mandag 20. juni 2016

"Er det slik for alle, tror du?" spør han. Møter blikket mitt i speilet. Smiler. "At de tenker at deres egne barn er ekstra vakre?" Jeg ler. Ser på den lille oppstoppernesa mellom oss. Den som minner meg om staheten hennes. Den sterke viljen. Mot øynene hennes. De som er helt like søsterens. Som stirrer deg i senk. Intenst blå. De myke kinnene. Beviset på at hun fortsatt er liten. Smilehullene. Umulig å se på uten å tenke på latteren hennes. De lange øyevippene. De som samler tårene når hun gråter. Som blir så tunge. Sårheten hennes. Det at hun trenger oss. 

"Ja" svarer jeg. "Det tror jeg." For slik må det være.

1 kommentar:

Åshild sa...

Det er akkurat sånn det er det for de aller fleste barn. Det er så stas å høre hvordan våre barnebarn jubler av lykke når de ser foreldrene komme hjem.

Så vil jeg helst ikke tenke på at det er noen barn som ikke får oppleve det.