Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg.
Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss.
Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet.
I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme.
Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten.
Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss.
Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet.
I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme.
Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten.
11 kommentarer:
Ha ha ha, søt hevn.
Å, som jeg har lengtet etter fjellet, trikkeskinner og mann med vinterferie den siste uka. Jeg lot meg definitivt friste av lammekebaben også, og tenkte at den kanskje kunne være på menyen når vi i påsken skal ta igjen for det tapte, med masse utetid. I sola. Selvfølgelig.
fantastisk :)
de fleste gjør jo som deg. legger ut bilder av det de er mest fornøyd med.
jeg prøver faktisk å legge ut så lite bilder som mulig av to grunner.
- barnet mitt har ikke spurt om å få være på facebook eller blogg.
- har ikke noe ønske om å vise hele verden "glansbildet" av heimen
Hi hi! På kornet, som alltid!
Vidnderlig, herlig tekst jeg leser! Jeg elsker både skrivestil og innhold. Facebook/Instagram er for meg et annet liv enn det virkelige, som om folk har to verdener..Heldigvis er jeg ikke på noen av delene - haha.
Hehe, ja jeg syntes det altså, Elisabeth!
Ida:) lengtet er ordet, ja! Men hurra for påske;) og kebaben anbefales altså!
Takk, anonym. Du har veldig gode poenger.. Ang det å legge ut bilder av en som ikke har godkjent det er jeg skyldig. Og vet ikke helt h a jeg synes ondet for å være ærlig. Men ang det med "glansbilder", så håper jeg at denne (bildeløse) bloggen kan være et bidrag til å ikke bare vise glansversjonen av familielivet;)
Takk, Heidi!;)
Takk Ripsogvanilje!;) og, da er nok du den lureste av oss..hehe
Du skriver sånn at det treffer rett i hjertet :) Herlig, litt trist, fint... Flott blogg- fortsetter og lese jeg :)
Helen
Legg inn en kommentar