Men er det å ha søsken virkelig den
eneste måten å lære seg å dele på? Vise omsorg? Kan man ikke som
nestenfireåring sitte rundt bordet på Luciafeiring i barnehagen. Og når
pepperkakene settes på bordet, så venter man på tur. Plukker ut tre stykker,
først til mamma, så til pappa, og så til seg selv. Og etterpå, når lussekattene
kommer. Så gjør man akkurat det samme.
Ikke fordi man er så sabla godt
oppdratt. Men fordi det er slik det er. Så selvfølgelig. Vi er tre stykker.
Selv midt i mingelen er vi det. Tre stykker å tenke på. Tre stykker å ta hensyn
til. Tre stykker å passe på.