Anna

Desember, 2011. Omgangssyke. Influensa. For samtlige familiemedlemmer, særlig babyen.

Mandag. 2012. Formiddag. Utpakkede kofferter, durende vaskemaskin, skitne gulv, sovende baby. Og store ambisjoner om å rekke et blogginnlegg før babyen våkner igjen. Et hvor man ønsker vel overstått jul, funderer over året som har gått og ønsker hell og lykke i året som kommer. En kavalkade, kanskje? Finner frem PC, funderer over overskrift, begynner heller på første setning, kommer på en god avslutning. Hører lyder fra soverommet. En smokk som går i bakken? Kravling på veggen. Våken baby. Sulten baby. I morgen kanskje?

Tirsdag. Kveld. Sofa, te, ullpledd. Fotball på TV for pappaen, perfekt for skriving for mammaen. Legger PC i fanget, henter frem kladd. Som ikke var en kladd, men en sentning. Skrivesperre. Tunge øyelokk og sirupstanker. Fullstendig tomt. Innser at nattevåkingen natt til mandag har gitt senkonsekvenser. Velger senga. I morgen kanskje?

Onsdag. Etterniddag. Kaffe, PC, vippestol og barne-TV. Ukorrekt, men veldig greit. Stirrer på skjermen, fortsatt ør i hodet etter timer i åpen barnehage. Stirrer. Hører babyen skravle. Klappe til musikken. Le. Hva ser hun egentlig på?  Smiler, og får et enormt tannsmil tilbake. Gir opp. Går bort til henne, setter henne på fanget og ser mot TV. Perfekt. I morgen kanskje?

Torsdag. Kveld. Tomt igjen.

Og det er da jeg skjønner det. Det er så rett. Det er slik det skal være. 2011 var hennes år. Annas år. Hun som kom ni dager inn i det nye året. Som snudde opp ned på alt. Knuste alle forestillinger. Tok over styringen. Hun som gjorde året til et år ulikt alle andre år. Det tøffeste, det rareste, det morsomste.Og det aller aller fineste .Året som gikk så uforståelig fort.

Allikevel føles det som om du alltid har vært her. 2011 var ditt år, Anna. Takk for det.

Tidlig krøkes

"Hvis vi legger en ball oppi senga til Babyen mens hun sover, så kan hun jo ligge og trikse litt og sånn når hun våkner."

Og så gjorde han, den pensjonerte håndballpappaen. Man skal tidlig krøkes, nemlig, om man god ballkaster skal bli. Mammaen protesterte ikke, mine atletiske evner tatt i betraktning, burde vi muligens startet enda tidligere.

Så satt da også Babyen og spiste på ballen da vi kom inn til henne en time senere. Sånn i stedet for å hyle seg opp av senga, liksom. Derfor, om dette går veien, så vurderer jeg å slenge oppi en klarinett i natt. Ikke at mine syv år i korps nødvendigvis betyr videreføring av store musikalske evner. Evner er nemlig inget kriterie for opptak til skolekorps, det har jeg forstått i ettertid. Men jeg har liksom ingen andre store evner jeg føler for å videreføre. Og man vet jo aldri, kanskje er det et multitalent vi sitter her og ruger på. Korpsnerd og ballkaster i samme jente, det hadde vært noe.

Fortsettelse følger, med andre ord.

Rollebytte

Forrige helg var jeg hjemme alene. Av typen halve dagen og hele natten. Pappaen skulle på julebord i hjembyen, mens Babyen var trygt plassert hos farmor og farfar. Bare meg altså, for første gang siden Babyen ankom verden.

Jeg skulle også på julebord. Og hadde all verdens av sammenhengende tid til å gjøre meg fin. Jeg hadde rød strømpebukse og kort kjole. Jeg hadde oppsatt hår og så lange øredobber jeg bare ville. Jeg hadde mer enn ett slag sminke i ansiktet. Og, jeg hadde lest en hel avis før jeg trasket avgårde på høye heler med en bitteliten veske. Så fin følte jeg meg faktisk, at jeg dristet meg til å tenke at ingen kunne se at egentlig så var det en sliten og vanligvis nedsnørret småbarnsmor som trippet nedover veien. Jeg var bare meg. Riktignok en litt vel jålete utgave av meg.

I hvert fall hvis de holdt seg unna jakkelommene mine. På vei hjem igjen fant jeg nemlig en smokk, et snørrpapir og en nedspist plastdings. I den andre fant jeg brødrester. Aldri har jeg savnet Babyen mer. Sånn godsavnet.

