mandag 23. juli 2012

Dagen i går

var stille. Uklar. Med radio, musikk og minneord. Klump i halsen og vondt i magen. Plassert på hytta, langt borte og helt nær på samme tid. Redd for å stjele andres sorg, de som virkelig vet, husker, opplevde.

Og en liten jente som været, men ikke forstod. Som leste stemningen, forundret over menneskene rundt seg. Som ikke vet, men alltid vil vite. Fordi hun vil bli en del av det, av historien. Historiene. Fordi vi aldri vil glemme. Fordi vi føler så inderlig med de som vet.  

2 kommentarer:

Ellen sa...

Hei! Nå var det lenge siden jeg hadde vært innom bloggen din. Og som vanlig reiser hårene seg når jeg leser dine fine ord. Takk for at du deler de små og store tingene - som jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i.

Her på Sandaker sa...

åh, takk Ellen. Fine ord jeg setter veldig pris på:)