tirsdag 21. april 2015

Når det er morgen

Det var slike ting jeg ikke var forberedt på. Som at det å ligge i hotellsengen en søndagsmorgen. Allerede våken. Og plutselig høre nakne føtter som treffer gulvet i naborommet. Høre gardinene flytte seg. Og se rommet bade i lys. Før det blir mørkt igjen. Fordi kjappe føtter er på vei mot rommet vårt. Vissheten om at hun kommer til å krype over meg og finne plassen mellom oss. At hun kommer til å fortelle at det er lyst ute. For det er morgen. Det at slike ting kunne stikke i magen. Det visste jeg ikke. 

tirsdag 14. april 2015

Om å være hyggelig

- Vil du ha plassen min? Spør han og reiser seg. Begynner å pakke sammen posene sine. De er mange og slitte. - Nei, bare sitt du. Takker jeg og forklarer at jeg skal av på neste stopp allerede. Han setter seg nølende. Med posene på fanget. Smiler med et gult smil. Uvaskede klær. - Du skjønner det at jeg øver meg på å være hyggelig. Fortsatt det gule smilet. Jeg smiler tilbake. Tenker meg om. Og tar sats. - Vet du, at det burde faktisk flere øve seg på.Jeg snakker høyt nå. Holder meg på magen og fortsetter å se på ham. - For du er faktisk den første som har tilbudt meg plassen sin hele denne tiden jeg har hatt denne magen.

Og etterpå er jeg svett. Og glad for at jeg skal av. 

onsdag 18. mars 2015

Sånn som det er

Ja, for hun er faktisk kjæreste med Sabeltann. Det er han som er pappaen til babyen hennes. Han røver kun på lørdager, og heldigvis rekker han hjem til kveldsstellet av babyen. For da er det hennes tur til å røve.

Og hun synes det er unødvendig å le av tanken på en bleieskiftende Sabeltann.

tirsdag 10. mars 2015

Best

Hun lukker dusjdøra bak seg. Strekker armene inn i badekåpen jeg holder frem samtidig som hun kryper opp i fanger mitt. Det våte håret mot brystet mitt. Tær som lager flekker på buksa mi. Lukten av sjampo. Og spente øyne som ser på meg. "Skal du ikke spørre hva som er det beste du vet?"

Så jeg spør. Selv om vi begge vet at svaret er nyvasket Anna.

tirsdag 24. februar 2015

I takt

Vanligvis sovner jeg igjen når hun kommer på nattbesøk. Men når jeg allerede er våken fordi noen prøver å sparke seg gjennom magen min. Og når ti tær fem minutter senere borer seg inn i ryggen mi. Finner takten til magesparkene. Da føler jeg meg veldig lite som meg selv. 

søndag 8. februar 2015

Heldig

- Organiseringen av fødselsomorsogen i et samfunn, sier noe om organiseringen av hele samfunnet.
Sier hun, damen jeg snakker med. Det er sent. Egentlig midt på natten. Og det er fest rundt oss. Hun har fortalt om sine erfaringer som jordmor i andre land. Om patrialske samfunn hvor kvinners helse er forsømt. Hvor de fødende betraktes som syke, uten lov til å bestemme over egen kropp. Hele tiden mens har jeg strøket meg over magen. Tatt i mot små spark med hendene.

Og det er den samtalen jeg tenker på en uke senere. Når jeg sitter på legekontoret og snakker om den forrige fødselen. Den som endte på nyfødtintensiven for hun lille. Og i total tåke for meg. Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt, aldri riktig redd fordi alle rundt meg var så rolige og dyktige. Så gruer jeg meg til denne fødselen. Jeg gruer meg veldig. Så vi blir enig å sende en henvisning til sykehuset. Noe som vil gi meg en samtale med jordmor, muligheten til å lage en plan. Forberede meg litt. Blant annet. Og i det jeg lukker døren hos legen er det den nattsamtalen jeg tenker på. Den, og på hvor heldig jeg er.

Jeg er ingen ekspert på fødselsomsorg. Eller gravidomsorg eller barselomsorg. Og det er sikkert mye som kunne vært annerledes. Men jeg vet at jeg er heldig. Som skal bli mor i Norge. I dette lille priviligerte hjørnet av verden. Hvor jeg har tilgang til gratis svangerskapskontroller. Hvor jeg blir innkalt til ultralydundersøkelse. Hvor jeg får besøk av helsesøster hjemme etter fødselen. Hvor jeg blir hørt når jeg er bekymret. Jeg skal føde i et av verdens tryggeste land å føde i.

Og i dag, på mosdagen. Blant hjemmelagde kort, varme klemmer og små spark. Så tenker jeg igjen på dette.

onsdag 4. februar 2015

Det jeg burde sett

Da hun var bitteliten, helt ny, var det hos ham hun fant ro. Da mine favntak betydde melk hun ville ha, men ikke klarte å spise, var det i hans armer hun sluttet gråte. Rundt og rundt spisebordet. Store trygge armer som aldri ble slitne. Da min byssing var stiv og stresset og full av salte tårer, var det på hans bryst hun sovnet. Varmt kinn mot bar hud. Samstemt pust.

Og jeg, jeg brukte tiden på å være misunnelig. På å føle meg mislykket. I stedet for å glede meg over det jeg så.