onsdag 4. mai 2011

Lille store deg

Noen ganger er du så stor. Veldig stor. Som når du ligger i vogna og smiler til meg, hver gang jeg titter ned til deg. Som når du snakker med deg selv i speilet. Eller når du sitter i vippestolen din og er helt oppslukt av TV. Som når du legger hodet demonstrativt til siden, for å si at nå vil du hvile. Nå vil du du være alene. Når du lyser opp fordi du hører en kjent stemme, ser et kjent fjes. Eller når du vil sitte, ikke ligge, slik at du får med deg alt som skjer. Da blir jeg så stolt. Enormt stolt. Og nesten litt redd. For du er syv kilo stappet med personlighet, med din egen viljestyrke. Du er deg. Og du er så stor og flink.

Men når du sover, og det lille brystet ditt hever og senker seg i en beroligende, fast rytme. Lykkelig uvitende om alt som foregår rundt deg. Eller når du gråter. Hyler. Så tårene står og den lille myke pannen din er rød av anstrengelse, og ingen ting mamma eller pappa gjør, hjelper. For, du kan ikke fortelle oss hva som er galt. Da er det jeg husker at du bare er fire måneder gammel. Du er så liten. Det er så mye du skal oppleve, så mye du skal lære. Det er så mye vi skal lære om deg. Lille, store deg.

3 kommentarer:

Heidi sa...

Jeg kjenner dette igjen, selv om mine jenter er tre og snart fem. De er så store. Og så små. Mon tro om vi alltid vil føle det slik..?

Her på Sandaker sa...

Godt å høre at vi er flere. Det aner meg at vi alltid vil det i grunn;) Fire måneder er jo "ingen ting", alikevel har hun utviklet og fornadret seg så mye på disse månedene!

timjanoakleja sa...

Hej! Min lille kille är också snart fyra månader, och jag känner verkligen igen mig... :-)

Hälsningar Birgit