lørdag 22. desember 2012

Morgen

Det er lørdag morgen og min tur til å sove lengst. Men jeg sover ikke. Jeg ligger musestille under dyna og lytter. På de to som har stått opp. Hører hvordan hun lille ikke er enig i at de skal skife bleie. Men at det er greit mot at hun skal få melk etterpå. Hører små føtter som går ut i stua. En vogn som flyttes på. TV som skrus på. Hører lyden av skapdører som åpnes. Og lukkes. Av en kniv som skjærer gjennom brød. En ball som kastes. Av vann som fylles i kaffetrakteren. Hører lyden av fyrstikker som tenner en adventstake. Så blir det veldig stille igjen. Bare lyden av TV.

Og snart skal jeg også stå opp. Ta meg en kopp kaffe. For i dag reiser vi på juleferie. Men først skal jeg bare lytte litt til. På de to. Mine.

God jul, dere!

torsdag 20. desember 2012

Tilstede?

-Mamma, sier hun. -Ja, svarer jeg. Plukker en boks med hakkede tomater. Tenker meg om, tar en til. -Mamma? -Ja, sier jeg igjen. -Ja. Snur vogna, går mot bleiene. -Mamma. -Ja, lille venn. Plukker en bleiepakke. Tar frem mobilen. -Mamma. -Ja, svarer jeg mens jeg leter frem handlelisten på telefonen. Toalettpapir, jeg glemte toalettpapir. -Mamma. -Ja. Jeg legger toalettpapiret oppi handlekurven som balanserer på barnevogna. Tenker at kurven er full. -Mamma. -Ja. Jeg styrer vogna mot frukten. Vi trenger epler. Og bananer. Går mot kassen, hilser på ekspeditøren, begynner å legge varene på båndet. Håper at jeg har husket alt, gidder ikke sjekke. -Mamma. Og jeg innser at hun roper. Jeg snur meg mot vogna. -Ja, lille venn. Skulle du si mamma noe? Ser på henne. Smiler. -Nei.

Og jeg innser at jeg er en av disse foreldrene som jeg observerte før jeg selv fikk barn.. Disse som jeg absolutt ikke skulle bli en del av. Disse som liksom ikke er helt til stede. Selv om de er det. De som lar barna spørre og spørre, uten å riktig høre etter. Absolutt ikke hele tiden. Men innimellom. Uten at jeg merker det. Noen ganger skjer det på handleturene. Andre ganger ikke. Noen ganger på lekematta, mens vi bygger lego. Eller på fanget, mens vi leser bok. Foran komfyren mens jeg rører i tomatsuppa, samtidig som jeg ser på en danseoppvisning. Plutselig forsvinner tankene bare. Innover. Til morgendagens gjøremål. Til en artikkel jeg leste tidligere på dagen. Et blogginnlegg. Til venninnetreffet i morgen. Tankene forsvinner til voksenting. Til meg. Samtidig som hendene mine fortsatt løfter legoklosser. Og hun ser på meg. Og sier: mamma. Mamma. Kom tilbake.

Men hva visste vel jeg om hva disse foreldrene og barna hadde gjort hele dagen. Hvor mange legoslott de allerede hadde bygget. Hvor mange klapp for fine danser. Hvor mange viktige jobbmøter som fortsatt kvernet i hodet? To minutter av en hel dag. Og jeg tenker at innimellom virker det umulig, å aldri falle ut. Alltid være helt til stede. Være mamma hele tiden. Forelder. Spørre. Respondere. Svare. Og jeg er vel ikke den eneste som faller ut? Selv om jeg ikke vil det?


tirsdag 18. desember 2012

Lukket


Det er varmt i bilen. Kaldt ute. På fanget har jeg en pose med lakksko. Rører jeg på meg lager kjolen min lyder. Fine lyder. Lyder som betyr glede. Samling. Det er julaften, og det snør. For det gjør alltid det i et juleminne. Mens vi kjører ser jeg hvordan lysene blir tent i husene vi passerer. Folk som kommer fra kirken, kanskje. Mens andre får besøk. Som tar i mot gjestene i penkjole og forkle. I dress. Lett røde i kinnene. Kom inn, kom inn, sier de. Kom inn. Gjennom vinduene ser jeg hvordan folk smiler, klemmer og kanskje skåler i en velkomstdrink. Løfter barna opp. Sier at de har blitt store. Spør om de har vært snille i år. Ser hvordan noen gardiner dras for.

Snart er vi også fremme. Og jeg gleder meg. Sånn veldig. Samtidig som jeg ikke klarer å glemme de andre. De på trappa, i vinduene, bak gardinene. Hva gjør de nå? Har de det som oss?

Jeg lurer fortsatt på det. På hva alle andre gjør på julaften. Ja, hele julen egentlig. Selv om julehøytiden for meg er den fineste tiden på året, den varmeste, har jeg alltid tenkt på den som lukket. Som litt sår. Alt foregår inne, i hjemmet, bak gardinene. Der vi ikke synes. Men skal gjøre som alle andre. Bake kaker, pynte tre, skrive kort. Aktiviteter som skpaper hygge. Tradisjoner.  Og som kanskje krever samvær. Noen å være sammen med. Noen å dele tradisjonene med. Hyggen med. Det er det ikke alle som har. Noen å være sammen med. Eller kanskje har de det, men ingen å dele med. Hygge med. Så, når gatene tømmes, og lysene tennes på julaften, hva skjer bak alle de andre gardinene da?



(Noen innlegg tenker man ut i oktober. Begynner på i november. Men finner ikke ordene før langt ut i desember. Helt andre ord enn de man i utgangspunktet hadde tenkt. Dette var et slikt innlegg.)

mandag 10. desember 2012

Fin

"Har du ny genser, Anna?"
Spør Pappa. "Den var tøff."
"Fin," sier Anna. Drar genseren ut. Snurrer rundt.
"Ja, skikkelig tøff," sier Pappa.
"Fin," sier Anna.
Og snurrer en gang til.

torsdag 6. desember 2012

Alle tre

Vi er på besteforeldrebesøk, Anna og jeg. Pappaen har dratt tilbake til Oslo. Motvillig. Anna har bestemt at hun vil sove i voksensenga, og ikke i den lille. Når jeg kommer inn  på rommet ligger hun midt i senga, med bleierumpa til værs. Uten dyne, pustende slik som bare nesetette nestentoåringer kan gjøre. En liten kropp i en stor seng. Og jeg må bare ta bilde av henne. For å sende til pappaen som også skal sove nå. Så han vet at vi savner han. Og at han er heldig som har en seng helt for seg selv.

