mandag 30. september 2013

Fordi

Vannet er varmt. Akkurat litt for varmt, slik at det brenner i nakken min. Slik jeg liker det. Jeg bøyer hodet bakover, og griper etter sjampoflaska med lukkede øyne. Søker med hendene. Treffer en liten and. Den med hatt og kikkert. Kjenner på den med fingrene, presser den sammen, før jeg setter den ned igjen. Får tak i flaska med sjampo. Funderer på hva jeg skal ha på meg. Kjenner at jeg har lyst til å pynte meg. For Mannen. Fordi vi skal ut og spise. Fordi vi er hjemme alene. Skjorta jeg fikk av ham, tenker jeg. Den tar jeg. Bøyer hodet bakover igjen, lukker øynene i det det renner såpe ned i panna mi. Kjenner sklimatta under føttene mine. Tenker at den kunne vi jo hengt opp, nå som hun ikke er hjemme. Det er sikkert lurt. Og hygienisk. Åpner øynene igjen. Skimter en badekåpe gjennom dusjdøra. Den hvite, med rosa katter på. Jeg lener meg frem og gnir den ene handa mot dusjdøra. Duggen forsvinner. Og jeg ser hele kåpa. Ser at den henger midt i mellom to store håndklær. Så fin. Så selvfølgelig. 

onsdag 25. september 2013

Her. Nå


"Mer," roper hun. Og ler så hun rister. Mens håret danser rundt ansiktet hennes. Små hender som dytter det bort, igjen og igjen. Det er så vidt hodet rekker over vesten hun har på seg. Jeg drar den lille kroppen  nærmere. Selv om hun stritter i mot. Snur meg mot han som styrer båten inn i bølgene. Ler jeg også. Nikker. "Mer."

Og i det vinden tar tak i håret hennes på nytt, tenker jeg at her, her vil jeg være for alltid. Akkurat her, i dette øyeblikket. Sommer. Sol. Ferie. Ikke noe etterpå. Selv om jeg egentlig vet at hverdagene er selve dagene. Selv om jeg vet at hun, hun skiller ikke mellom hverdag og helg. Mellom ferie og ikke ferie. For henne er alle dager nye. Men for meg er de ikke det. Ikke akkurat nå. Ikke i dag.

mandag 23. september 2013

Seg selv

"Ja, tenk om 15 år, da står du der med hagla på trappa og følger med." Sier de til Pappaen. Mens de følger hun lille, hun med museflettene med blikket. Hun som nettopp hoppet ned fra Pappas fang og som nå er på vei mot sandkassa. "Ja," nikker han. Og ler. Det gjør vi alle sammen. Mens vi ser det for oss.

Og jeg sier ingen ting om det jeg tenker på. Jeg spør ikke om det egentlig er det vi ønsker. En våkende Pappa. Som bestemmer hvem som er bra nok for henne. Hans datter. Jente. Som om hun er hans. Til å gi bort. For aller helst vil vi vel lære henne å se det selv? Hva hun fortjener. Lære henne om respekt. For seg selv. Og andre. For sin kropp. Og sine meninger. Vissheten om at hun bestemmer. Og bare hun.

Men jeg sier ingenting. For jeg vil jo i grunn våke over henne, jeg også. 

fredag 20. september 2013

Jeg vil ikke.


"Jeg vil ikke," tenker jeg. "Jeg vil virkelig ikke".

Det er januar, og ute snør det. Eller så er det bare snø på bakken, jeg husker ikke lenger. Det er i hvert fall kaldt, veldig kaldt. Inne er det varmt. Men jeg fryser likevel, der jeg sitter under ulltepper og ullgensere. Jeg har ammepute i fanget. Og en liten jente i armene mine. En liten jente som er sulten og utålmodig. Som hyler mot meg. Jeg har løftet henne opp, og funnet frem maten hennes, langt der inne i ulla. Jeg kikker ned i munnen hennes. Mens jeg tenker, at dette vil jeg ikke. Dette vil jeg virkelig ikke.

