fredag 22. februar 2013

Jeg vet

Noen ganger, når jeg stirrer dypt inn i to mørkeblå øyne. De vakreste øynene jeg vet om. Som nesten har gått i sort. Fordi hun er så sint. Så bunnløst fortvilet. Sånn i løpet av et sekund. Da hender det at jeg sender en takk i tankene til Mannen. Han tålmodige. Som når jeg løfter en stiv kropp opp fra søledamen. For så å stirre inn i de blåsorte øynene to sekunder senere. Fra søledammen. Eller når jeg tørker melk på hele stuegulvet. Fordi noen fikk beskjed om å sitte stille med glasset. Men i stedet sendte det rett i gulvet. Eller når jeg løper gjennom rommet for å hindre en liten kropp i å stupe ned fra stolen. Mens jeg stirrer inn i de vakre øynene. Løfter henne ned. Ser at hun klatrer rett opp igjen. Da sender jeg en stille takk.  

For jeg vet jo hvor dette temperamentet kommer fra. Denne staheten. Jeg vet hvordan det bobler i kroppen. Koker. Hvor fort det tennes. Hvor fort det slukkes.

Ja visst, vet jeg hvordan det kjennes i kroppen. Men jeg visste ingen ting om hvordan det var å bo sammen med en hissigpropp.

God helg!

4 kommentarer:

Barbarella sa...

Kjenner meg igjen! Stille takk sendes her også for klippen i mitt liv som holder ut temperamentet mitt.

Petrus og Petrine sa...

He, he som jeg skulle skrevet det selv.
Jeg har fått en gutt som har arvet mitt boblende temperament. Heldigvis så går det rett over...

Klem

Livet i Casa Didriksen sa...

Her kjenner ingen av oss seg igjen, så vi lurer VELDIG på hvor det kommer fra.. :)

Anonym sa...

For en fin blogg du har!