Savner dere også, skriver han. Med nedover smil. Jeg får dårlig samvittighet for bildet. Vet at han skulle ønske at hun var hos ham. I det jeg kryper inntil den lille kroppen piper mobilen igjen. Med et bilde av pute. Min pute, med et bilde av Anna og mamma oppå. Og jeg må le. Så høyt at Anna våkner. Hun ser sint og forvirret på meg. Men det får så være. For nå er vi våkne sammen, alle tre. 

onsdag 28. november 2012

Sjømannspappa

Pappaen min er sjømann. Det har han alltid vært. I hvert fall for meg. Og for Anna. Og søsteren min. Jeg har lenge tenkt at jeg vil skrive om det. Om sjømannspappaer. Ikke det at det ikke finnes nok ord om disse sjømennene. Men fordi det å vokse opp med en pappa på sjøen er noe spesielt. For meg. Annerledes enn å ha en stresskoffertpappa. Eller snekkerpappa. Eller, ingen pappa.

 Men hva skulle jeg skrive om? Hvor skulle jeg begynne? Skulle jeg fortelle om selvfølgeligheten ved å vokse opp slik? Om selvfølgeligheten ved å ha en pappa som reiste bort annen hver måned? Som kom hjem annen hver måned?Om sommerfuglene som satte seg i magen den dagen man visste at han skulle komme hjem. Følelsen av å stå på flyplassen og vente på ham? Se han komme ut av flyet. Tradisjonen med å gå ut og spise hjemkomstdagen. Og reisedagen. Eller om da man ble for stor og kul til å gå ut og spise med foreldrene. Og insisterte på å ta med maten hjem.

Skulle jeg fortelle om de samme, men helt forskjellige, sommerfuglene som satte seg i magen den dagen han skulle reise? Om telefonen fra det kalde rederiet i forkant. Denne fjerne stemmen, som man visste hva betydde. Om å ligge i senga grytidlig på morgenen, late som om man sover, mens noen hvisker ha det og kysser deg på kinnet. Høre taxien kjøre avgårde. Eller om det å ha en hjemmeværende pappa halve året? Som smurte frokost, matpakker og alltid var hjemme når man kom fra skolen. Med middag. Som kjørte og hentet over alt, til alt. Den gode følelsen av å vite at han var der hjemme. Mens andre pappaer var på jobb. Eller, da jeg spurte om pappa ville bli lei seg om jeg gikk i barnehagen selv om han var hjemme? Om sene morgener, med nitimimen og dessert etter frokost. Skulle man skrive om skoleavslutninger hvor pappa ikke var hjemme? Eller, om den julaften hvor han skulle vært på sjøen, men i stedet stod gjemt bak juletreet hos mormor?

Skulle jeg skrive om en bestevenninne rett oppi gata som også hadde en sjømannspappa? Eller, en plattformpappa. Jeg vet i hvert fall at jeg ville skrive om alle de andre sjømannspappaene i vennegjengen til mamma og pappa. Om ekstrafamiliene. Om mødre i samme situasjon, som samlet barn og seg selv, laget mat og tilbragte hele helger sammen. Sov hos hverandre. Hvordan det var å ha søsken som ikke var søsken. Om nyttårsaftener hvor den pappaen som var hjemme var alle sin pappa. Hvordan alle fikk sitte på armen og se på fyrverkeri, på tur. Om familier som alltid dro på ferier sammen, feiret høytider sammen, tilbrakte søndager i skogen sammen. Og da burde jeg også skrive om de dobbeltarbeidene mødrene,de som var der hele året. Som kombinerte jobb og familie hver dag, alene. Som en selvfølge for oss barna. Da. Men ikke nå. Absolutt ikke nå.

Jeg vet ikke. Hvordan beskriver man noe som virket så selvfølgelig da man var liten? Mens man vokste opp? Men som man nå, med voksne øyne, ser er ganske annerledes enn andre familier. Enn den familien man selv er i ferd med bygge.
Jeg tror i hvert fall at det er annerledes.

onsdag 14. november 2012

En kveld

Det er lørdag kveld, og vi er hjemme alene. Eller, ute alene. Vi har tatt trikken ned til Løkka, krøpet sammen under en paraply og småløpt mot Mathallen. Mens vi har diskutert hvem som blir mest våt, og hvem som burde holde paraplyen. Høy eller lav? Diskusjonen er ti år gammel, og vi blir aldri enige. Vi har spist sandwicher med pastrami og langstekt oksefilet, drukket øl og bourbon. Skålet og tatt bilder. Sett på bilder av hun lille som er på overnattingsbesøk hos mormor. Blitt varme og stolte, og fnisete. Tatt en øl til. Før vi løp videre under paraplyen, klare for konsert. Mens vi diskuterte hvilket begrep som er mest abstrakt, tidsklemme eller avkastningskrav. Vi blir ikke enige. Begge har rett. Vel fremme på konserten rekker vi både øl og oppvarmingsband. Mens han er mest opptatt av å spotte de som allerede har overtenning, er jeg mer opptatt av jenter i for tynne strømpebukser. Fryser de ikke? Når konserten starter, blir vi stående på samme plass. Fordi det er fint å stå slik sammen. Lene meg inntil ham, stå støtt og ha armene rundt meg. Gjennom hele konserten. Etterpå trenger vi ikke paraply, men kan allikevel gå tett. Mens vi diskuterer hva som hadde vært best, å ta trikk eller gå. Han mener at det er deilig å gå, jeg har hæler. Diskusjonen er 10 år gammel. Vi er sultne igjen, og finner et sted som ikke serverer mat, men god øl. Vi blir, diskuterer konserten, er enige om at den var bra. Om at kvelden har vært bra. Ute regner det igjen, vi kjøper en burger og ser plutselig nattbussen. Så vi tar den. Hjem.

Det er jo akkurat som før, tenker jeg vel hjemme. Nesten. For det er jo som før. Men også som nå. Vi er ikke bare Mamma og Pappa. Ikke bare middagsplanlegging, leggerutiner og tv-titting. Vi er fortsatt kjærester. Det er jo derfor vi er Mamma og Pappa.

fredag 9. november 2012

Prinsesse?

Anna startet som kjent i barnehagen i høst. Den slags oppstart krever en del organisering. Planlegging av bringing, henting og matpakkelaging, så klart. Men også utstyrsinnkjøp.

Til  utstyrsdelen fikk vi en særs detaljert liste av barnehagen. Regndress, vintersko, ullvanter, gummistøvler og strømpebukser. Alt oppført, med god plass til avkrysning. "Perfekt," tenkte vi. Og la ut på jakt.