 For jeg vet jo hva som vil skje. Jeg vet jo at jeg til slutt vil føre oss sammen. Hekte henne på meg. At det  vil gjøre så uendelig vondt. Så vondt at jeg har lyst til å rope. Høyt. Og kanskje gjør jeg det også, roper. Hun vil virke fornøyd, først, i et par sekunder. Så vil hun slippe taket. Så skuffet, sint og hylende. Jeg vil  prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Det vil gjøre like vondt hver gang. Jeg vil telle sekundene hver gang hun er hektet på. Ett sekund, tre sekunder. Kanskje femten. Mens jeg håper, håper, håper, at hun ikke vil slippe taket. Selv om hun gjør det hver gang. Jeg vet at det vil ende med at Pappaen finner frem en flaske. Denne gangen også. Mens jeg pumper ved siden av dem. Uten å få ut noe melk.

Så jeg sitter der enda litt til. Vugger henne i armene mine, mens jeg ser ned i gapet hennes. Det som er så rødt. Så stort. Selv om hun er så liten. Jeg gir henne lillefingeren min, vet at hun vil roe seg da. I hvert fall frem til hun skjønner at det ikke er mat hun har fått. Bare fingeren min. Til slutt, fører jeg henne på brystet. Selv om jeg vet hva som vil skje.  

Og jeg gråter. Igjen. Slik jeg gjør hele tiden. Og jeg gråter ikke disse barseltårene som folk rundt meg sier at jeg gråter. Jeg gråter av frustrasjon. Av sinne. Fordi kroppen min ikke fungerer. Fordi den ikke vil samarbeide med meg. Med oss. Jeg gråter fordi det eneste jeg tenker på er amming. Fordi alt handler om amming. Fordi alt handler om å grue seg til neste gang, neste mating. Om å telle timer, minutter og sekunder. Jeg gråter fordi jeg reagerer på hver eneste lille grynt og bevegelse fra henne. Livredd for at bevegelsen skal bety at hun er sulten. Jeg gråter fordi jeg ikke klarer å slappe av når hun sover. Bare sitte stivt ved siden av, og grue meg til hun våkner. Og vil ha mat.  Jeg gråter fordi jeg føler meg egoistisk. Fordi jeg har vondt. Fordi det kjennes ut som om tusen nåler stikker i meg hver gang hun spiser av meg. Fordi jeg blør når hun spiser av meg. Fordi kroppen verker, i hvert eneste ledd. Og fordi jeg fryser. Slik som jeg aldri har fryst før. Jeg gråter fordi jeg lar min egen smerte styre alt. Lar den gå utover henne. Stoppe meg i å gi henne mat. Jeg gråter fordi jeg ikke er sterkere. Bedre. Mer omsorgsfull. Jeg gråter fordi jeg er så forbanna misunnelig på Mannen. På han som ser ut til å takle alt. Han som ikke må amme. Men som bare kan kose. Med henne. Ordne. Være pappa. Jeg skulle ønske jeg var ham. At jeg ikke var meg

Ja, jeg gråt. Jeg gråt fordi jeg hadde brystbetennelse. Fordi jeg hadde en infeksjon i kroppen som ikke ville slippe taket. Men det visste jeg ikke. Ikke da. Jeg trodde det bare var barselfeber, slik som de sa på sykehuset da jeg ringte dit den første gangen jeg fikk feber. Få ut melka sa de, så blir du bra. Så det gjorde jeg, prøvde å få ut melka. Jeg pumpet, dusjet, masserte. Prøvd å få henne til å spise. Og jeg fikk ut melka. Følte meg bedre. For så å kjenne at det tettet seg igjen. At jeg var full av melk, som ikke kom seg ut. Og at feberen satte seg i kroppen. Den tredje gangen den satte inn, kom jeg meg til legen. Mannen og min egen mamma hadde allerede mast lenge om at jeg måtte gå. Nå beordret de meg. Da hadde feberen passert godt over førti, og legen kunne konstatere skyhøye infeksjonsverdier, tette melkeveier og sopp hos både Anna og meg. Blant annet. Han var sint for at jeg ikke hadde kommet før.

