onsdag 18. november 2015

Kveld

Det er kveld. Mørkt. Og jeg ligger i senga. Hånden min hviler på en varm mage, den  beveger seg opp og ned. Igjen og igjen. Og oppå hånden min en annen hånd. Også hun sover. Som en takt i utakt. Jeg vil også sove. Men klarer det ikke. Lyset fra gangen er for sterkt. Det svir i øynene. Minner meg på alt jeg burde gjort. Middagstallerkene som fortsatt står på bordet. Vaskemaskinen som pep for flere timer siden. Lekene på gulvet. Under sofaen. Og den oppgaven som ikke blir skrevet. Lyset maser om alle ordene jeg mangler. Men som jeg ikke skriver. Ikke i kveld heller.


Så jeg får ikke sove. Men jeg reiser meg ikke. For jeg vil ikke. Jeg vil være her.

søndag 8. november 2015

Når jeg glemmer

Når vi står der igjen. Og hun nekter. Virkelig nekter å pusse tennene. Og skifte. Akkurat som dagen før. Og dagen før det. Og alle dagene før det igjen. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å gå. Legge meg. Før det blir vonde ord og gråt og konsekvenser. Da glemmer jeg. At i løpet av det siste halve året, ikke en eneste gang, har hun hevet stemmen til lillesøsteren. Klaget. Sagt noe vondt. Eller surt. Bare den samme glade stemmen.

Og når hun insisterer på et plaster for et sår jeg ikke kan se. Når fallet ned fra sofaen umulig kan ha vært et ordentlig fall. Når benet er vondt fordi jeg strammer skoene for mye. Og jeg har lyst til å be henne slutte å gråte. Da glemmer jeg hvordan hun lar lillesøsteren lugge henne. Hvordan de små hendene sitter helt fast, hvordan de får tak i tjafser med hår før vi får løsnet de. Uten at hun gråter. Bare ler. Og hvordan hun aldri klager når små sylskarpe negler klyper henne i nesa. Eller klorer henne på kinnet. 

Og når hun somler. Nekter å kle på seg fordi vi skal gå. Når hun gjemmer seg under bordet. Og jeg kjefter fordi vi blir for sene. Fordi hun ikke kan forstå. Da glemmer jeg alle de gangene hun har ventet. Fordi jeg skulle bare. Skifte en bleie. Hente en smokk. Helt det ikke ble noen lesestund. Bare alle tre i senga. God natt og holde hender. Uten at jeg må forklare. 

Og når hun er sint. Skikkelig sint. Når hun roper. Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker. Da glemmer jeg bilturene med en hylende lillesøster. I evigheter fordi det var kø og ingen steder å stoppe. Bare hyl fra baksetet. Og hun aldri holdt seg for ørene. Ba den lille om å slutte. Bare sang. Og sang. Den sangen hun vet at lillesøster liker best.

Og når jeg er så sliten. At jeg ikke engang klarer å sove. Så lei. Så trett. Når jeg ønsker meg langt bort, til et sted uten bleieskift og matpakkesmøring. Et sted for bare meg. Da glemmer jeg at hun ikke en eneste gang har spurt om å få ha meg for seg selv.  Hun har ikke bedt om en pause. 

Hun har ikke det. 

søndag 23. august 2015

Solgave

Det er det navnet hennes betyr. Solgave. Og jeg liker å tro at vi visste det da vi bestemte oss. Men det gjorde vi jo ikke. Vi visste ingen ting om henne. Vårbarnet. Maibarnet. Vi visste ikke om det våkne blikket. Om smilene hver gang noen ser på henne. Den stadige skravlingen med seg selv. Og oss. Latteren. Den herlige latteren. Smilehullene. Vi visste det jo ikke. Men må ha visst det likevel.

tirsdag 16. juni 2015

Den lille hånden rundt pekefingeren min. Den skarpe neglen som lager merke i huden. Grepet som ikke slipper selv om hun sovner. Det er slik dagene går.

tirsdag 2. juni 2015

Lillesøster

Så var hun endelig her. Lillesøster. Født på selveste 17. mai. Og en tro kopi av den nyfødte utgaven av storesøsteren. Det samme mørke håret. De samme mørke øynene, som er på vei til å bli blå. Rynka mellom øynene. Den runde nesa. Helt lik. Bare mindre. Og med smilehull.