Vel. Ingen hadde fortalt oss at vi på forhånd burde ha avklart et par ting. Slik som, ønsket vi at Anna skulle gå i barnehagen som søt Prinsesse eller som barsk Kriger?

For borte var de hvite vikinggummistøvlene, som jeg husker fra egen barnehagegang. Borte var tøfler i ensfarget ull. Borte var vintersko som så ut til å passe både guttefot og jentefot. Tilbake var valget mellom rosa gummistøvler prydet med yndige ballariner i kjole og høyhelte sko, og sorte gummistøvler med krigende romvesener. Mens ballerinaene på det ene paret ikke så ut til å overleve så mye som en regndråpe, var romvesnene kledd for enhver utfordring. Og tilbake var valget mellom tøfler pyntet med prinsessekrone, eller Spider-Man. Tilbake var valget mellom vintersko med eller uten glitter.

Og enda var vi bare ved skodelen. Men slik fortsatte hele jakten, som et konstant valg mellom yndig og barsk. Mellom søt og tøff. Mellom rosa og blå. Mellom jente og gutt. Ute av stand til å foreta noe som helst valg, rasket vi med oss et par grå flaggermusgummistøvler. Og gikk hjem.

Så klart Anna kan få Romvesenstøvler. Så klart guttene kan bruke prinsessekronetøfler. Og selvsagt trenger ikke hele barnehagen å gå rundt som en ensfarget okergul masse. Men, hvorfor dette skillet i utgangspunktet? Hvorfor dette valget for ei lita jente som aner lite om at hun er nettopp det, ei jente. Som aner lite om at det, tydeligvis, ventes helt spesielle ting av henne fordi hun er jente. Hvorfor fortelle henne det? Hvorfor yndig, søt og pen for henne? Hvorfor barsk, tøff og kul for en gutt?

Bare vent til hun får velge selv, sier folk. Da blir det bare prinsesse og rosa, visstnok.

Mulig det. Men har vi ikke allerede valgt for henne?

søndag 4. november 2012

Sjefen

Anna er ikke så glad i at Pappa holder rundt Mamma. Eller i at Mamma nusser på Pappa. Det er det hun som skal gjøre. Holde på Pappa. Nusse på Mamma. Og Pappa.

Men innimellom, når Pappa ligger på lekematta og venter på at Anna skal komme tilbake fra rommet sitt, kan Mamma allikevel snike seg ned på armen hans. Ligge der og fnise mens vi venter på Sjefen. På irettesettelsen. Som faktisk ikke kommer denne gangen. I stedet kryper hun ned sammen med oss. Mellom oss, slik at vi ligger der alle sammen og stirrer i taket. På Pappa sin arm. Og når Pappaen sier at bedre enn dette kan det ikke bli, så er det litt bløtt. Og veldig veldig sant.

Så får det heller være at vi ligger fryktelig ubehagelig. Den lille sjefen insisterer nemlig på at vi skal ligge som en bro rundt henne. Mens hun later som om hun sover. Og det gjør vi jo selvsagt. For bedre enn dette kan det ikke bli.

torsdag 1. november 2012

Tur

Vi hadde jo en intensjon om å finne frem bæremeisen litt oftere. Om å bytte ut Løkkavandring med Markavandring, Kaffebrenneriet med termos. Og det har vi faktisk gjort. Med to foreldre som er både vant til, og glad i, å være ute i friluft på turtøy på, var det i grunn ikke særlig vanskelig. Det gjaldt bare å minne seg selv på at turgåing er barnevennlig. Det hjalp også å innse at man ikke trenger pinnebrød, hveteboller og marshmallows, hver gang. Brødskiver og vannflasker funker fint det også. Faktisk.

Og barnet, hun lærer stadig. Mens sommerem gav skogsbær, har den nye årstiden åpenbart noe enda bedre. Nemlig is på bakken. Eller, isj.  For et barn som spotter skiltene til Diplom-is på mils avstand, og som knasker isjbiter som om det var sukkertøy, er dette virkelig en stor oppdagelse. Verdig ti jubelrop og en liten dans, minst.

I hvert fall til pappaen informerer om at man ikke kan spise på den. Ei heller gå på den.

tirsdag 23. oktober 2012

Kjært barn

Kjært barn har som kjent mange navn. Og vårt barn er selvsagt inget unntak. Spesielt mellom pappaen og meg har det florert med navn. Helt nyoppdaget, inni magen, het hun Reka. Rett og slett fordi det lille livet der inne mest av alt lignet på en svømmende reke. Etter hvert som hun ble mer seg selv, og det å bli seg selv blant annet skulle innebære det å være jente, fikk hun det litt mer flatterende navnet Tulla. Så ble det bestemt at Tulla skulle hete Anna. Og Anna ble hun kalt helt til hun kom til verden. For da ble hun nemlig bare Babyen. Yndlingsnavnet, som stadfestet posisjonen i familien. Mamma, Pappa og Babyen. Kosebabyen, Vakrebabyen, Sinnababyen. Vår baby. Som plutselig ikke var en baby lenger, men en stor jente. Som ikke kunne bli kalt Babyen lenger. Og selv om vi er innom både Bøllefrø, Lillevenn, Bustetroll, Vakringen og Sjefa, er vi også tilbake til Anna. Dette navnet som bare blir vakrere og vakrere, synes vi. Ja, også det mest passende å lære bort, da.

Og aldri er navnet hennes så vakkert som når hun selv sier det. A-næ.
Så forsiktig, så prøvende, så mykt. Så riktig. Så henne. Og så inderlig vakkert.

fredag 19. oktober 2012

Sleepover

- Kan jeg sove hos Julia til lørdag? spurte jeg.
- Hæ? sa han.
- Ja, til lørdag, når jentene kommer. Alle skal sove der etter at vi har vært ute og spist, og det vil jeg også.

Ikke slik å forstå at jeg må spørre mannen om tillatelse til alt jeg gjør altså. Men når man deler ansvaret for et barn kan det jo være greit å informere om at man skal sove borte. Spesielt når den man skal sove hos kun bor 15 minutter unna, og når den største grunnen er at man ikke vil gå glipp av noe.

Men hallo, alle er da klar over den uskrevne regel om at det mest morsomme alltid skjer etter at man selv har gått hjem?

God helg:)

onsdag 17. oktober 2012

Barselgruppe

Jeg husker veldig godt det første møtet. Det var februar, kaldt ute og veldig fristende å bli inne. Møtet begynte kl 12. Forberedelsene kl 9. Amming. Bleier, man kan vel skifte der? Flaske med melk. Skift til liten. Hadde hun nok på seg? Skift til stor. Kunne jeg forresten gå slik? Smokk. Mer amming. Tre lag med ull på den den fire uker gamle kroppen, og dobbelt sett med ullinnlegg på mor. 3 timer, god tid. Likevel kom vi kvart over 12. Og da var de andre allerede på plass. Barselgruppa. 7 fremmede damer i en ring, med vognbager ved siden av seg.

