Hun er på vei inn på kjøkkenet. Har sett at jeg spiser perletomater, og vil hente til oss begge. - To til hver, sier hun. - Så blir det likt. Runder hjørnet. Men kommer tilbake med bare to tomater. Forklarer at det kun var tre igjen og ikke nok til to til hver. - Så da blir det bare en. Også sparer vi den siste til pappa. Jeg ler. Sier at hun kan ta to og jeg en, jeg har jo allerede spist mange. Men da blir hun streng. Ser på meg. - Hva med pappa, da? Han må også få. Alle må få.
Så alle fikk. Selv om jeg spiste den siste etter at hun sovnet. Før pappaen kom hjem. Men det er jo tanken som teller.
Så alle fikk. Selv om jeg spiste den siste etter at hun sovnet. Før pappaen kom hjem. Men det er jo tanken som teller.
2 kommentarer:
Jeg blir ofte rørt av unger når de tenker på andre før seg selv. Det gir liksom håp om framtida. Fint. Som alltid.
Takk, Paaskeharen. Det er oppløftende! Og fint å se at de er opptatt av å ta vare på flokken sin.
Legg inn en kommentar