Morgen

Det er lørdag morgen og min tur til å sove lengst. Men jeg sover ikke. Jeg ligger musestille under dyna og lytter. På de to som har stått opp. Hører hvordan hun lille ikke er enig i at de skal skife bleie. Men at det er greit mot at hun skal få melk etterpå. Hører små føtter som går ut i stua. En vogn som flyttes på. TV som skrus på. Hører lyden av skapdører som åpnes. Og lukkes. Av en kniv som skjærer gjennom brød. En ball som kastes. Av vann som fylles i kaffetrakteren. Hører lyden av fyrstikker som tenner en adventstake. Så blir det veldig stille igjen. Bare lyden av TV.

Og snart skal jeg også stå opp. Ta meg en kopp kaffe. For i dag reiser vi på juleferie. Men først skal jeg bare lytte litt til. På de to. Mine.

God jul, dere!

Tilstede?

-Mamma, sier hun. -Ja, svarer jeg. Plukker en boks med hakkede tomater. Tenker meg om, tar en til. -Mamma? -Ja, sier jeg igjen. -Ja. Snur vogna, går mot bleiene. -Mamma. -Ja, lille venn. Plukker en bleiepakke. Tar frem mobilen. -Mamma. -Ja, svarer jeg mens jeg leter frem handlelisten på telefonen. Toalettpapir, jeg glemte toalettpapir. -Mamma. -Ja. Jeg legger toalettpapiret oppi handlekurven som balanserer på barnevogna. Tenker at kurven er full. -Mamma. -Ja. Jeg styrer vogna mot frukten. Vi trenger epler. Og bananer. Går mot kassen, hilser på ekspeditøren, begynner å legge varene på båndet. Håper at jeg har husket alt, gidder ikke sjekke. -Mamma. Og jeg innser at hun roper. Jeg snur meg mot vogna. -Ja, lille venn. Skulle du si mamma noe? Ser på henne. Smiler. -Nei.

Og jeg innser at jeg er en av disse foreldrene som jeg observerte før jeg selv fikk barn.. Disse som jeg absolutt ikke skulle bli en del av. Disse som liksom ikke er helt til stede. Selv om de er det. De som lar barna spørre og spørre, uten å riktig høre etter. Absolutt ikke hele tiden. Men innimellom. Uten at jeg merker det. Noen ganger skjer det på handleturene. Andre ganger ikke. Noen ganger på lekematta, mens vi bygger lego. Eller på fanget, mens vi leser bok. Foran komfyren mens jeg rører i tomatsuppa, samtidig som jeg ser på en danseoppvisning. Plutselig forsvinner tankene bare. Innover. Til morgendagens gjøremål. Til en artikkel jeg leste tidligere på dagen. Et blogginnlegg. Til venninnetreffet i morgen. Tankene forsvinner til voksenting. Til meg. Samtidig som hendene mine fortsatt løfter legoklosser. Og hun ser på meg. Og sier: mamma. Mamma. Kom tilbake.

Men hva visste vel jeg om hva disse foreldrene og barna hadde gjort hele dagen. Hvor mange legoslott de allerede hadde bygget. Hvor mange klapp for fine danser. Hvor mange viktige jobbmøter som fortsatt kvernet i hodet? To minutter av en hel dag. Og jeg tenker at innimellom virker det umulig, å aldri falle ut. Alltid være helt til stede. Være mamma hele tiden. Forelder. Spørre. Respondere. Svare. Og jeg er vel ikke den eneste som faller ut? Selv om jeg ikke vil det?

Lukket

Det er varmt i bilen. Kaldt ute. På fanget har jeg en pose med lakksko. Rører jeg på meg lager kjolen min lyder. Fine lyder. Lyder som betyr glede. Samling. Det er julaften, og det snør. For det gjør alltid det i et juleminne. Mens vi kjører ser jeg hvordan lysene blir tent i husene vi passerer. Folk som kommer fra kirken, kanskje. Mens andre får besøk. Som tar i mot gjestene i penkjole og forkle. I dress. Lett røde i kinnene. Kom inn, kom inn, sier de. Kom inn. Gjennom vinduene ser jeg hvordan folk smiler, klemmer og kanskje skåler i en velkomstdrink. Løfter barna opp. Sier at de har blitt store. Spør om de har vært snille i år. Ser hvordan noen gardiner dras for.

Snart er vi også fremme. Og jeg gleder meg. Sånn veldig. Samtidig som jeg ikke klarer å glemme de andre. De på trappa, i vinduene, bak gardinene. Hva gjør de nå? Har de det som oss?

Jeg lurer fortsatt på det. På hva alle andre gjør på julaften. Ja, hele julen egentlig. Selv om julehøytiden for meg er den fineste tiden på året, den varmeste, har jeg alltid tenkt på den som lukket. Som litt sår. Alt foregår inne, i hjemmet, bak gardinene. Der vi ikke synes. Men skal gjøre som alle andre. Bake kaker, pynte tre, skrive kort. Aktiviteter som skpaper hygge. Tradisjoner.  Og som kanskje krever samvær. Noen å være sammen med. Noen å dele tradisjonene med. Hyggen med. Det er det ikke alle som har. Noen å være sammen med. Eller kanskje har de det, men ingen å dele med. Hygge med. Så, når gatene tømmes, og lysene tennes på julaften, hva skjer bak alle de andre gardinene da?

(Noen innlegg tenker man ut i oktober. Begynner på i november. Men finner ikke ordene før langt ut i desember. Helt andre ord enn de man i utgangspunktet hadde tenkt. Dette var et slikt innlegg.)

Fin

"Har du ny genser, Anna?"
Spør Pappa. "Den var tøff."
"Fin," sier Anna. Drar genseren ut. Snurrer rundt.
"Ja, skikkelig tøff," sier Pappa.
"Fin," sier Anna.
Og snurrer en gang til.

Alle tre

Vi er på besteforeldrebesøk, Anna og jeg. Pappaen har dratt tilbake til Oslo. Motvillig. Anna har bestemt at hun vil sove i voksensenga, og ikke i den lille. Når jeg kommer inn  på rommet ligger hun midt i senga, med bleierumpa til værs. Uten dyne, pustende slik som bare nesetette nestentoåringer kan gjøre. En liten kropp i en stor seng. Og jeg må bare ta bilde av henne. For å sende til pappaen som også skal sove nå. Så han vet at vi savner han. Og at han er heldig som har en seng helt for seg selv.

Savner dere også, skriver han. Med nedover smil. Jeg får dårlig samvittighet for bildet. Vet at han skulle ønske at hun var hos ham. I det jeg kryper inntil den lille kroppen piper mobilen igjen. Med et bilde av pute. Min pute, med et bilde av Anna og mamma oppå. Og jeg må le. Så høyt at Anna våkner. Hun ser sint og forvirret på meg. Men det får så være. For nå er vi våkne sammen, alle tre.