"Det er viktig at dette ikke blir en skrytearena," sa helsesøster. Og spurte hvordan vi hadde det. Hva vi syntes. "Jeg syntes det er ganske tøft," sa jeg,  "Ja," sa de andre. Og slik ble vi kjent. Ikke ved å syte og klage. Men ved å snakke. Være ærlige. "En fast dag i uken" er lurt, sa tobarnsmammaen. "Javel," sa vi andre.

Så en dag i uken fortsatte vi å snakke. Være ærlige. Om det kjedelige. Og det morsomme. Mest det morsomme. Om det store. Og det lille. Om ullvotter, barseltårer, utslett og sovestilling. Flasker og gulp. Noen ganger fikk man med seg praten, andre ganger måtte man mate, vugge og gå. Og det er lett å le av det nå. Av samtaleemnene. Av at vi kunne bli så engasjert i det banale, i bleier, sår og salver. Men akkurat da var det godt, å la seg selv fokusere på det lille. Som ikke var banalt, men nytt. Snakke seg frem. Le seg frem.

Og etterhvert hevet vi blikkene. Og ble kjent med hverandre som mer enn mammaene-til. Mer som mammaene med jobb, utdannelser og interesser. Og de små vokste fra uke til uke. Til de ble veldig store. Og veldig kjente.

For fortsatt møtes vi. Ikke en gang i uken, og ikke på dagen. Men innimellom. Og ikke bare fordi vi er mammaer.

Og best av alt, er at det ikke lenger er bare de voksne som står for snakkingen

fredag 12. oktober 2012

Ula

"Anna, til helgen skal vi være sammen med Julia."
"Ula?"
"Julia, ja."
"Jaaaaaaaaaaaaa!"
"Ja, hele helgen. Vi skal på hyttetur, og ut å leke og kanskje fiske og lage..  Anna?"

Hopp ned av stolen, og en liten jente som løper ut i gangen og finner skoene sine. For så å komme tilbake for å hente mamma ut til sine sko.

"Men vennen, ikke i dag."
"Ula?"
"Nei, ikke i dag vennen, i morgen."
"Ula?"
"Ikke nå, lille venn. I morgen, da skal vi være sammen med Ula"

Stillhet. Lang stillhet.
Og en sko som smeller i veggen.

Ja, Annas beste venn heter for tiden Julia, og er 29 år gammel. Mammaen er veldig glad for, og bare bittelitt sjalu på, det 21 måneder gamle vennskapet.

God helg, dere!

tirsdag 9. oktober 2012

Sin egen verden

En av mine favorittider i løpet av dagen, er barnehagehentetid. Og da tenker jeg ikke på selve hentingen, gjenforeningen. Den kan, når sant skal sies, fortone seg ganske svett og sutrete. Jeg tenker på tiden før. Før Anna får øye på meg. Når det kun er jeg som ser henne.

Slik som når jeg kommer opp trappa, inn i gangen, og ser at hun klemmer en av de andre barna. At de snakker sammen, på sitt eget språk. Eller når jeg kommer inn porten, og ser en liten lilla parkdress som henger over en vippehest. Som iherdig prøver å komme seg opp på hesten, mens hun sparker og drar alt hun kan. En liten, men stor, jente som ikke enser noe annet enn seg selv og hesten.

Disse øyeblikkene er egentlig ikke mine. De er hennes. Og det er derfor de er så fine. Fordi de gir innblikk i hennes verden. I hennes dag. Den hun ikke kan fortelle om enda. Den hvor hun er stor og flink og selvstendig. Den uten mamma og pappa. 

tirsdag 2. oktober 2012

Avsløringer

Forrige helg hadde vi voksenkveld igjen. Med barnevakten trygt plassert på Sandaker, trikket vi avgårde for å møte andre voksne. Og for å spise thaimat og gå på kino, da. Maten var som alltid god, og filmen vi så var Kon-Tiki. En meget bra film, spør du meg.

Eller, som en av de tightskledde jentene vi delte sal med, sa: "det var jo veldig spennende selv om jeg visste at ingen kom til å dø. Det var det nemlig en som har sett den før meg som fortalte."

Ja, nettopp. Røpet jeg kanskje for mye nå?

søndag 16. september 2012

Ikke helt farvel

Vi fikk tatt farvel. Med henne. Med farmor. Men ikke med huset. Hjemmet hennes, der hun bodde i 65 år. Det som var samlingstedet for hele familien, der pappa vokste opp.

Og nå er det noen andre som bor der, i hjemmet hennes. Fordi det ikke er hennes lenger. Og jeg vet at det vil bli rart å kjøre forbi. Vite at det er noen andre som har tent lysene der inne. Som har høstet eplene. Som skal mate fuglene. For jeg håper at de husker å mate fuglene. 

Men i gangen på Sandaker henger et sjal og to hatter. I hennes duse farger. I kjøkkenskapet står 12 tallerkener med gullkant. De som vi pleide å spise kjøttkaker av. På barnerommet ligger en rye, også den i duse farger. I stua står en avisholder i teak, allerede proppet av uleste aviser.

Og det føles riktig. At tingene har fått et nytt hjem. At de finner plassen sin blant de andre tingene på Sandaker. Der de hører hjemme.

mandag 10. september 2012

Natt

"Se ," hvisker han og dulter forsiktig borti meg i halvmørket. Og jeg ser. På den lille gjesten som har grått seg inn mellom oss i løpet av natten. Ser at hun endelig sover. At hun ligger på tvers i senga, langt over på høyre side. Ser at hun har etterlatt sånn ca ingen plass til pappaen. Og jeg kjenner at jeg må le, langt der bak i søvnen. Selv om jeg vet at han umulig kan ha sovet stort, og at vi alle vil være trette i morgen.

Dårlig gjort, muligens. Men det var jo ikke jeg som ble sparket ut av senga denne gangen. 

torsdag 6. september 2012

Bybarn

Når man velger å etablere seg i en annen, større og mer uraban by enn den byen man selv har vokst opp i, hender det at man må svare for seg. Spesielt dersom alle besteforeldre fortsatt bor i barndomsbyen. Har man virkelig tenkt til å la barnet vokse opp i Asfaltland? Uten hage? Burde vi ikke flytte hjem og kjøpe hus? Hvor mye bedre hadde ikke det vært for barnet?

Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.

Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?

Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.

Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.

søndag 26. august 2012

Oljete samtaler

Formiddag. Sognsvann. En av disse sensommerdagene, som egentlig var selve sommeren. Anna, mammaen, mammaes høygravide venninne, Annas tre måneder gamle tremenning og hennes mamma. Jentedag, med andre ord.

Og rett nedenfor oss, guttedag. Gllinsende magemusklermuskler, store overarmer, mP3 og øl. Og høyst informative samtaler. Slik som da Oljegutt 1 forteller Oljegutt 2 at dama han dater, trener fem ganger i uken, minst. Oljegutt 2 er imponert. Oljelgutt 1 forteller videre at det er jævlig digg, for da slipper man cellulitter og sånn. Oljegutt  2 nikker. Og informerer om at sånne slappe romper er det verste han vet. Damer må trene, mye, om det skal bli noe greie på det. Synes nå han.

Joda, jeg innrømmer at jeg rakk å trekke inn magen, og minne meg selv på at jeg måtte ta på en shorst før vi gikk ned til vannet. Før jeg kom på at en 10 år eldre mammablogger neppe var av interesse for disse oljegutta, sånn uansett. Så da jeg rakk også å tenke at det positive ved at noen så tydlig vet hva de vil ha, er at andre like tydelig blir klar over hva de ikke vil ha.

Og ja, med andre mener jeg selvsagt Anna.

onsdag 22. august 2012

Barnehagen

Anna har begynt i barnehagen. Det er det foreløpig bare vi, de voksne, som vet. Anna vet nemlig ikke hva det vil si å begynne. Eller slutte. Hun vet bare om å være. Om å være hjemme. Være ute. Borte. Om å være med dit de voksne skal. Om å finne frem skoene, ta på jakken og plasseres i vognen. Uten å vite hvor hun skal og hva som skjer. Selv om mamma og pappa prøver å forklare. Hun vet bare at vi skal være der. Litt. Eller lenge. Det er det ikke hun som bestemmer, som regel.

Og nå er det altså i barnehagen hun skal være. Selv om hun helst vil være et annet sted. Selv om hun helst vil ta pappa i hånden og gå sin vei. Selv om det er det hun gjør. Går.

Det går seg nok til. Barnehagen virker fin. Et fint sted å være. Men akkurat nå er det ikke gøy å være den som bestemmer hvor Anna skal være.

torsdag 2. august 2012

Fordi tiden går hele tiden

”Ta vare på tiden, den går så alt for fort,”  sa folk. "Kos dere."


Og jeg ville hyle. Protestere. For tiden gikk aldeles ikke fort. Den stod stille. Den var ikke kos. Den var amming, feber, vugging  og gråt. Den var kalde kaffekopper, tørre brødskiver og pysjbukse hele dagen. Den var følelsen av å ikke mestre. Stadige blikk på klokka, fordi tiden ikke gikk. Samtidig som den bare plutselig ble kveld, ble natt.  Uten at jeg hadde fått gjort noe som helst.  Utenom amming, feber og vugging. Den var plutselig morgen uten at vi hadde sovet et sekund. 


Tiden gikk ikke fort. Den gikk helt for seg selv.
Og plutselig sitter man allikevel der. Sammen med en liten jente på halvtannet år. Som ikke er baby lenger. Men en liten person. Som snakker, ord for ord. Som forstår alt hva man sier til henne. Men som velger når hun vil respondere. Som elsker å bade i sjøen, med hele kroppen, slik som de voksne. Som er sta som bare hun kan være, og blid som bare hun kan være. Opptatt av eldre barn, fascinert og hermende. Som kan ta på seg skoene selv.  Tillitsfull til alle rundt seg, like glad på overnattingsbesøk hos besteforeldre,  som hjemme. En liten person. Med blå øyne og krøller i nakken.
Og man lurer, når skjedde det? Når ble hun så stor? Så selvstendig? Så seg?
Og man må bite seg selv så inderlig hardt i tunga, for ikke å si det samme selv. Til andre ventende. At de må ta vare på tiden.  Den går så fort.
Den går hele tiden.

tirsdag 31. juli 2012

Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.
De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.
Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.
Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.
Men snart skal vi dele. Vise.  

mandag 23. juli 2012

Dagen i går

var stille. Uklar. Med radio, musikk og minneord. Klump i halsen og vondt i magen. Plassert på hytta, langt borte og helt nær på samme tid. Redd for å stjele andres sorg, de som virkelig vet, husker, opplevde.

Og en liten jente som været, men ikke forstod. Som leste stemningen, forundret over menneskene rundt seg. Som ikke vet, men alltid vil vite. Fordi hun vil bli en del av det, av historien. Historiene. Fordi vi aldri vil glemme. Fordi vi føler så inderlig med de som vet.  

onsdag 4. juli 2012

Lørdag

Lørdag. Endelig. Rolig morgen i senga, med to trette og en veldig våken. Bare ligge litt til, så skal vi stå opp, lille venn. Lille Petter Edderkopp, borte tittei og kiling under føttene. Sol ute, passelig varmt inne. Mer og mer våkne.

"Skal vi stå opp, Anna?" spør pappaen. Reiser seg, tar en genser fra knaggen og går mot døra.
Dyna til siden, en albu i leggen til mamma, små hender som holder fast i lakenet. Og lyden av barbente føtter som treffer gulvet, som følger etter pappaen ut i gangen og inn på kjøkkenet. Så rask. Så klar.

Tilbake i sengen er det fortsatt varmt. Fortsatt morgen. Lørdag morgen.

mandag 11. juni 2012

Farvel

Noen ganger tenker man store tanker. Veldig store tanker. Som når man skal ta farvel med en fin, gammel farmor. Fordi man må, men ikke vil. Fordi hun ikke finnes lenger. Og man tenker over alt hun har opplevd. Hun som hadde åtte søsken, og som fikk fem barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Hun som ble enke så alt for tidlig. Hun som overlevde en krig, en sønn, og et barnebarn. Hun som ble 92 år.

Og med ett blir ens egne opplevelser så små. Så uinteressante. Irritasjoner over sandete gulv og full skittentøyskurv. Over manglende ferieplaner. Leverpostei på skiva og samme lekeplass hver dag. Så lite, så betydningsløst. Har man ikke mer enn dette?

Men så husker man, at også hennes liv bestod av hverdag. Av hendelser. Barn. Kjøttkaker. Dagbokskriving. Barnebarn. Vaffelsteking. Hotel Cæsar. Oldebarn. Klesvask. Telefonsamtaler. Ensomhet. Kjærlighet. Sykdom. Små hendelser inn i de store hendelsene, flettet sammen til ett liv. Hennes liv. Bare hennes liv. Og man innser at man har kjent denne personen så godt. Men samtidig så lite. Og man ønsker at man  hadde spurt mer, visst mer.

