Der jeg gikk og ventet for fire år siden visste jeg litt.
Men ikke mye. Jeg visste ikke om denne konstante nærheten. Den som holdt på å
kvele meg i starten. Den lille kroppen alltid tilkoblet min. Følelsen av å ikke
kunne trekke pusten. Av å bli spist opp. Av å ikke finne meg selv.
Og da, da visste jeg ikke at jeg skulle bli vant til det. En
liten hånd i min på vei hjem. En kropp tett inntil min i sofaen. Som gjemmer
seg bak meg når mye er nytt. En varm kropp midt på natten. Da visste jeg ikke
at det skulle bli selve tryggheten min. Det viktigste.
Og nå, nå vet jeg vel ikke at det ikke alltid skal være
konstant.
3 kommentarer:
Nei, ikke sånn som den har vært de aller første leveåret, men det vil vokse fram andre bånd. Det vil også komme mange utfordringer avhengig av alderen, men plutselig er de voksne. Da er det veldig hyggelig å se at valg som ble tatt da de var små faktisk har vært med på å forme dem til kloke og arbeidsomme voksne.
Nå med nummer fire vet jeg så veldig godt at den nærheten ikke er noe som kommer til å vare. Med de andre tok jeg det litt for gitt, følte noen ganger at det ble litt for mye, trengte litt avstand inni mellom. Nå koser vi og klemmer og leier. SÅ lenge det varer...
Ja det er som jeg sier: jeg føler at jeg kveles innenfra. Men plutselig så kommer jeg til å savne det.
Legg inn en kommentar