Den deilige lukten. De små hendene. Den myke huden. Den ubeskrivelige varmen. Og følelsen av tiden fyker avgårde og står stille på samme tid. Av at hun alltid har vært her. Sammen med oss. Samtidig som alt er nytt.

Det er henne. Lillesøster. Nå skal vi bli kjent med henne.


tirsdag 21. april 2015

Når det er morgen

Det var slike ting jeg ikke var forberedt på. Som at det å ligge i hotellsengen en søndagsmorgen. Allerede våken. Og plutselig høre nakne føtter som treffer gulvet i naborommet. Høre gardinene flytte seg. Og se rommet bade i lys. Før det blir mørkt igjen. Fordi kjappe føtter er på vei mot rommet vårt. Vissheten om at hun kommer til å krype over meg og finne plassen mellom oss. At hun kommer til å fortelle at det er lyst ute. For det er morgen. Det at slike ting kunne stikke i magen. Det visste jeg ikke. 

tirsdag 14. april 2015

Om å være hyggelig

- Vil du ha plassen min? Spør han og reiser seg. Begynner å pakke sammen posene sine. De er mange og slitte. - Nei, bare sitt du. Takker jeg og forklarer at jeg skal av på neste stopp allerede. Han setter seg nølende. Med posene på fanget. Smiler med et gult smil. Uvaskede klær. - Du skjønner det at jeg øver meg på å være hyggelig. Fortsatt det gule smilet. Jeg smiler tilbake. Tenker meg om. Og tar sats. - Vet du, at det burde faktisk flere øve seg på. Jeg snakker høyt nå. Holder meg på magen og fortsetter å se på ham. - For du er faktisk den første som har tilbudt meg plassen sin hele denne tiden jeg har hatt denne magen.

Og etterpå er jeg svett. Og glad for at jeg skal av. 

onsdag 18. mars 2015

Sånn som det er

Ja, for hun er faktisk kjæreste med Sabeltann. Det er han som er pappaen til babyen hennes. Han røver kun på lørdager, og heldigvis rekker han hjem til kveldsstellet av babyen. For da er det hennes tur til å røve.

Og hun synes det er unødvendig å le av tanken på en bleieskiftende Sabeltann.

tirsdag 10. mars 2015

Best

Hun lukker dusjdøra bak seg. Strekker armene inn i badekåpen jeg holder frem samtidig som hun kryper opp i fanger mitt. Det våte håret mot brystet mitt. Tær som lager flekker på buksa mi. Lukten av sjampo. Og spente øyne som ser på meg. "Skal du ikke spørre hva som er det beste du vet?"

Så jeg spør. Selv om vi begge vet at svaret er nyvasket Anna.

tirsdag 24. februar 2015

I takt

Vanligvis sovner jeg igjen når hun kommer på nattbesøk. Men når jeg allerede er våken fordi noen prøver å sparke seg gjennom magen min. Og når ti tær fem minutter senere borer seg inn i ryggen mi. Finner takten til magesparkene. Da føler jeg meg veldig lite som meg selv. 

søndag 8. februar 2015

Heldig

- Organiseringen av fødselsomorsogen i et samfunn, sier noe om organiseringen av hele samfunnet.
Sier hun, damen jeg snakker med. Det er sent. Egentlig midt på natten. Og det er fest rundt oss. Hun har fortalt om sine erfaringer som jordmor i andre land. Om patrialske samfunn hvor kvinners helse er forsømt. Hvor de fødende betraktes som syke, uten lov til å bestemme over egen kropp. Hele tiden mens har jeg strøket meg over magen. Tatt i mot små spark med hendene.