Men slik er det kanskje å miste en person som alltid har vært der. Vært der som en selvfølge. Lenge før meg. Som var glad i meg før jeg kom. Før jeg ble meg.

Slik er det kanskje å miste en farmor. Min farmor.




fredag 8. juni 2012

Rusfri dag. I dag

Dyktige Susanne Kaluza, damen bak bloggen med samme navn, spurte i forrige uke om det var greit for foreldre å drikke foran barna sine?  Et viktig spørsmål, om en viktig sak, som engasjerte stort. I skrivende stund har innelgget 121 kommentarer.

Ja, tenkte jeg da jeg leste innlegget. Det er greit.Vi drikker foran barnet. Aldri mye og alltid med måte. Ett glass vin på balkongen, to øl i parken, noe rødt til maten. Det er vel greit?

Er det ikke? Hvor går egentlig grensen? Hva er med måte? Som Susanne poengterer, hva om barna synes at grensen går et annet sted enn oss voksne?

I dag, fredag 8 juni, er det Rusfri dag.
Rusfri dag er et arrangement initiert av Frelsesarmeen, som nettopp setter søkelys på spørsmålene ovenfor. Frelsesarmeen oppfordrer folk til å holde seg rusfri i dag i solidaritet med de som lider av egne og andres alkoholbruk. Det er andre gang arrangemenet går av stabelen, og i år er fokus på foreldres bruk av alkohol sammen med barn.

Tall fra Folkhelseinstituttet viser at 100.000 barn i Norge lider som følge av at en av foreldrene drikker for mye. Det er tall vi må ta på alvor. Alle foreldre burde tenke på eget alkoholkonsum sammen med barna sine.

Du kan lese mer om Rusfri dag her. Og du burde vise din støtte og delta på arrangementet på Facebook her.  Det har jeg gjort.

Og dere, denne fine filmen sier det i grunnen mye bedre enn et blogginnlegg. Se den!



torsdag 7. juni 2012

Småsnakk

"Anna" sier mamma. "A-na."
"Papa" sier Anna.
"Pappa?" spør mamma.
"Mama," sier Anna.
 "Mamma?" spør mamma.
"Papa." sier Anna.

Og slik går nå dagene. Litt sammen. Litt hver for seg. Og veldig, veldig fort.

mandag 4. juni 2012

Trollaktig

Mannen har, som tidligere nevnt, blitt litt sløv på kompliment-fronten etter at han ble pappa. Ikke at han har sluttet å komplimentere, altså. Absolutt ikke. Godordene har bare antatt nye former. Nye metoder, kan man vel si. Som for eksempel å minne om hvor ille ting faktisk kunne ha vært.

Slik som i dag.
Anna er febersyk . Utover dagen har jeg derfor overbevist både mannen og meg selv om at jeg også begynner å bli syk. Omgangssyk, til og med. Det er derfor ikke vanskelig å bli enige om at jeg burde sove litt, sånn selv om det var er på dagen.

Som sagt, så gjort, jeg finner senga. En times tid senere våkner jeg, føler meg bedre, og står opp. Fornøyd med situasjonen.
I hvert fall til jeg ser meg selv i speilet.

"Jeg ser jo ut som et troll,"sier jeg forferdet til mannen mens jeg stirrer meg selv intenst inn i øynene.
"Troll?"
"Ja, med bustehår og helt sort under øynene."
Mens jeg drar øyehuden så langt jeg kan nedover kinnene, har mannen kommet bort til speilet han også. Han løfter håret mitt, smiler, og ser meg inn i øynene i speilet. Som jeg lukker, forventningsfullt, jeg kan kjenne det på meg at han skal si noe fint.
"Troll? Troll har jo trær i nesa."


Nettopp.
Jeg har ikke trær i nesa. Og jeg er jo skilt-tynn.
Så jeg burde ikke klage, jeg er enig i det. 

torsdag 10. mai 2012

Nygamle tradisjoner

Jeg liker tradisjoner. Tradisjoner gir forutsigbarhet. Forventninger. De sier noe om hvem jeg er og hvor jeg hører til. Hvor jeg liker å høre til. Julebord med venninner. Sommerbord. Bursdagsfrokost servert i sengen av mamma, pappa og lillesøster. Lørdagskaffe med mannen. Middag med henne som aldri vil la det gå mer enn en uke mellom hver gang hun ser Anna.

Tradisjoner kan også gi ny moro. Som når man tar med seg hun som akkurat har lært seg å gå, for å vekke bursdagspappaen. Tar på oss partyhatter og sangstemme, tenner lys på kaka og marsjerer inn på voksensoverommet. Lar den minste av oss bære og overrekke gaven. Ser at bursdagspappaen spiller fullstendig overrasket og oppriktig glad. Takknemlig. Og man kjenner at dette er helt nytt og veldig kjent på samme tid. Kjenner at man hører til. At man er del av et helt unikt trekløver. Sin egen lille familie. Veldig lik og helt forskjellig fra alle andre familier.



Gratulerer med 30 års dagen kjære! Klemmer fra jentene dine.

torsdag 12. april 2012

Rutinekrøll

Kjære besteforeldre.

Etter påskens rolige regime, har Anna bestemt seg for å legge seg to timer senere enn vanlig. Slik var det ikke før vår felles påske.

Kan dere vennligst fikse det?

Med vennlig hilsen,
De rutineglade

mandag 2. april 2012

Når man ikke trenger å si noe


"Tenk at vi kan ta kred for deg da Anna,"
sa han. Pappaen. Uendelig forelsket.

"Ja, "
nikket mammaen, og kjente at hun boblet.
Tygget ferdig, svelget og åpnet munnen.
Ville si noe like fint. Og stort.

Men klarte ikke.
Trengte ikke.

onsdag 21. mars 2012

Bookingsavhengig

Jeg har jo tidligere hevdet at jeg ikke har noen avhengighestproblemer.

Det er, når sant skal sies, ikke helt korrekt. Jeg har nemlig fått meg iPhone. Og, med den følger det Apps. Slike som SATS sin App, for å nevne en. Eller bookings-Appen, som den burde hete. For jeg booker og jeg booker. Og jeg avbooker. Og booker på nytt. Trygt plassert i sofaen finner jeg Pulse på mandag, Core på onsdag, og Yoga på torsdag. Og føler meg lekrere for hvert trrykk jeg gjør. Jeg kjenner magen skrumpe og bena fastne. Formen stiger, og proppet med god samvittighet konstaterer jeg en fullbooket kommende uke. Dermed er det bare å gå løs på neste uke.

