tirsdag 19. august 2014

Sjokk

Her om dagen leste jeg en artikkel om Helena Brodtkorp. Om hennes mammasjokk. Og da beggynte jeg å gråte. For jeg kjente meg så igjen i det hun fortalte. Om hvordan hun lå i sengen, og bare ventet på at barnet skulle våkne og kreve henne. Om hvordan hun skulle ønske at noen utenfra hadde sett henne. For slik tenkte jeg også. Der jeg satt med det lille mennesket i armene mine, og tenkte at jeg ikke ville amme henne. At jeg ikke klarte det, orket mer. Da ønsket jeg så inderlig at noen skulle se meg, og si at de skønte at jeg hadde det vondt. At slik skulle jeg ikke ha det. Så, derfor tenkte jeg å dele dette innlegget på nytt. Jeg vil ikke, heter det, og beskriver vår første tid som foreldre. Som familie. En tid som ble helt annerledes enn jeg hadde trodd.


Men, jeg har ikke lest boken til Brodtkorp enda, noen som har?



torsdag 14. august 2014

Tilbake

Og så ble det visst helt stille. Men jeg er ikke borte. Det har vært ferie. Jeg har hatt sand mellom tærne og endelig kjent på varme svaberg. Jeg har spist for lite krabbe og nok reker. Jeg har lagt meg med salt på kroppen flere ganger. Jeg har sett treåringen hoppe fra en to meter høy brygge. Konstatert at hun er et sommermenneske, hun også. Men nå er jeg tilbake. Jeg flasser på bena. Og jeg er klar.

torsdag 12. juni 2014

Sånn

Det var en sånn dag med avokadoflekker på genseren. Soyasaus rundt munnen. Is på nesa. Lugg som stod rett opp. Varme kinn. Og solbriller.

Men det så vi ikke. For vi syklet hele dagen. Hvis vi ikke løp. Og først da vi skulle ta av oss skoene så vi at vi var skitne på tærne også.

tirsdag 10. juni 2014

Det jeg skulle visst

Det var den samtalen. Det var kaldt. Jeg måtte gå midt i veien, fortauene var fulle av snø og ufremkommelige for barnevogn. Jeg hadde ullvotter, men frøs likevel på hendene. Hele meg frøs. Det duret i jakkelomma før jeg hørte lyden. Jeg fikk opp telefonen uten å ta av votten. Så at det var henne. Tenkte at jeg måtte ta den, at hun hadde ringt flere ganger. - Hvordan går det? Stemmen hennes.   - Pappaen din sa at du ikke var helt i form. - Nei, svarte jeg.  Bestemte meg for å si det som det var. At ting ikke gikk så lett som jeg hadde trodd. At ammingen var vanskelig. Hun var først stille. - Det trenger du ikke fortelle meg. Hun var stille igjen. - Jeg har fått fem barn, vet du. Og da, for første gang så jeg henne slik hun også var. Hadde vært. En ung mor med et lite barn. Ikke bare den gamle damen i det store huset. Jeg fikk av meg votten, presset telefonen nærmere øret. Den varmet og jeg skulle ønske at hun var her. Men fortsatt forstod jeg ikke at det var så mye jeg skulle ha spurt om. 

torsdag 5. juni 2014

Bare pappaer

- Jeg vil ikke ha noen mammaer. Hun er sint. Nekter å gå ett skritt til. - Bare pappaer. Jeg vil bare ha pappaer. Hun har snudd seg. Og jeg må le, på tross av irritasjonen som vokser i meg også. Dette sinneanfallet på grunn av ingenting. Igjen. For jeg skjønner jo hva hun mener. Men det er umulig å ikke tenke videre. At to pappaer. To mammaer. En mamma. For henne så hadde det vært helt naturlig. Akkurat som hun har det nå. 

onsdag 4. juni 2014

Stille

Det ble stille her inne. Det gjør jo det innimellom. Det er andre ting som skjer. Det er innlegg som er ferdig skrevet i hodet men ikke på tastaturet. Og det er tanker runt disse temaene jeg egentlig vil skrive mer om. De litt mer allmenne. De som bloggen egentlig skulle handle om. Og det er tanker rundt hva jeg ønsker å dele. Kan dele. Det litt mer private. Men jeg kommer alltid tilbake. Jeg gjør jo det. 

tirsdag 20. mai 2014

Bikini

Hun har løpt foran meg. Står klar med en kleshenger i handa når jeg tar henne igjen. - Denne, sier hun og gir meg kleshengeren. Da ser jeg at det er to hengere. På den ene henger en lyserosa bikinitruse med store hvite prikker. Størrelse 98. To til tre år. På den andre henger en matchende trekantoverdel. Trekantene er løse, og små. De vil garantert skli til siden når hun bader. Hele bikinien minner om noe jeg har i min egen skuff hjemme. Jeg snur lappen og later som om jeg leser strørrelsen for første gang. - Denne er for større jenter, lyver jeg. - For de som har pupper. Den finnes ikke i din strørrelse.- Åh, sier hun. Godtar forklaringen og snur seg mot veggen igjen. Jeg får øye på en rød badedrakt med en katt uten munn på. Hello Kitty. Tar den ned og rekker den mot henne. - Hva med denne? - Nei, mamma, ikke badedrakt. Det er så kaldt på magen. Og det har hun jo rett i. Det er bedre med en enkel bikinitruse. I hvert fall var det det hun hevdet i hele fjor sommer. Så hvorfor gjorde jeg ikke som i fjor? Kjøpte bikinien og kastet overdelen, uten henne. Vi burde i hvert fall tatt en prat før vi gikk inn i butikken. Minnet om at hun kan ønske, men at det er jeg som bestemmer.

Men det har vi altså ikke gjort. Og nå står vi her foran denne veggen. Dette utvalget. -Den da, er den for meg? Hun peker mot en lilla sak midt på veggen. -Jeg tror ikke det, sier jeg og strekker meg etter bikinien.  Overdelen har rosalilla tyll på hele fremsiden. Det står rett ut, strutter og glitrer. Underdelen glitrer på samme måte, men uten tyll. Det siste bikinien minner meg om, er badende treåringer. Men størrelsen er riktig, 104, tre til fire år. - Nei, sier jeg igjen. -Denne er også for store jenter. Jeg går nærmere og sjekker resten av rekken med struttebikinier. 110, 98, 104. Og 92, et til to år. Kjenner at jeg blir sur. At det snart vil gå utover henne som ikke har gjort noe annet enn å ønske seg en lilla bikini. Bestemmer meg. - Vet du, det ser ikke ut som om de har flere bikinier i din størrelse. Hva om mamma går i en annen butikk i morgen, og finner noen til deg der?

Hun tror meg. Går med på løsningen. Og på veien ut er jeg veldig glad for at hun ikke kan lese enda.