om smilen hver gang noen ser på henne. Den stadige skravlingen med seg selv. Og oss. Latteren. Den herlige latteren. Smilehullene. Vi visste det jo ikke. Men må ha visst det likevel.

tirsdag 16. juni 2015

Den lille hånden rundt pekefingeren min. Den skarpe neglen som lager merke i huden. Grepet som ikke slipper selv om hun sovner. Det er slik dagene går.

tirsdag 2. juni 2015

Lillesøster

Så var hun endelig her. Lillesøster. Født på selveste 17. mai. Og en tro kopi av den nyfødte utgaven av storesøsteren. Det samme mørke håret. De samme mørke øynene, som er på vei til å bli blå. Rynka mellom øynene. Den runde nesa. Helt lik. Bare mindre. Og med smilehull.

Den deilige lukten. De små hendene. Den myke huden. Den ubeskrivelige varmen. Og følelsen av tiden fyker avgårde og står stille på samme tid. Av at hun alltid har vært her. Sammen med oss. Samtidig som alt er nytt.

Det er henne. Lillesøster. Nå skal vi bli kjent med henne.