Anna har tre samlere i familien. En farmor, en mormor og en oldemor. Disse damene tar vare på det rareste og kaster ingenting. Heldigvis. For slik har det seg nemlig at hun kunne dra
hjem fra sykehuset i nøyaktig samme hente-antrekk som mammaen brukte på sin hjemtur, 28 år tidligere. Vasket og presset av oldemor, så klart. Den samme damen som sydde nye bånd på min gamle yndlingssmekke, og leverte den sammen med en potte. Slik har det seg også at pappas gamle ransel allerede henger ventende og klar for utflukter. Mens hans gamle kjelke fikk luftet seg i vinter.
Og, slik har det seg at her om dagen flyttet to røde stoler og en komfyr inn på rommet til Anna. Alle tre av den velbrukte sorten. Stolene er fra Ikea, og kan sikkert kjøpes den dag i dag. Komfyren skaller maling, og kom sammen med et lite lass falmede gryter, kopper og bestikk. Samt plastikk-pølser, plastikk-burger og plastikk-chips. Ikke akkurat den slags lekemat som dagens økokorrekte-foreldre kjøper, med andre ord. Men, så kan man jo flotte seg litt, da, og forklare at man vil lære barnet om de riktige verdiene. At nytt ikke alltid er best, og at gjenbruk er bra. For både lommebok og miljø. Og avslutte med spørsmål av typen "hva skjer med barn som får alt de peker på?".
Den slags forklaring er, i denne sammenheng, kun jåleri. Løgn, i grunn. For, årsaken til at både komfyr og stoler har flyttet inn til Anna, er nok heller tankespinnet akkurat disse tingene setter i gang hos tingenes tidligere eier. Komfyren for eksempel, sender tankene tilbake til en gavmild onkel. Som ikke finnes lenger. Men som hver januar tok med seg et spent bursdagsbarn til lekebutikken, og lot henne velge seg en gave. En hvilken som helst gave, faktisk, og altså en drømmesituasjon for en hver
bursdagsdronning med lite kunnskaper om prisforhold. Og stolene, de sender tankene til en gammel nabo-bestevenninne, med kort vei til daglige kaffeslabberaser. Til luftmiddager. Men mest minner de om en sjømanns-pappa. Som etter måneder på sjøen ble dratt rett inn på rommet til en
lillesøster full av savn. De minner om en liten og bestemt hånd som lukket døren og lot mamma og storesøsteren vente humrende, men like savnende, utenfor. Pappa var hennes nå, nemlig.
Og alt dette kan man tenke seg tilbake til, mens man sitter på en småvond rød stol og gomler på bakte rosiner, servert av komfyrens nye eier.
Grunn nok, spør du meg.