Det hadde han selvsagt rett i. Jeg burde gått til legen før. Mye før. I stedet klandret jeg med selv. Jeg trodde at det skulle være slik. At alle fikk vondt, og at det bare var meg som ikke taklet det. Som ikke håndterte det. At det bare var jeg som ble så ufattelig sliten. Med penicillin i kroppen, hjalp mye. Etter hvert som feber, betennelser og leddsmertene slapp taket, kjente jeg at kreftene kom tilbake. Jeg sluttet å bare være. Endelig så jeg henne. Hun lille. Endelig klarte jeg å glede meg over henne. At hun endelig  var her. Den fire uker gamle babyen min. Som nå ville spise melka mi. Den friske melka mi. Rett fra meg.

 
Men fortsatt slet vi med ammingen. Fortsatt gjorde det vondt når hun spiste. Fortsatt gikk det nåler mellom oss. For vi slet med å finne et grep. Det riktige grepet. Og fortsatt produserte jeg så alt for mye melk, mye mer enn hun kunne spise. Fortsatt gruet jeg meg til ammingen. Og fortsatt følte jeg mislykket. Fortsatt gav folks lykkeønskninger meg vondt i magen. For hver melding om at jeg måtte kose meg, om at jeg måtte nyte. For hvert spørsmål om at nå måtte det vel gå bedre, følte jeg meg bare mer mer mislykket. Fortsatt så jeg med lengsel og misunnelse på besøket som gikk ut av døra vår. Alene. Uten ansvar. Jeg satt ikke med den lille jenta i fanget og betraktet henne dagen lang. Beundret henne. Heller satt jeg der og gruet meg til å amme henne. Jeg var en dårlig mamma. Som ikke levde opp til folks forventninger.

Men så gikk jeg til en ammeveileder, på helsestasjonen vår. En fantastisk dame som satt sammen med oss i timer. Som trøstet og masserte. Som sa at vi hadde helt feil ammegrep, at Anna grep helt feil. Så hun visste oss hvordan vi skulle gjøre det. Igjen og igjen viste hun oss. Først da hun mente at jeg virkelig fikk det til. At vi virkelig fikk det til, Anna og jeg, lot hun oss gå. Mens hun ba oss komme tilbake i neste uke.

Men det trengte vi ikke. For allerede samme kveld satt vi i sofaen. Anna og jeg. Med pappaen ved siden av oss. Viste ham hva vi hadde lært. Og fortsatt gjorde det vondt. Men ikke like vondt. Og fortsatt kunne vi gjøre det feil innimellom. Men da kjente jeg det. Visste hvordan vi skulle fikse det. Og sakte men sikkert lærte hun seg hvordan hun skulle spise. Sakte forsvant smertene. Til jeg ikke gruet meg til å amme lenger.

Og da, da så jeg også plutselig Mannen. Han som jeg hadde vært så misunnelig på. Jeg så hvor sliten han egentlig var. Han som hadde passet på oss begge. Hun og jeg. Han som ikke hadde hatt lov til å falle sammen. Bare følge med på oss. Fortvilet. Og jeg tenkte at dette, dette klarer jeg. Og så lovet jeg meg selv å aldri vente så lenge med å oppsøke hjelp igjen. For der jeg satt, lurte jeg så veldig på hva som hadde skjedd om jeg hadde gått til legen med en gang. Hva om jeg hadde gått til ammeveilederen så mye før? Hva om jeg hadde gått før feberen spiste kreftene mine? Før smertene spiste selvtilliten?




(Dette innlegget skrev jeg for nesten to år siden. Da var Anna var ti måneder, og hadde bestemt seg for at hun var ferdig med all amming. Jeg følte meg ikke klar for å publisere innlegget, og glemte det bort, til jeg fant det igjen denne uken. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor jeg velger å publisere det nå, så lenge etterpå. Annet enn at jeg fortsatt kan huske de vonde følelsene. De tøffe dagene. Så inderlig godt. Og kanskje sitter det noen lesere der ute og har det slik akkurat nå?)