At pulstimen på mandag kræsjer med en middagsavtale, bekymrer meg ikke nevneverdig. Ei heller at yogatimen foregår mens mannen er på jobb, sånn selv om barnepassopplegget som tilbys ikke har fungert helt optimalt. Så lenge jeg husker å avbooke innen en time før oppstart, er det ingen fare. Da er det bare å finne erstatningsbookinger.

Men altså, noen bookinger møter jeg faktisk opp på. Spinning onsdag og fredag kl 6.30, for eksempel.
For der har du nemlig løsningen ahengighetsproblemet: Å booke timer så tidlig at jeg ikke orker å stå opp enda tidligere for å avbooke de.

Genialt. Men hva jeg skal gjøre med Storm-App-avhengigheten, derimot, har jeg ikke funnet noen løsning på. 

onsdag 14. mars 2012

God natt

Man skal legge en liten frøken for kvelden. Man har servert melk, pusset tenner og sunget "So ro". Slik som alle kvelder. Tredd vanter på hendene så hun ikke skal pirke på brennkopper som gror. Pakket dynen godt rundt henne, selv om man vet at hun vil kravle ut av den med en gang. Og så, i det man sier god natt, sov godt lille venn, får man et smil tilbake. Og vinking. Og mer vinking.

Og da skal man være glad, ikke sant? Fordi man er heldig, som har et barn som er så lett å legge, stort sett alltid. Glad for at hun forhåpentligvis er trygg. For at man ikke må vugge og synge i evigheter. Trøste. Rugge. Vandre.

Og det er man jo. Spesielt på lange dager er man det.
Men, man er også litt satt ut. Truffet av tillitten i smilet hennes. Av tanken på at hun ikke har noe annet valg enn å følge oss, de voksne. At hun ikke kan annet enn å stole på oss. Stole på at vi er der i morgen også. At vi passer på henne, også når hun sover. Alltid.

Og akkurat da, i det man lukker døren, da har man egentlig mest lyst til å snu, gå tilbake og løfte henne opp igjen. Holde tett, tett, tett. Og forsikre enda en gang om at hun kan det.
Stole på oss.

lørdag 10. mars 2012

Minnespinn

Anna har tre samlere i familien. En farmor, en mormor og en oldemor. Disse damene tar vare på det rareste og kaster ingenting. Heldigvis. For slik har det seg nemlig at hun kunne dra hjem fra sykehuset i nøyaktig samme hente-antrekk som mammaen brukte på sin hjemtur, 28 år tidligere. Vasket og presset av oldemor, så klart. Den samme damen som sydde nye bånd på min gamle yndlingssmekke, og leverte den sammen med en potte. Slik har det seg også at pappas gamle ransel allerede henger ventende og klar for utflukter. Mens hans gamle kjelke fikk luftet seg i vinter.

Og, slik har det seg at her om dagen flyttet to røde stoler og en  komfyr inn på rommet til Anna. Alle tre av den  velbrukte sorten. Stolene er fra Ikea, og kan sikkert kjøpes den dag i dag. Komfyren skaller maling, og kom sammen med et lite lass falmede gryter, kopper og bestikk. Samt plastikk-pølser, plastikk-burger og plastikk-chips. Ikke akkurat den slags lekemat som dagens økokorrekte-foreldre kjøper, med andre ord. Men, så kan man jo flotte seg litt, da, og forklare at man vil lære barnet om de riktige verdiene. At nytt ikke alltid er best, og at gjenbruk er bra. For både lommebok og miljø. Og avslutte med spørsmål av typen "hva skjer med barn som får alt de peker på?".

Den slags forklaring er, i denne sammenheng, kun jåleri. Løgn, i grunn. For, årsaken til at både komfyr og stoler har flyttet inn til Anna, er nok heller tankespinnet akkurat disse tingene setter i gang hos tingenes tidligere eier. Komfyren for eksempel, sender tankene tilbake til en gavmild onkel. Som ikke finnes lenger. Men som hver januar tok med seg et spent bursdagsbarn til lekebutikken, og lot henne velge seg en gave.  En hvilken som helst gave, faktisk, og altså en drømmesituasjon for en hver bursdagsdronning med lite kunnskaper om prisforhold. Og stolene, de sender tankene til en gammel nabo-bestevenninne, med kort vei til daglige kaffeslabberaser. Til luftmiddager. Men mest minner de om en sjømanns-pappa. Som etter måneder på sjøen ble dratt rett inn på rommet til en lillesøster full av savn. De minner om en liten og bestemt hånd som lukket døren og lot mamma og storesøsteren vente humrende, men like savnende, utenfor. Pappa var hennes nå, nemlig.

Og alt dette kan man tenke seg tilbake til, mens man sitter på en småvond rød stol og gomler på bakte rosiner, servert av komfyrens nye eier.
Grunn nok, spør du meg.


torsdag 8. mars 2012

Stillstand

Det er stillstand på bloggen for tiden. Noe som skyldes ytre faktorer, altså, og aldeles ikke meg. Faktorer som en kaputt PC, jobbsøking og vår. For å nevne noe.

Jeg, derimot, har hodet fullt av blogg-utkast. Noen har jeg faktisk skrevet ned i kladdeboka. Fordi det ser så tøft ut med penn og papir på kafe.

Men, inntil jeg får fikset de tekniske problemene, kan jeg jo ønske alle damer en fortsatt god kvinnedag. Gratulerer med dagen. Håper dere har markert den.


tirsdag 14. februar 2012

Handlekraft?

Anna venter på at det skal bli plass til henne i barnehagen. Det gjør foreldrene hennes også. Kanskje spesielt mammaen, som også venter på jobb.

Enn så lenge prøver vi å fylle dagene på en måte som er meningsfulle for både store og små. Vi leker med barselgruppa, vi triller turer med de som jobber turnus, spiser lunsj med de som studerer, vi går i åpen barnehage, vi henger opp klesvask. Noen av oss roter. Andre rydder. Og rydder. Kjeder oss gjør vi altså ikke.

Eller, jeg trodde i hvert fall at vi ikke kjedet oss. Anna er muligens av en annen oppfatning. Den handlekraftige damen har nemlig, på egenhånd, funnet frem til Get-kontrollen. Og sammen har de tatt opp knippe godbiter. Slik som Pipene. Harry Potter. Også, God Morgen Norge, da. På serieopptak, så klart.

