Når man velger å etablere seg i en annen, større og mer uraban by enn den byen man selv har vokst opp i, hender det at man må svare for seg. Spesielt dersom alle besteforeldre fortsatt bor i barndomsbyen. Har man virkelig tenkt til å la barnet vokse opp i Asfaltland? Uten hage? Burde vi ikke flytte hjem og kjøpe hus? Hvor mye bedre hadde ikke det vært for barnet?
Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.
Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?
Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.
Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.
Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.
Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?
Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.
Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.
3 kommentarer:
Veldig gjenkjennelig. Har en 2-åring og bor ikke så langt unna Sandaker vi heller. Tanken på å flytte tilbake har slått oss og, men vi trives så godt i byen. Man har da mulighet for å være i naturen selv om man bor i byen.
Absolutt! Og, når jeg tenker meg om er det ikke enklere der hjemme.. Det handler vel bare om at vi ikke er like kjent i Oslo, enda, og dermed ikke alltid vet hvor vi skal dra;)
Jeg tenker at der er kjempeflott for anna at hun får vokse opp i en storby, som har så mye variert å by på. Noe helt annet enn en storby på kontinentet, ref. Berlin. Det er et enorm utvalg av muligheter med skog, mark og sjø. Her i lillebyen er det korte avstander, men langt mindre utvalg. Når familien vil ha dere til lillebyen, tror jeg det er mye mer for at de ( og jeg) savner dere, enn at oslo ikke er en bra by å vokse opp i. Stol på valget, og kom samtid på besøk. Hi hi
Legg inn en kommentar