søndag 29. mai 2011

Daddy Cool

Her om formiddagen var Anna og jeg på kafé. Alene. "Vi" var ganske kule der vi satt, med solbriller, iskaffe og helgens uleste Magasinet. Anna hadde kolleger ved de fleste bord, sovende under solskjermer og myggnettinger, mens jeg hadde mange mammamedsvorne å nikke anerkjennende til. Mammaperm på urbant vis, med andre ord.

Først kom det èn kuling. Så en til.  Du vet, disse pappaene på perm, med store babyer i bæresele, converse og bodumkopp. De slo seg ned ved samme bord, plasserte kidsa i barnestoler, bestilte påfyll til koppene, og fisket opp matglass og termoser med varmt vann. Barna inntok maten på beste vis, ved hjelp av flygende teskjeer og med avsluttende kos på pappas fang.
"Det er så skjønt med menn som har med barna på kafé alene," hvisket nabodamen til sitt kvinnlige kaféfølge, mens hun vugget frem og tilbake på en utålmodig tass.  "Ja!" venninnen var meget enig. "Menn blir liksom kjekkere med barn de". "Mhm", nikket jeg for meg selv ned i avisen. For, pappaene var fine der de satt, med sine håpefulle på fanget. Fine og kule. Og tiltrekkkende.

På vei hjem tok jeg meg i å lure på om jeg hadde samme effekt på de mennene jeg passerte? Joggeskoa, gulpelukta og småpratingen ned i barnevogna, trigget det verpesyken deres, mon tro?

onsdag 11. mai 2011

Rosa rosa

Da jeg fant ut at det vokste et menneske inni meg, som var jente, var jeg temmelig kjapt ute med å hevde at: "Rosa, det skal denne jenta ikke ha".

Nå, en del måneder senere ligger hun her og skinner i rosa gaver. Rosa kjole, rosa teppe, rosa jakke, rosa lue, rosa bamse, rosa smokk. Og jeg spør meg selv, har jeg tapt noen slags kamp? Hvilken kamp? Og, bryr jeg meg?

Nei, tror ikke det. Rosa er fresht. Rosa er livlig. Noen må jo bruke rosa. Så, derfor håper jeg at jeg vinner denne konkurransen  (eller heter det kanskje giwe away på bloggspråket?) hos Pia. Her kan man stikke av med en rosa rettetang. Selv eier jeg nemlig ingenting rosa. Og det hadde jo vært ganske fresht å matche babyens outfit. Hadde det ikke?

onsdag 4. mai 2011

Lille store deg

Noen ganger er du så stor. Veldig stor. Som når du ligger i vogna og smiler til meg, hver gang jeg titter ned til deg. Som når du snakker med deg selv i speilet. Eller når du sitter i vippestolen din og er helt oppslukt av TV. Som når du legger hodet demonstrativt til siden, for å si at nå vil du hvile. Nå vil du du være alene. Når du lyser opp fordi du hører en kjent stemme, ser et kjent fjes. Eller når du vil sitte, ikke ligge, slik at du får med deg alt som skjer. Da blir jeg så stolt. Enormt stolt. Og nesten litt redd. For du er syv kilo stappet med personlighet, med din egen viljestyrke. Du er deg. Og du er så stor og flink.

Men når du sover, og det lille brystet ditt hever og senker seg i en beroligende, fast rytme. Lykkelig uvitende om alt som foregår rundt deg. Eller når du gråter. Hyler. Så tårene står og den lille myke pannen din er rød av anstrengelse, og ingen ting mamma eller pappa gjør, hjelper. For, du kan ikke fortelle oss hva som er galt. Da er det jeg husker at du bare er fire måneder gammel. Du er så liten. Det er så mye du skal oppleve, så mye du skal lære. Det er så mye vi skal lære om deg. Lille, store deg.