Bare mamma?

- Noen ganger er det bare mamma som funker, sier hun. Den fremmede damen på lekeplassen. Ler. Mens hun nikker mildt mot hun som sitter i fanget mitt. Hun som nettopp falt. Og som ville at jeg skulle blåse på den usynlige flekken som bare hun kan se. Som nå gråter uten tårer. Jeg vugger frem og tilbake. Stryker. Begraver nesa i det varme håret. Kjenner lukten av sommer. Kjenner at hun slapper av. Mens jeg ler lydløst mot den fremmede. Ja, svarer jeg.  -I hvert fall til pappaen kommer hjem. Så ler jeg igjen. Med forsiktig lyd denne gangen. Venter at hun skal le sammen med meg. Men det gjør hun ikke. I stedet ser hun rart på meg. Undrende. Og blir stille.

På veien hjem er det ikke henne jeg er irritert på. Men meg selv. Fordi jeg bryr meg om hva hun synes. Hva hun tenker. Hva andre tenker. Selv om jeg sier at jeg ikke gjør det. Selv om jeg ikke vil det. Irritert for at jeg lar meg påvirke. Tilpasse. Av forventningene. Om meg. Som mamma.

For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.

På trikkestoppet. I byen. Hjemme.

- Ha det, sier han fra benken. Smiler mot henne med fire brune tenner. Vinker med gule fingre. Og hun skvetter bakover. Gjemmer seg bak regntrekket i vogna. Men han fortsetter å smile. Snur seg mot meg. Og jeg skvetter jeg også. Av den plutselige lukta. Av tennene som ikke er der. Da smiler han ikke lenger. Tror jeg. Mens jeg rygger baklengs inn døra, til trikken, prøver jeg å fange blikket hans igjen. - Hun er skeptisk til menn om dagen, sier jeg. Smiler. - Ingen ting er lurere enn det, svarer han. Og ser meg inn i øyene.
I det døra går igjen, får jeg tak i handa hennes. Og kjenner at jeg har vondt i magen.

Smugtitting

Bare ett lite spørsmål. Når jeg sitter på trikken, og sånn veldig forsiktig og selvfølgelig helt tilfeldig smugtitter på nabodamens mobilsurfing. For så å oppdage at hun her inne. På denne bloggen altså! Lener jeg meg da forsiktig frem og sier at hei, det er jeg som er Carina? Velkommen. Eller later jeg som ingen ting?

Uansett så jubler jeg inni meg. God helg!

Stille

Det er en slik dag. Hvor kroppen hadde feber i går, og derfor krever hjemmedag i dag. Hvor man fortsatt er sliten og trett, og helst vil bæres over alt. Selv om man er to og et halvt år. For ingen ting er egentlig greit. Ikke vil man spise, ikke vil man sitte ved bordet, ikke vil man leke, ikke vil man ligge i senga, ikke vil man lese. Helst vil man gråte. Og Mamma er mest opptatt av gradene som ikke viser feber, av oppvaskmaskinen og klær som skal brettes. Av å hysje. Hun snakker om å gå ut og om å sove i vogna. Først skal det bare skiftes, og pakkes litt, og hentes et teppe fra skapet. Alt mens hun bærer den lille kroppen. Som til slutt blir for tung. Så hun setter seg på senga. Lurer den lille kroppen ned av fanget, mens hun forteller hva de skal gjøre, at de snart skal gå ut. Spør om hun de skal synge en sang, mens hun strekker seg etter et teppe. Og plutselig hører hun at pusten ved siden av seg blir tung. Ser at øynene har glidd igjen. Og da tør hun ikke reise seg, for den lille kroppen har sovnet helt på enden av senga.

Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.

Om å ta vare på

Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie.

Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.

Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.

Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.

Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.

Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg.  Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.


Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?

Søndag

Det er søndag formiddag, og hun har sovnet i voksensenga. Egentlig så pleier hun jo ikke det. Vanligvis sover hun i sin egen seng, eller i vogna. Men i dag har hun sovnet i vår seng.

Og i stua, i sofaen, sitter vi. De voksne. Fordi det er en slik dag. Uten store planer. Bare kaffe, aviser og radio. Ullteppe selv om det er mai. Kanskje burde vi planlegge uka som kommer, sette på en vask. Brette noen klær. Men vi blir sittende med avisene. Og etter hvert så lytter vi. Etter lyden. Av nakne føtter som treffer gulvet. Som tasser ut i stua. Med svette krøller og bamse under armen. Smil bak smokken. Klar på ny.

Og jeg tenker, at denne lyden, er det jeg kommer til å huske best. Og savne mest. 

Hjemmepappa

Jeg klarer ikke slippe dette med Sjømannspappaen.  I det jeg bygger min egen familie, leter etter vår form, er det umulig å ikke tenke tilbake. Sammenligne. Med dette som som er så veldig annerledes. Men som føltes som en selvfølge da. Som den eneste måten å være familie på. Og man skulle kanskje tro at jeg tenkte at slik vil jeg absolutt ikke ha det selv. En pappa som er borte annen hver måned. Men jeg husker det ikke slik. Jeg husker en pappa som var hjemme. Tilstede. Hele dager. Mamma husker kanskje mer. Og annerledes. Ja, også gjør jeg meg jo noen tanker om å ha vokst opp i en familie hvor mamma og pappa gjorde de samme tingene. En familie hvor pappa smurte frokost og pakket matpakker. Som vasket hus. Klær. Som fylte frysen med fiskekaker. Laget verdens beste kjøttkaker. Som var hjemme da jeg kom fra skolen. Og som hadde middagen klar til mamma kom fra jobb. For det er visst ingen selvfølge det heller. Selv om jeg trodde det.