Tre

Men er det å ha søsken virkelig den eneste måten å lære seg å dele på? Vise omsorg? Kan man ikke som nestenfireåring sitte rundt bordet på Luciafeiring i barnehagen. Og når pepperkakene settes på bordet, så venter man på tur. Plukker ut tre stykker, først til mamma, så til pappa, og så til seg selv. Og etterpå, når lussekattene kommer. Så gjør man akkurat det samme.

Ikke fordi man er så sabla godt oppdratt. Men fordi det er slik det er. Så selvfølgelig. Vi er tre stykker. Selv midt i mingelen er vi det. Tre stykker å tenke på. Tre stykker å ta hensyn til. Tre stykker å passe på.

Lukket

Og hvert år den samme følelsen. Sammen med tradisjonene. Minnene. Forventningene. Det vi gleder oss til. Følelsen av at julen er så lukket. Så konsentrert. Gjemt bak låste dører. Uten plass til alle. Eller øyne for de som ikke har.

Super

Hun ber meg gjette hvor glad hun er.

Det er minusgrader og sur vind. Jeg fryser på tærne. Vi har stått i kø i femten minutter og skal sikkert stå ti i ti til. Gleden vil være over på de tre minuttene berg og dalbanen tar.  Men hun har røde roser i kinnene. Ikke fordi hun er kald, eller fordi hun har hoppet seg gjennom hele køen. Det er fordi hun gleder seg slik.

Så jeg tipper superglad.

Men nei, hun er superduperglad. Og enda mer.

Og det kjenner jeg at jeg også egentlig er.

Natt

Jeg våkner i det hun setter føttene i gulvet. Venter på lyden av trette føtter gjennom gangen. Synet av bustete hår, dyne, pute og bamse i døråpningen. Og innen hun har krabbet over meg har jeg allerede sovnet igjen.

Passe på

Så mye omsorg i det lille mennesket. Så mye oppmerksomhet. Når hun kan høre på stemmen min at jeg er kvalm. Når hun spør om vi skal ta heisen opp igjen til leiligheten fordi hun ser at jeg er hvit i ansiktet. Når hun venter utenfor toalettet på kafe. Eller inne med ryggen til. Når hun gir  meg en klem etterpå. Når hun sier ifra at her, her lukter det mamma. Her blir du kvalm.

All hennes oppmerksomhet. All min dårlige samvittighet.