Om å ta vare på

Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie.

Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.

Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.

Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.

Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.

Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg.  Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.


Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?

Søndag

Det er søndag formiddag, og hun har sovnet i voksensenga. Egentlig så pleier hun jo ikke det. Vanligvis sover hun i sin egen seng, eller i vogna. Men i dag har hun sovnet i vår seng.

Og i stua, i sofaen, sitter vi. De voksne. Fordi det er en slik dag. Uten store planer. Bare kaffe, aviser og radio. Ullteppe selv om det er mai. Kanskje burde vi planlegge uka som kommer, sette på en vask. Brette noen klær. Men vi blir sittende med avisene. Og etter hvert så lytter vi. Etter lyden. Av nakne føtter som treffer gulvet. Som tasser ut i stua. Med svette krøller og bamse under armen. Smil bak smokken. Klar på ny.

Og jeg tenker, at denne lyden, er det jeg kommer til å huske best. Og savne mest. 

Hjemmepappa

Jeg klarer ikke slippe dette med Sjømannspappaen.  I det jeg bygger min egen familie, leter etter vår form, er det umulig å ikke tenke tilbake. Sammenligne. Med dette som som er så veldig annerledes. Men som føltes som en selvfølge da. Som den eneste måten å være familie på. Og man skulle kanskje tro at jeg tenkte at slik vil jeg absolutt ikke ha det selv. En pappa som er borte annen hver måned. Men jeg husker det ikke slik. Jeg husker en pappa som var hjemme. Tilstede. Hele dager. Mamma husker kanskje mer. Og annerledes. Ja, også gjør jeg meg jo noen tanker om å ha vokst opp i en familie hvor mamma og pappa gjorde de samme tingene. En familie hvor pappa smurte frokost og pakket matpakker. Som vasket hus. Klær. Som fylte frysen med fiskekaker. Laget verdens beste kjøttkaker. Som var hjemme da jeg kom fra skolen. Og som hadde middagen klar til mamma kom fra jobb. For det er visst ingen selvfølge det heller. Selv om jeg trodde det.  

Bare oss

Vi sitter i en slags sirkel. Både mammaer og pappaer, med kaffekopper i hendene og kake på plastasjettene. Snakker om mat og søvn. Slike ting som foreldre snakker om. Da den ene mammaen forteller at de får besøk i dobbelsenga stort sett hver natt. Mens hun ser ned i gulvet og ler litt forsiktig. -Slik er det hos oss også, svarer en annen mamma. Og ler. - Og hos oss, sier enda en. -Og hos oss, sier jeg.

Mens jeg lurer på hvorfor jeg kom dit og trodde at vi var de eneste som brukte dobbeltsenga som trippelseng. På hvorfor det liksom er litt flaut å fortelle at nei, vi har ikke helt fått til dette med strikte rutiner og sånn vi. Fordi vi i grunn ikke har prøvd. Sånn veldig. Fordi vi vel ikke har villet. Sånn veldig.
 

Jeg ler ikke

Ja, jeg vet det. Jeg er hun irriterende dama. Hun som ikke ler.

Når du sier ting som at ekte mannfolk lager guttebarn. Da ler jeg ikke. Selv om jeg ser at du venter det. Jeg ler heller ikke når du spøker med at gutten din kan bli homo, fordi han leker med dukker. Fordi han liker rosa. Eller fordi han hermer etter mamma som ammer lillesøster. Jeg ler heller ikke når du sier gratulerer med gullet, til mager som bærer på små gutter. 

Kanskje tuller du bare. Men jeg ler virkelig ikke. For jeg synes ikke du er morsom. Og skulle igrunn ønske at du holdt kjeft.

 

Snart

Noen ganger. Når jeg går bak en liten blå rygg på fortauet. Som har sekk over skulderne og lue på hodet. Matpakke i sekken og strak vei hjem. Som går fem meter bak de andre. De som også har sekk på ryggen og skal hjem. Men som ikke ser han bak. Tror jeg. Da får jeg så vondt i magen. Så vondt at jeg kjenner det presser bak øynene.

Eller når jeg sitter på trikken. Og ser to jenter i ivrig samtale. Som fniser. Ler. Forteller. Og en tredje jente som prøver å være med. Si noe. Men som ikke blir hørt. Inkludert.

Da må jeg lukke øynene. Puste. Telle. For jeg vet at en gang, om ikke så lenge, så skal jeg sende henne ut i denne verden. La hun finne sin plass. Og jeg kan ikke være med.

Bade

- Anna, til helgen skal vi reise på fjellet. Og der kan vi bade. I et kjempe stort badeland! Sier han. Pappaen. Med forventning i stemmen. -Ja, sier Anna. Like forventningsfullt.  -Ja, sier jeg. Og ser for meg ansiktet hennes da hun oppdaget det samme bassenget i fjor. Det glade, overraskede og ivrige ansiktet. Minnene får meg til å le høyt. Glede meg, til å bade i klor. Jeg som hater klor. Helt til jeg ser for meg andre bilder. Av bikinier og flate mager og stram hud. Av bikinitopper som ikke sitter som de skal. Mager som holdes inne. Og plutselig gleder jeg meg ikke like mye.

For det er en ting å skrive store ord om å føle seg fin nok. En annen ting er å huske det. Leve etter det. Mene det.

Aller mest frister det å gjøre som de fleste andre mammaene, og la Pappaen ta seg av den badingen. La han ta seg av herjing, klor i håret og mascara under øynene. Lekingen. Mens jeg drikker kaffe og leser avis. Slapper av. Kanskje går på SPA.

Men en slik mamma vil jeg ikke være. Ikke i dag. Jeg vil også leke. Så det skal jeg. Bade.



God helg!