Oki, da, så har man i snart halvannet år vært en særdeles ivrig bloggleser. Dog, uten selv å blogge. Eller tilkjennegi seg. Hver dag har man klikket seg inn på ulike blogger, lest og kost seg, men aldri lagt igjen en kommentar. Stått frem som den faste leseren man er. En smugtitter, altså.
Det begynte med at man rent tilfeldig kom over en bekjent av en bekjents blogg. En søt blogg av en søt jente. Som bakte brød, sydde puter og gikk på loppemarked. Blant annet. Og, som delte alt med meg, smugtitteren. Hun hadde venner, bloggvenner, som man også snek seg inn til. Og plutselig var man helt inni det. Dette Blogglandia.
Så, skulle man kjøpe seg leilighet. Og ble plutselig veldig interessert i interiør. I interiørblogger. Man smøg seg fra blogg til blogg, og tenkte at slik, slik vil jeg også ha det. Så fort leiligheten var i boks skulle man så klart også traske på loppemarked hver lørdag, på jakt etter skjulte, billige skatter. Og selvsagt skulle man ha turkist skap. Og tallerkenhylle. Og gamle, fine kopper, som ikke matchet.. Symaskin skaffet man seg også, man skulle jo sy puter av alle de fine retrostoffene man skulle finne på loppemarked. Puter som skulle pryde den grå Boliasofaen man så klart skulle ha. Takknemlig tok man for seg av andres tips og gavmildhet og bygget drømmehjemmet. Inni hodet. Uten å takke for hjelpen, riktignok. Tankebyggingen gjorde det enklere å glemme at man skulle flytte. Fra Bergen, til Oslo.
Og så, så var man endelig i hus. Symaskinen fikk eget rom. Sofaen kom. Men putene uteble. Det var visst egentlig sånn minimalistisk stil man ville ha. Sort og hvitt. Ville man ikke? Koppene derimot, fikk bli. Med egen leilighet fulgte endelig tilgang til eget kjøkken. Etter måneder med sporadisk tilgang til kokkeleringsfasiliteter, skulle det bli andre boller. Helst olivenboller. Grove så klart. Eller kanskje knekkebrød? I hvert fall hjemmelaget. Og inspirasjonen? Fra matbloggerne så klart. Hver dag, på lesesalen, ble diverse retter og oppskrifter beundret, analysert, forkastet eller modifisert. Vel hjemme ble de utprøvd. Og beundret. Kanskje, kanskje, la man igjen en liten takk. Tusen takk for at du gjorde handleturen enklere lettere enn vanlig i dag, og mannen veldig imponert, du fremmede bloggdame. Takk.
Og så, så var man plutselig gravid. En anelse redd, og veldig i sjokk. Første i venninnegjenge, rådløs og veldig nysgjerrig. Så, man snoket i andre mammaers liv. Mammabloggerne, altså. Nikket anerkjennende til andre førstegangsgravide som også var nervøse. De hadde slike rare smerter i ryggen de også ja? Og det var ikke farlig? Men de spiste visst ikke upasteurisert ost.nei Man ristet smilende på hodet til trebarnsmødrenes kamp mot klokker og stae treåringer. Ja visst visste man hvordan disse damene hadde, man var jo selv mor. Det var heller i vanskelig å skjønne damene som både gruet seg og gledet seg til barseltiden var over. Og, ja visst skulle man kun servere den lille hjemmemekket mat. Men aldri sukker. Og voksipose, det måtte man bare få kjøpt seg. Kunnskapen vokste, det samme gjorde forventningene til tiden som var i vente.
Men så, så fikk man bekkenløsning. Samtidig som man var jobbsøkende. Og veldig, veldig jobbtrengende. Men altså ikke særlig jobbfør. Ufrivillig hjemmealeneværende, med andre ord. Helt alene var man riktignok ikke. Det siste året hadde man jo ervervet seg utallige nye venner. I Blogglandia. Dette universet med mennesker, som man i grunn kjente ganske så godt nå. Disse menneskene som delte av hverdagen sin, som man lo sammen med, freste sammen med og kanskje tørket en tåre for. Det var bare det at dette bekjentskapet kun gikk en vei. Ikke akkurat min vei. For, ingen visste jo hvem jeg, smugtitteren, var. Man var kun et tall i andre bloggeres statistikk. Riktignok et bevis på at de ble lest, sett, og verdsatt. Men like fult denne raringen som ikke turte å legge igjen en kommentar.. Smugtitteren. Snikleseren.
Var det, kanskje, på tide å stå frem? Tilkjennegi seg? Med egen blogg? Kanskje? Nå?
Så, her er man altså. Kanskje. Kun på prøve. Kanskje. Men ikke så smygende lenger. Kanskje?