Og mammaen, hun lurer på hvordan i all verden den lille kroppen skal mobilisere nok ro til å se et helt program. Eller en hel film. Men hun har vel en plan for det også, luringen.

mandag 13. februar 2012

Morsdag

Mor sin dag. Etter å ha investert stort i far sin dag, skal det ikke nektes for at forventningene var høye til min egen dag. Frokost, og kake, på sengen er alltid stas.

Blogginnlegget om mor sin dag, skulle imidlertid ikke fjases bort på samme måte som far sitt innlegg. Det skulle handle om Care. Inspirert av Mammadamen og Pia, blant annet. Det skulle handle om mammaer som dør under fødsel.Om hvor heldige vi er i Norge. Om hvor lite man hører om mødrene som ikke er like heldige som oss. Og, kanskje litt om min egen, ikke ukompliserte, fødsel. Men, så kom omgangssyken til Sandaker. Og jeg rakk aldri skrive ferdig innlegget.  

Med omgangssyken forsvant også morsdagskaken. I hvert fall den hjemmebakte. For, mens mammaen lå nede for telling på lørdag, var det pappaen sin tur på søndag. Dermed, for å gi far litt ro, pakket jeg ned familiens minste og friskeste medlem og stakk på kafe. For å spise kake.

Og der, med bena dinglende fra barkrakken, gomlende på en kake som smakte slik som kaker ofte gjør når man egentlig er kvalm, med øynene hvilende på et sovende barn utenfor, fikk jeg veldig god tid. Til å tenke. På hvor trygg jeg følte meg da jeg var gravid. Før fødsel. Og under fødsel. Selv om den ble tøff. Trygg på at andre, kyndige mennesker, kunne hjelpe meg. Passe på meg. Og at jeg egentlig aldri tenkte over at det var slik. Hvorfor det var slik.


tirsdag 7. februar 2012

Fellesskap

Anna er en særdeles smart unge. Så klart. Ikke at hun har kommet så  altfor langt på snakke- og gåfronten enda. Dog, dersom man peker på det man vil ha, og roper "mammaaa" hver gang man er sint, "pappa" hver gang man er glad, og "hei" til de man føler at fortjener det, så gjør man seg i grunn sånn akkurat passe forstått.

Dette med fellesskap derimot, har hun virkelig forstått. Spesielt når det kommer til familie. Anna har nemlig fått med seg at et familiemedlems viktigste oppgave er å støtte og verne om de andre familiemedlemmene. Og at man dermed kan vente seg den samme behandling tilbake. Hun har skjønt at vi er et team.

Som her om dagen, på SATS. Mens Anna prøvde ut barnefasilitetene tok jeg meg en tur på mølla.Og, akkurat i det jeg måtte innse at dagens planlagte løpeetappe ikke var gjennomførbar. I det jeg, alt for tidlig, kjente blodsmak i munnen og bena som forsvant under meg, selv om displayet foran meg visste at det var 10 min igjen. Minst. Ja, da kom SATS-damen og fortalt at Anna hadde sagt seg fornøyd med besøket. Hun ville hjem. Nå.

Det er jenta som har skjønt det.



torsdag 12. januar 2012

Ett år

I dag er det ett år siden vi tok med oss Babyen fra sykehuset, og plasserte henne her på Sandaker. Vel, først plasserte vi henne riktignok i bilsetet, mammaen i baksetet ved siden av henne og pappaen bak rattet. Det gikk i sneglefart hele veien hjem, pappaen tviholdt på rattet og mammaen tviholdt den sovende babyhanda. 4 kilo tung og 52 cm lang dyrbar last skulle fraktes dit den hørte hjemme. Hos oss. På Sandaker.

Hjem kom vi oss, og bursdag hadde hun på mandag. Den tyvfeiret vi hele helgen, med både barnebursdag og familiebursdag. Ikke at Babyen skjønner så alt for mye av sin egen bursdag. Konseptet full fokus på henne, fri kaketilgang og  haugevis med showetid, derimot, skjønner hun mye av. Og noe må hun ha snappet opp, for jammen sørget hun for at samtlige familiemedlemmer var våkne akkurat i det hun fylte år. 03.12  natt til mandag passet hun nemlig på å våkne. Og slik gikk til at femten minutter senere, akkurat i det klokken visste ett år, hadde man med det lille mennesket i armene, travende i stua, syngende på "So, ro".

Ja, i den grad man klarer å synge med tårer i fri flom fra øyekroken og  en enorm klump på vei opp av halsen.

Ettårsbursdag er store, fine greier.

torsdag 5. januar 2012

Anna

Desember, 2011. Omgangssyke. Influensa. For samtlige familiemedlemmer, særlig babyen.

Mandag. 2012. Formiddag. Utpakkede kofferter, durende vaskemaskin, skitne gulv, sovende baby. Og store ambisjoner om å rekke et blogginnlegg før babyen våkner igjen. Et hvor man ønsker vel overstått jul, funderer over året som har gått og ønsker hell og lykke i året som kommer. En kavalkade, kanskje? Finner frem PC, funderer over overskrift, begynner heller på første setning, kommer på en god avslutning. Hører lyder fra soverommet. En smokk som går i bakken? Kravling på veggen. Våken baby. Sulten baby. I morgen kanskje?

Tirsdag. Kveld. Sofa, te, ullpledd. Fotball på TV for pappaen, perfekt for skriving for mammaen. Legger PC i fanget, henter frem kladd. Som ikke var en kladd, men en sentning. Skrivesperre. Tunge øyelokk og sirupstanker. Fullstendig tomt. Innser at nattevåkingen natt til mandag har gitt senkonsekvenser. Velger senga. I morgen kanskje?

Onsdag. Etterniddag. Kaffe, PC, vippestol og barne-TV. Ukorrekt, men veldig greit. Stirrer på skjermen, fortsatt ør i hodet etter timer i åpen barnehage. Stirrer. Hører babyen skravle. Klappe til musikken. Le. Hva ser hun egentlig på?  Smiler, og får et enormt tannsmil tilbake. Gir opp. Går bort til henne, setter henne på fanget og ser mot TV. Perfekt. I morgen kanskje?

Torsdag. Kveld. Tomt igjen.

Og det er da jeg skjønner det. Det er så rett. Det er slik det skal være. 2011 var hennes år. Annas år. Hun som kom ni dager inn i det nye året. Som snudde opp ned på alt. Knuste alle forestillinger. Tok over styringen. Hun som gjorde året til et år ulikt alle andre år. Det tøffeste, det rareste, det morsomste.Og det aller aller fineste .Året som gikk så uforståelig fort.

Allikevel føles det som om du alltid har vært her. 2011 var ditt år, Anna. Takk for det.