Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie.
Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.
Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.
Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.
Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.
Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg. Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.
Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?
Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.
Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.
Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.
Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.
Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg. Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.
Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?
5 kommentarer:
Godt skrevet. Jeg tror den beste måten å ta vare på øyeblikk er å være tilstede som du sier. Men hva vil det si å være tilstede? Jeg synes svært mange opplever Lucia, 17.-mai, første ord, engler i snøen osv. gjennom et filmkamera eller en fotolinse. Jeg opplever at den dunkle stemningen som skal være i rommet under Luciatog forsvinner i blitzregnet.
Kanskje det er slik at tilstedeværelsen forsvinner i ønsket om å i alle fall få et blinkskudd ut av øyeblikket? Kan det være slik at man i ettertid sitter med et fint bilde i hånden men ikke helt husker konteksten?
Selv bruker jeg øyne og ører mest. Lagrer inntrykk i topplokket. Tenker på hvor fint øyeblikket er uten at jeg nødvendigvis setter noe tall på et lykkebarometer. Kjenner på det å være glad eller rørt eller oppstemt. Eller stolt, ofte stolt. Skriver kanskje noen ord om det i dagboken min. Tar også kanskje et bilde - men det er ofte dosent og ute av fokus. Men det viser øyeblikket allikevel.
Noe sånt tror jeg
Hei Anonym! Jeg tror så absolutt du er inne på noe, når du sier at mange foreldre opplever mye gjennom en linse, og dermed egentlig ikke opplever, forholder seg til det sol skjer rundt dem. Det er noe jeg har tenkt mye på selv i det siste, og som jeg prøver å bli bedre på. Det var også denne problemstillingen jeg ønsket å belyse i dette innlegget, i forhold til dette med å bruke blogg for å ta vare på øyeblikkene, men samtidig være tilstede. Det er jo et paradoks. Derfor har jeg bestemt at jeg aldri skal oppleve noe "kun for" å skrive om det, eller bestemme at dette må jeg skrive om.
Jeg bruker heller ikke lykkebarometer. Jeg har i grunn et ganske distansert forhold til selve lykkebegrepet. Og likte dine ord godt, spesielt stolthet. Takk for gode innspill!
Vi mennesker klarer å se verdi og formidle "verdifullhet" i det vi opplever - formidle både til oss selv og til andre - gjennom å sette ord på ting og reflektere over dette. Det er ikke et hinder i å oppleve, men tvert i mot en forsterkning av opplevelsen. Særlig også når en kan dele dette med andre. Vise barnet at de hvite rosene blomstrer og snakke om hvor godt de lukter. Jeg tenker at ordene forsterker opplevelsen og tilstedeværelsen min.
Men jeg er enig i skepsisen til å få alt på film... - jeg må kunne nyte synet av tre glade, møkkete unger uten å fyke rundt og lete etter kameraet....
Hei Underveis. Jeg er helt enig med deg, det å sette ord på og reflektere over opplevelser forsterker opplevelsen. Det er derfor jeg skriver, og blogger. Det hjelper i å observere, oppleve. Til å se de tingene som man lett tar som en selvfølge. Det hjelper meg til å lette etter noe å holde fast i.. Men jeg tenker også at, for min del, er det viktig å reflektere rundt at jeg ikke skal oppleve for å kunne blogge om det. Derfor kunne dette aldri vært en bildeblogg, for eksempel. Jeg hadde blitt så stresset av å alltid tenke på at jrg måtte dokumentere. (For meg, andre kan se det annerledes, så klart.) Det gjelder jo selvsagt utenom bloggingen også. Som du sier, man må kunne nyte uten å lete etter kameraet. (Der er ikke jeg så flink, må jrg innrømme!) Takk for gode refleksjoner!
Jeg er en av dem som bevarer minner og øyeblikk med fotografier. Klarer ikke å la være. Bildet trenger ikke være perfekt for å fange øyeblikket. Bilder gjør det enklere for meg å huske. Men er også bevisst på å prøve å legge bort kamera (eller iPhonen med kamera) når jeg er med Sara (snart to) - for å være tilstede i øyeblikket.
Legg inn en kommentar