Og det er den samtalen jeg tenker på en uke senere. Når jeg sitter på legekontoret og snakker om den forrige fødselen. Den som endte på nyfødtintensiven for hun lille. Og i total tåke for meg. Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt, aldri riktig redd fordi alle rundt meg var så rolige og dyktige. Så gruer jeg meg til denne fødselen. Jeg gruer meg veldig. Så vi blir enig å sende en henvisning til sykehuset. Noe som vil gi meg en samtale med jordmor, muligheten til å lage en plan. Forberede meg litt. Blant annet. Og i det jeg lukker døren hos legen er det den nattsamtalen jeg tenker på. Den, og på hvor heldig jeg er.

Jeg er ingen ekspert på fødselsomsorg. Eller gravidomsorg eller barselomsorg. Og det er sikkert mye som kunne vært annerledes. Men jeg vet at jeg er heldig. Som skal bli mor i Norge. I dette lille priviligerte hjørnet av verden. Hvor jeg har tilgang til gratis svangerskapskontroller. Hvor jeg blir innkalt til ultralydundersøkelse. Hvor jeg får besøk av helsesøster hjemme etter fødselen. Hvor jeg blir hørt når jeg er bekymret. Jeg skal føde i et av verdens tryggeste land å føde i.

Og i dag, på mosdagen. Blant hjemmelagde kort, varme klemmer og små spark. Så tenker jeg igjen på dette.

onsdag 4. februar 2015

Det jeg burde sett

Da hun var bitteliten, helt ny, var det hos ham hun fant ro. Da mine favntak betydde melk hun ville ha, men ikke klarte å spise, var det i hans armer hun sluttet gråte. Rundt og rundt spisebordet. Store trygge armer som aldri ble slitne. Da min byssing var stiv og stresset og full av salte tårer, var det på hans bryst hun sovnet. Varmt kinn mot bar hud. Samstemt pust.

Og jeg, jeg brukte tiden på å være misunnelig. På å føle meg mislykket. I stedet for å glede meg over det jeg så. 

onsdag 21. januar 2015

En egen mamma

Hun lille i magen min har visst en egen bebimamma. Der inne i magen. En mamma som skal passe på henne til hun kommer ut til oss. Så det er den mammaen som kler på henne klær laget av vann. Som trøster henne. Og som gir henne mat når hun er sulten.

Slik må det jo bare være. For ingen kan være alene. 

lørdag 17. januar 2015

Morgen. Eller natt.

Hun har ett kinn til nattaklemmer. Og ett til morgenklemmer. Og hun glemmer stadig hvilket som er til hva. Men det gjør ingen ting, for de ser ut til å være utømmelige begge to. 

mandag 12. januar 2015

Mai

Det er sånne små, rare ting som gjør oss enda litt mer til oss. Det at hun har bursdag samme måned som meg. Og det at hun vi venter på vil få bursdag i samme måned som pappaen. Januargjengen og maigjengen.

fredag 9. januar 2015

Fire år

Så fantasifull at jeg ikke slutter å fascinere meg over alle rommene hun skaper.

Så morsom at jeg alltid ler.

Så nysgjerrig at jeg til slutt ikke har flere svar.

Så omsorgsfull at jeg får vondt.

Så sta at jeg blir så sint som jeg ikke visste at jeg kunne bli.

Og i dag ble hun fire år. Fire fantastiske år.







onsdag 7. januar 2015

Noen kvelder

Plutselig vil hun ikke legge seg. Virkelig ikke. Og det er mas og konsekvens. Leiing inn og ut av rommet. Vannglass. Trusler om å ikke lese. Gjennomføring. Sinne. Gråt.

Og da føles ikke ting greit lenger. Ikke forståelig. Ikke sånn vi vil ha det. Så vi setter oss i sofaen. Finner igjen pusten. Og sovner. 

Hodet i fanget mitt. Den jevne pusten. Og vissheten om at det er greit. Noen kvelder er slik.