Morgen

Det er lørdag morgen og min tur til å sove lengst. Men jeg sover ikke. Jeg ligger musestille under dyna og lytter. På de to som har stått opp. Hører hvordan hun lille ikke er enig i at de skal skife bleie. Men at det er greit mot at hun skal få melk etterpå. Hører små føtter som går ut i stua. En vogn som flyttes på. TV som skrus på. Hører lyden av skapdører som åpnes. Og lukkes. Av en kniv som skjærer gjennom brød. En ball som kastes. Av vann som fylles i kaffetrakteren. Hører lyden av fyrstikker som tenner en adventstake. Så blir det veldig stille igjen. Bare lyden av TV.

Og snart skal jeg også stå opp. Ta meg en kopp kaffe. For i dag reiser vi på juleferie. Men først skal jeg bare lytte litt til. På de to. Mine.

God jul, dere!

Tilstede?

-Mamma, sier hun. -Ja, svarer jeg. Plukker en boks med hakkede tomater. Tenker meg om, tar en til. -Mamma? -Ja, sier jeg igjen. -Ja. Snur vogna, går mot bleiene. -Mamma. -Ja, lille venn. Plukker en bleiepakke. Tar frem mobilen. -Mamma. -Ja, svarer jeg mens jeg leter frem handlelisten på telefonen. Toalettpapir, jeg glemte toalettpapir. -Mamma. -Ja. Jeg legger toalettpapiret oppi handlekurven som balanserer på barnevogna. Tenker at kurven er full. -Mamma. -Ja. Jeg styrer vogna mot frukten. Vi trenger epler. Og bananer. Går mot kassen, hilser på ekspeditøren, begynner å legge varene på båndet. Håper at jeg har husket alt, gidder ikke sjekke. -Mamma. Og jeg innser at hun roper. Jeg snur meg mot vogna. -Ja, lille venn. Skulle du si mamma noe? Ser på henne. Smiler. -Nei.

Og jeg innser at jeg er en av disse foreldrene som jeg observerte før jeg selv fikk barn.. Disse som jeg absolutt ikke skulle bli en del av. Disse som liksom ikke er helt til stede. Selv om de er det. De som lar barna spørre og spørre, uten å riktig høre etter. Absolutt ikke hele tiden. Men innimellom. Uten at jeg merker det. Noen ganger skjer det på handleturene. Andre ganger ikke. Noen ganger på lekematta, mens vi bygger lego. Eller på fanget, mens vi leser bok. Foran komfyren mens jeg rører i tomatsuppa, samtidig som jeg ser på en danseoppvisning. Plutselig forsvinner tankene bare. Innover. Til morgendagens gjøremål. Til en artikkel jeg leste tidligere på dagen. Et blogginnlegg. Til venninnetreffet i morgen. Tankene forsvinner til voksenting. Til meg. Samtidig som hendene mine fortsatt løfter legoklosser. Og hun ser på meg. Og sier: mamma. Mamma. Kom tilbake.

Men hva visste vel jeg om hva disse foreldrene og barna hadde gjort hele dagen. Hvor mange legoslott de allerede hadde bygget. Hvor mange klapp for fine danser. Hvor mange viktige jobbmøter som fortsatt kvernet i hodet? To minutter av en hel dag. Og jeg tenker at innimellom virker det umulig, å aldri falle ut. Alltid være helt til stede. Være mamma hele tiden. Forelder. Spørre. Respondere. Svare. Og jeg er vel ikke den eneste som faller ut? Selv om jeg ikke vil det?

Lukket

Det er varmt i bilen. Kaldt ute. På fanget har jeg en pose med lakksko. Rører jeg på meg lager kjolen min lyder. Fine lyder. Lyder som betyr glede. Samling. Det er julaften, og det snør. For det gjør alltid det i et juleminne. Mens vi kjører ser jeg hvordan lysene blir tent i husene vi passerer. Folk som kommer fra kirken, kanskje. Mens andre får besøk. Som tar i mot gjestene i penkjole og forkle. I dress. Lett røde i kinnene. Kom inn, kom inn, sier de. Kom inn. Gjennom vinduene ser jeg hvordan folk smiler, klemmer og kanskje skåler i en velkomstdrink. Løfter barna opp. Sier at de har blitt store. Spør om de har vært snille i år. Ser hvordan noen gardiner dras for.

Snart er vi også fremme. Og jeg gleder meg. Sånn veldig. Samtidig som jeg ikke klarer å glemme de andre. De på trappa, i vinduene, bak gardinene. Hva gjør de nå? Har de det som oss?

