Om å tenke på

Hun er stille. Sier at hun tenker på Pappa. Han som måtte jobbe sent i dag. Og når vi tenker litt mer på det, snakker litt om det, så blir vi enige om at hun savner. Akkurat som når hun tenker på mormor. På farmor. På de andre som det er lenge siden vi har sett. Da savner hun også.


Og etterpå, så tenker jeg på alle de andre følelsene vi snart skal sette ord på.

Hysj

Kjære deg. Du som underholdt hele vaffelkøen med historien om kameraten din. Han som hadde fått fire barn på omtrent like mange år. Han som var så skuffa over at det var jente den gangen her også. Han som kom til å fortsette til han fikk en gutt. Om det så ble et helt fotballag ut av det. Du vet, han som du hadde fortalt at hvis han fortsatte å tenke slik, så negativt, så kom aldri den gutten til å komme.


Kjære deg. Du burde snakke litt lavere. Aller helst litt mindre.

Nå

Vi går fra disse samtalene. Om at det gjør vondt i kroppen å være sint. Så sint. At da kan det være godt å drikke et glass vann. Til å bli enige om at det å tenke på noen, kan bety bety at man savner dem. Og omvendt. Til full fortvilelse fordi noen delte brødskiva i to. Når den skulle være hel.

For det er der vi er for tiden. Midt i mellom. Og veldig her og nå. 

Tid

Det er kanskje lett for oss å si. Vi som bare er tre. Vi som alltid kan få barnevakt om vi vil. Vi som kan dra på konsert.  På tur. Vi som har en treåring som spør om å få dra til Morfar alene.

Men. Det å strekke seg etter en liten varm hånd klokken tre på natten. Og finne at den allerede hviler i en stor sterk hånd. Det å prøve å holde rundt den største. Det er også tid sammen. 

Historier

Historiene om barn som løper glade inn porten til barnehagen hver dag, er ikke motvekten til historiene om hvorfor barn ikke skal gå i barnehage. For de sier ingen ting om hvordan man kom dit. Til aksept. Til godkjennelse.

Men de historiene. Om barn som gråter fordi de ikke kan gå i barnehagen. Om små kropper som løper mot hverandre om morgenen. Som gjemmer seg under bordet når de hører kjente foreldrestemmer. Om skuffelse når andre barn er syke. Om barn som pynter seg for å gå i bursdag til hverandre. Om lekemøter i helgene. Om savn i ferien. Om gjenfortellinger ved middagsbordet. De samme navnene igjen og igjen. Om rolleleker hjemme alene, hvor dukkene bare får barnehagenavn. De er også en del av historien. 

Oss

Språket. Jeg elsker jo språket vårt. Disse teite ordspillenesom bare vi to bruker. Denne kommunikasjonen som vi har laget. Og nå er vi plutselig tre stykker. For hun jobber jo også med språket. Hele tiden. Tilfører nye ord. Utrykk. Som vi alle bruker. Og egentlig så burde jeg veilede litt mer. Rette litt mer.

Men jeg vil jo ikke det. Jeg vil fortsette å si ingen noen ting, når han spør hva jeg gjør. Jeg vil gå til doktorlegen. Spise masse parkitipark. Og jeg vil drikke kakakavo med henne. For alltid.

Lanseringsfest, kom da vel!

Oki, mitt første - og temmelig sikkert også mitt siste- bilde på bloggen! Men dette er jo såpass stort og fint, at det måtte til. For til onsdag slippes altså boka Mammarådet. Og da blir det fest, lanseringsfest. Da hadde det vært veldig gøy om du ville komme! Det blir litt mat, litt drikke og boksignering til en hyggelig pris, - dersom du skulle ønske det. Jeg gleder meg veldig til å hilse på de andre bloggerne som har bidratt. Den enste jeg har møtt tidligere, er redaktør Kaluza. Ellers vet jeg at Diaperdiva, Petrus og Petrine, Komikerfrue, Casa Kaos, Jeg er Jonathan  og Mammalivet kommer,  blant andre. Pia har lovet å stå i et hjørne og gjøre grimaser. Jeg tror det blir bra! Og gruer meg bare bittelitt til å gi denne bildeløse bloggen et ansikt. Også håper jeg at du kommer.

Gjør du?