Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.

De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.

Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.

Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.

Men snart skal vi dele. Vise.