Så er det kanskje ikke så enkelt dette rollebyttet. Og ikke tror jeg at jeg vil at det skal være det heller.

(Og, ja, jeg burde virkelig tømme lommene mine litt oftere).

Bursdag.

I dag feirer vi faktisk bursdag her på Sandaker.
Ikke for babyen altså, hun er heldigvis baby litt til. Men, for bloggen, som fyller ett år. Ja, i dag er det faktisk ett å siden jeg blogget for første gang. Siden stod frem som den smugtitteren jeg var. Og som jeg fortsatt er. 

Siden den gang har det jo hendt en del her på Sandaker. Mye har jeg delt, mye har jeg ikke delt. Faktisk. Jeg har vært gravid. Veldig gravid. Jeg har prøvd meg på samfunnsanalyser. Jeg har forberedt meg på o`store fødsel. Tøffet meg, i den forbindelse Jeg har blitt mamma. Mamma! Til verdens fineste jente. Jeg har prøvd ut Foreldrerollen. Og jeg har prøvd ut Mammarollen, og dens unngåelige bæsjefokus. Tidvis ulik papparollen. Det har vært slitsomme dager. Lange netter. Og finfine dager, så klart. Uforståelig fine.
Jeg har utlevert meg selv.. Og sambomannen. Og babyen. Ja, kanskje først og fremst babyen  Solstråla vår, danseløven vår, luringen vår. Noen ganger har jeg lurt på om det er riktig. Rettferdig ovenfor henne som ikke kan forstå. Men som allikevel er en fullverdig person. Andre ganger har jeg tenkt at jeg burde, og at jeg vil, skrive om viktigere saker. Om feminisme og cupcakes, for eksempel. For det mangler ikke på synspunkter. Men det mangler tid. Og kanskje formuleringsevne, for slike skiblerier må være perfekte, synes jeg.

Og ellers, så har jeg innsett at jeg er voksen. Eldre.At det betyr at mine fine besteforeldre blir gamle. Jeg har skrevet om uvesentligheter og  barnepiker. Om alt og ingen ting. Da det hendte ting i Norge som føltes så uendelig mye viktigere enn mine skriblerier, lot jeg være å skrive. Klarte ikke skrive. Jeg har skrevet om mannens sure sokker. Om verdens fineste søster, om naboen, og om enda mere bæsj. Jeg har fått kommentarer, og blitt like glad hver gang.

Et fint år, med andre ord, som har gått så altfor fort. Et år helt ulikt alle andre år. Babyens år. Utvilsomt babyens år.

I følge bloggetiketten burde jeg kanskje arrangere giveaway?
Det skulle jeg gjerne gjort. Jeg kunne loddet ut et par retroservietter for eksempel. Men, jeg kjenner meg selv rett, og vet at serviettene aldri ville kommet seg ut av min dør og ned i din postkasse. Jeg er nemlig så treg. Enormt treg. Derfor, som den selvsentrerte personen jeg er, drister jeg meg heller til å spørre dere om en gave. Eller, noen ord. Jeg er så nysgjerrig på hvem som er innom siden min. For noen er det jo faktisk, det har jeg fått en viss klarhet i etter at jeg sluttet og spore mine egne sidevisninger.

Det hadde vært så gøy å få vite litt om deg. Så, vil du legge igjen noen ord om deg selv?  Du kan jo fortelle hvordan du havnet her? For eksempel. Eller du kan fortelle hvem du er, sånn i all enkelhet liksom. Blogger du selv? Eller er du kanskje en tøff smugleser? Jobber du? Synger du i dusjen? Er du mamma du også, kanskje? Sønn? Baker du cupcakes? Har du vært innom her før? 

Enkle spørsmål, altså. Fra en nysgjerrig sjel.

Bursdagsklem fra Sandaker.

Sjarmørmannen

Forrige uke dro Anna på en liten ferie utenbys. Tre dager skulle hun tilbringe hos Morfar og Nanna. En drømmeferie, med andre ord.

Mens hun styrte skuta hjemme hos besteforeldrene, passet vi, hennes foreldre, på å være litt kjærester. Blant annet dro vi på kino, hvor mor overrasket far med dobbeltseter bakerst i kinosalen. Det var oss og fjortisene, og akkurat passe fint og kleint. Etter filmen foreslo mannen at vi skulle gå videre for en øl. Og det sier man jo ikke nei til, sånn midt i uka. Mens vi vandret hånd i hånd nedover gata, innså jeg imidlertid at jeg ikke var helt kledd for anledningen. Den store ullgenseren jeg hadde valgt var absolutt varm og deilig inne i kinosalen, men under min småstramme kåpe var den egentlig bare i veien. 

