Kjært barn

Kjært barn har som kjent mange navn. Og vårt barn er selvsagt inget unntak. Spesielt mellom pappaen og meg har det florert med navn. Helt nyoppdaget, inni magen, het hun Reka. Rett og slett fordi det lille livet der inne mest av alt lignet på en svømmende reke. Etter hvert som hun ble mer seg selv, og det å bli seg selv blant annet skulle innebære det å være jente, fikk hun det litt mer flatterende navnet Tulla. Så ble det bestemt at Tulla skulle hete Anna. Og Anna ble hun kalt helt til hun kom til verden. For da ble hun nemlig bare Babyen. Yndlingsnavnet, som stadfestet posisjonen i familien. Mamma, Pappa og Babyen. Kosebabyen, Vakrebabyen, Sinnababyen. Vår baby. Som plutselig ikke var en baby lenger, men en stor jente. Som ikke kunne bli kalt Babyen lenger. Og selv om vi er innom både Bøllefrø, Lillevenn, Bustetroll, Vakringen og Sjefa, er vi også tilbake til Anna. Dette navnet som bare blir vakrere og vakrere, synes vi. Ja, også det mest passende å lære bort, da.

Og aldri er navnet hennes så vakkert som når hun selv sier det. A-næ.
Så forsiktig, så prøvende, så mykt. Så riktig. Så henne. Og så inderlig vakkert.

Sleepover

- Kan jeg sove hos Julia til lørdag? spurte jeg.
- Hæ? sa han.
- Ja, til lørdag, når jentene kommer. Alle skal sove der etter at vi har vært ute og spist, og det vil jeg også.

Ikke slik å forstå at jeg må spørre mannen om tillatelse til alt jeg gjør altså. Men når man deler ansvaret for et barn kan det jo være greit å informere om at man skal sove borte. Spesielt når den man skal sove hos kun bor 15 minutter unna, og når den største grunnen er at man ikke vil gå glipp av noe.

Men hallo, alle er da klar over den uskrevne regel om at det mest morsomme alltid skjer etter at man selv har gått hjem?

God helg:)

Barselgruppe

Jeg husker veldig godt det første møtet. Det var februar, kaldt ute og veldig fristende å bli inne. Møtet begynte kl 12. Forberedelsene kl 9. Amming. Bleier, man kan vel skifte der? Flaske med melk. Skift til liten. Hadde hun nok på seg? Skift til stor. Kunne jeg forresten gå slik? Smokk. Mer amming. Tre lag med ull på den den fire uker gamle kroppen, og dobbelt sett med ullinnlegg på mor. 3 timer, god tid. Likevel kom vi kvart over 12. Og da var de andre allerede på plass. Barselgruppa. 7 fremmede damer i en ring, med vognbager ved siden av seg.

"Det er viktig at dette ikke blir en skrytearena," sa helsesøster. Og spurte hvordan vi hadde det. Hva vi syntes. "Jeg syntes det er ganske tøft," sa jeg,  "Ja," sa de andre. Og slik ble vi kjent. Ikke ved å syte og klage. Men ved å snakke. Være ærlige. "En fast dag i uken" er lurt, sa tobarnsmammaen. "Javel," sa vi andre.

Så en dag i uken fortsatte vi å snakke. Være ærlige. Om det kjedelige. Og det morsomme. Mest det morsomme. Om det store. Og det lille. Om ullvotter, barseltårer, utslett og sovestilling. Flasker og gulp. Noen ganger fikk man med seg praten, andre ganger måtte man mate, vugge og gå. Og det er lett å le av det nå. Av samtaleemnene. Av at vi kunne bli så engasjert i det banale, i bleier, sår og salver. Men akkurat da var det godt, å la seg selv fokusere på det lille. Som ikke var banalt, men nytt. Snakke seg frem. Le seg frem.

Og etterhvert hevet vi blikkene. Og ble kjent med hverandre som mer enn mammaene-til. Mer som mammaene med jobb, utdannelser og interesser. Og de små vokste fra uke til uke. Til de ble veldig store. Og veldig kjente.

For fortsatt møtes vi. Ikke en gang i uken, og ikke på dagen. Men innimellom. Og ikke bare fordi vi er mammaer.

Og best av alt, er at det ikke lenger er bare de voksne som står for snakkingen

Ula

"Anna, til helgen skal vi være sammen med Julia."
"Ula?"
"Julia, ja."
"Jaaaaaaaaaaaaa!"
"Ja, hele helgen. Vi skal på hyttetur, og ut å leke og kanskje fiske og lage..  Anna?"

Hopp ned av stolen, og en liten jente som løper ut i gangen og finner skoene sine. For så å komme tilbake for å hente mamma ut til sine sko.

"Men vennen, ikke i dag."
"Ula?"
"Nei, ikke i dag vennen, i morgen."
"Ula?"
"Ikke nå, lille venn. I morgen, da skal vi være sammen med Ula"

Stillhet. Lang stillhet.
Og en sko som smeller i veggen.

Ja, Annas beste venn heter for tiden Julia, og er 29 år gammel. Mammaen er veldig glad for, og bare bittelitt sjalu på, det 21 måneder gamle vennskapet.

God helg, dere!

Sin egen verden

En av mine favorittider i løpet av dagen, er barnehagehentetid. Og da tenker jeg ikke på selve hentingen, gjenforeningen. Den kan, når sant skal sies, fortone seg ganske svett og sutrete. Jeg tenker på tiden før. Før Anna får øye på meg. Når det kun er jeg som ser henne.

Slik som når jeg kommer opp trappa, inn i gangen, og ser at hun klemmer en av de andre barna. At de snakker sammen, på sitt eget språk. Eller når jeg kommer inn porten, og ser en liten lilla parkdress som henger over en vippehest. Som iherdig prøver å komme seg opp på hesten, mens hun sparker og drar alt hun kan. En liten, men stor, jente som ikke enser noe annet enn seg selv og hesten.

Disse øyeblikkene er egentlig ikke mine. De er hennes. Og det er derfor de er så fine. Fordi de gir innblikk i hennes verden. I hennes dag. Den hun ikke kan fortelle om enda. Den hvor hun er stor og flink og selvstendig. Den uten mamma og pappa. 

Avsløringer

Forrige helg hadde vi voksenkveld igjen. Med barnevakten trygt plassert på Sandaker, trikket vi avgårde for å møte andre voksne. Og for å spise thaimat og gå på kino, da. Maten var som alltid god, og filmen vi så var Kon-Tiki. En meget bra film, spør du meg.

Eller, som en av de tightskledde jentene vi delte sal med, sa: "det var jo veldig spennende selv om jeg visste at ingen kom til å dø. Det var det nemlig en som har sett den før meg som fortalte."

Ja, nettopp. Røpet jeg kanskje for mye nå?