 

tirsdag 17. september 2013

Sånne mammaer

Du vet sånne mammaer. De med de store velfylte veskene. De som aldri har glemt bleier eller skiftetøy. De som har våtserviettene klare allerede før de begynner å spise. Hvert eneste måltid. De som alltid vet hvor ting er. Sokker, votter og kjøkkenvisper. De som aldri glemmer å kjøpe melk. Eller barnehagefrukt. De som humrende titulerer seg som kokker, vaskehjelper, organiseringsansvarlige, omsorgsarbeidere og sykepleiere.

Jeg trodde at man bare våknet opp en dag og var blitt slik, jeg. Sånn ca samtidig som man faktisk ble mamma. Og i hvert fall samtidig som man bare plutselig kunne steke ribbe. Og lage pinnekjøtt. Men nå, over to år etter at jeg ble mamma, så venter jeg fortsatt på den oppvåkningen.

Og nå, nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å våkne lenger, egentlig.

torsdag 12. september 2013

Likevel

Det var jo ikke menigen at det skulle bli slik. Det var ikke planlagt, akkurat. Dette med at du sovner i vår seng. Og at en av oss må legge oss sammen med deg. Det var jo liksom noe som skulle opphøre etter at rommet ditt var ferdigmalt. Noe vi skulle vende oss av med. For det er klart, det ikke alltid er like praktisk å liksomlegge seg klokken halv åtte. Det er nemlig etter at du legger deg at ting skal gjøres. Jobbes litt mer. Ryddes. Smøre matpakker. Slappe av. Med egen tid. Og det er klart man kommer  litt på etterskudd, i hvert fall hvis man blir liggende lenge i senga. Det er klart man blir litt trett. Litt sløv. Eller stresset. Og det er jo heller ikke særlig praktisk dersom man har tenkt seg ut av huset etterpå, dersom man har en avtale.

Men så ligger vi der da. Under hver vår dyne. Du har plassert armen min slik at du hviler panna di mot den. Den lille varme panna di. Og jeg kjenner hvordan du puster. Hvordan smokken plutselig går mye fortere. Før den blir stille. Og jeg tenker at dette, dette vil du aldri huske. For deg er dette en selvfølge.

Og det er da inget annet sted jeg heller vil være.


Sov godt:)

tirsdag 10. september 2013

Du

Du er så stor. Tenker jeg. Så voksen. Veslevoksen. Du snakker så mye. Du sier så mye rart. Så mye fint. Du får meg til å le. Til å tenke.

Men når du skal sove, og jeg legger meg sammen med deg i senga. Når jeg hviler panna mi mot den lille skuldra di. Når jeg kjenner at du forsvinner under armen min. Da husker jeg det. Du er ikke stor. Du er liten. Bitteliten.

torsdag 5. september 2013

Venner?

Jeg vet ikke hvorfor jeg får vondt i magen av slike overskrifter. Slike artikler. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å lese de, hvorfor jeg blar kjapt forbi. Slike som handler om hvordan vi voksne kan hjelpe barna med å få venner. Bli sosiale. Som forteller at vennskap for små barn er viktig. At det er viktigere enn vi tror, faktisk. 

Kanskje er det tanken på å slippe henne. Tanken på at hun skal ut i verden, uten meg.  At hun skal finne seg til rette. Finne seg. Og andre. Kanskje er det tanken, redselen, for at hun ikke vil gjøre det. Finne seg, til rette.

Eller er det kanskje tanken om at slike artikler, slike oppslag, er nok et dytt på oss foreldre. Tanken på at hvor sosiale, omgjengelige og tilpassede barn vi har, sier noe om oss som foreldre. Hvor vellykkede vi er. For kanskje er det egentlig tanken på denne forventningen, om at alle skal ha venner. Være venner. Ha et felleskap.

Jeg vet ikke. Kanskje er det begge deler. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg feig. Og kanskje overreagerer jeg. Overdriver. Det er i hvert fall ikke fordi jeg ikke vil at hun skal få venner.

Jeg har jo ikke engang lest artiklene.