"Det ser jo ut som om jeg fortsatt har en bolle i ovnen, " meddelte jeg mannen.

Han var derimot ikke enig. For, i følge ham var jeg like fin og slank som det vikepliktskiltet vi nettopp passerte. "Eller, hvilket som helst annet skilt," kunne han forsikre.     

Jahaja. Jeg har absolutt ikke noe i mot å være skilt-tynn, jeg altså. Men, noe sier meg allikevel at mannen har blitt litt vel sløv på sjarmørfronten, etter at hans primærrolle i heimen gikk fra å være Kjæreste til Pappa?  

Farsdag

Far sin dag. Og, siden det var den første som ble feiret med babyen på utsiden av magen, så klinket jeg like så godt til med  hjemmebakte rundstykkker til frokost. Rent estetisk lignet det ferdige produktet så absolutt ikke på de fristende bildene fra oppskriften. Bakst gjør sjelden det her i heimen.Men heldigvis kunne far trøstende fortelle at de så både søte og skikkelig hjemmelagde ut.
Rundstykkenes estetiske mangler forsvant uansett bak ett stykke ivrig baby. Med partyhatt,  "pappas jente"-body og "I love Dad"-smekke, var hun det naturlige midtpunktet under frokosten. Klarere kan vel dagens budskap neppe sies. Så rakk hun da også å smøre voksensenga med både egg og banan, før hun hylende ble båret inn i sin egen seng, hvor hun sovnet momentant.

En fin dag, altså. I ettertid kan man muligens innrømme at det var en smule opptimistisk å tro at frokost i senga var forenelig med timåneders baby. Men det får så være. Dagens moderne fedre kan faktisk skifte sengetøy, selv på sin egen dag.Og dessuten, det er jo et helt år til neste gang,

Håper alle har hatt en fin farsdag. Om den feires, eller ei.

Alvorsord

Kjære mamma og pappa.

Jeg tenkte vi kunne ta oss en liten alvorsprat. Dere hører nemlig ikke på meg, alltid.

Ta denne armstrekkingen, for eksempel. Jeg liker å vise hvor stor jeg er. Det er moro å strekke armene i været, spesielt når dere roper at jeg er flink og hopper rundt av stolthet og glede. Det er gøy. Men, det er ikke like gøy når dere ber meg gjøre det foran publikum. Det er ganske slitsomt, og skummelt, når alle ser forventningsfullt på meg og maser igjen og igjen om at jeg skal vise hvor stor jeg er. Kanskje har jeg ikke lyst akkurat nå? Men heller når alle går fra bordet.

Det samme gjelder denne klappingen. Klapping er gøy det. Så gøy at jeg må le av meg selv. Men trenger dere på død og liv å filme meg? Er det ikke ganske unødvending å ta frem dette kameraet som dere vet at jeg vil leke med, men som jeg aldri får lov til?

Jeg lurer også på denne ropingen. Hvorfor er det stas at jeg roper og hyler alt jeg kan her hjemme? Prøver ut stemmen min. Da holder dere dere for ørene, sier at jeg kommer til å bli en bestemt liten frøken, og ser stolte ut. Mens, hvis jeg prøver det samme på trikken, blir mamma rød og svett og prøver å avlede meg.

En annen ting er disse kjolene dere tar på meg. Dere vet, disse finkjolene som jeg får på når vi venter besøk. Når ellers har jeg kjole? Jeg skjønner jo at det er en fin ting, for mamma klapper i hendene og gjentar igjen og igjen at jeg er fin. Hun tar bilder med mobilen og sender til mormor. Pappa sier at jeg er en prinsesse. Det er gøy at alle er så glade. Men, kjolene er ganske dumme. De er egentlig bare i veien. Det er umulig å krabbe og klatre med de. Og jeg elsker å krabbe og klatre.

Det samme gjelder disse uteklærne. Jeg er enig i at de hjemmestrikkede klærne er fine. At jeg ser ut som en liten nisseunge med de på. Men det er så mange deler. Genser, bukse, sokker, luer og sløyfebånd. Jeg er faktisk kokvarm innen vi er halvveis i påkledningen. Og det ser jeg at dere også er. Kanskje, kanskje kunne en heldress vært et alternativ, sånn innimellom?

Jeg er nemlig ingen utstillingsdukke. Jeg er et bittelite menneske, som lever i en voksenverden. Som hele tiden tilpasser meg denne verden som ikke er tilpasset meg. Som lever her og nå, aldri på kommando.
Jeg tenkte bare jeg skulle minne dere på det.


Med vennlig hilsen,
Anna