Jeg lurer fortsatt på det. På hva alle andre gjør på julaften. Ja, hele julen egentlig. Selv om julehøytiden for meg er den fineste tiden på året, den varmeste, har jeg alltid tenkt på den som lukket. Som litt sår. Alt foregår inne, i hjemmet, bak gardinene. Der vi ikke synes. Men skal gjøre som alle andre. Bake kaker, pynte tre, skrive kort. Aktiviteter som skpaper hygge. Tradisjoner.  Og som kanskje krever samvær. Noen å være sammen med. Noen å dele tradisjonene med. Hyggen med. Det er det ikke alle som har. Noen å være sammen med. Eller kanskje har de det, men ingen å dele med. Hygge med. Så, når gatene tømmes, og lysene tennes på julaften, hva skjer bak alle de andre gardinene da?

(Noen innlegg tenker man ut i oktober. Begynner på i november. Men finner ikke ordene før langt ut i desember. Helt andre ord enn de man i utgangspunktet hadde tenkt. Dette var et slikt innlegg.)

Fin

"Har du ny genser, Anna?"
Spør Pappa. "Den var tøff."
"Fin," sier Anna. Drar genseren ut. Snurrer rundt.
"Ja, skikkelig tøff," sier Pappa.
"Fin," sier Anna.
Og snurrer en gang til.

Alle tre

Vi er på besteforeldrebesøk, Anna og jeg. Pappaen har dratt tilbake til Oslo. Motvillig. Anna har bestemt at hun vil sove i voksensenga, og ikke i den lille. Når jeg kommer inn  på rommet ligger hun midt i senga, med bleierumpa til værs. Uten dyne, pustende slik som bare nesetette nestentoåringer kan gjøre. En liten kropp i en stor seng. Og jeg må bare ta bilde av henne. For å sende til pappaen som også skal sove nå. Så han vet at vi savner han. Og at han er heldig som har en seng helt for seg selv.

Savner dere også, skriver han. Med nedover smil. Jeg får dårlig samvittighet for bildet. Vet at han skulle ønske at hun var hos ham. I det jeg kryper inntil den lille kroppen piper mobilen igjen. Med et bilde av pute. Min pute, med et bilde av Anna og mamma oppå. Og jeg må le. Så høyt at Anna våkner. Hun ser sint og forvirret på meg. Men det får så være. For nå er vi våkne sammen, alle tre. 

Sjømannspappa

Pappaen min er sjømann. Det har han alltid vært. I hvert fall for meg. Og for Anna. Og søsteren min. Jeg har lenge tenkt at jeg vil skrive om det. Om sjømannspappaer. Ikke det at det ikke finnes nok ord om disse sjømennene. Men fordi det å vokse opp med en pappa på sjøen er noe spesielt. For meg. Annerledes enn å ha en stresskoffertpappa. Eller snekkerpappa. Eller, ingen pappa.

 Men hva skulle jeg skrive om? Hvor skulle jeg begynne? Skulle jeg fortelle om selvfølgeligheten ved å vokse opp slik? Om selvfølgeligheten ved å ha en pappa som reiste bort annen hver måned? Som kom hjem annen hver måned?Om sommerfuglene som satte seg i magen den dagen man visste at han skulle komme hjem. Følelsen av å stå på flyplassen og vente på ham? Se han komme ut av flyet. Tradisjonen med å gå ut og spise hjemkomstdagen. Og reisedagen. Eller om da man ble for stor og kul til å gå ut og spise med foreldrene. Og insisterte på å ta med maten hjem.

Skulle jeg fortelle om de samme, men helt forskjellige, sommerfuglene som satte seg i magen den dagen han skulle reise? Om telefonen fra det kalde rederiet i forkant. Denne fjerne stemmen, som man visste hva betydde. Om å ligge i senga grytidlig på morgenen, late som om man sover, mens noen hvisker ha det og kysser deg på kinnet. Høre taxien kjøre avgårde. Eller om det å ha en hjemmeværende pappa halve året? Som smurte frokost, matpakker og alltid var hjemme når man kom fra skolen. Med middag. Som kjørte og hentet over alt, til alt. Den gode følelsen av å vite at han var der hjemme. Mens andre pappaer var på jobb. Eller, da jeg spurte om pappa ville bli lei seg om jeg gikk i barnehagen selv om han var hjemme? Om sene morgener, med nitimimen og dessert etter frokost. Skulle man skrive om skoleavslutninger hvor pappa ikke var hjemme? Eller, om den julaften hvor han skulle vært på sjøen, men i stedet stod gjemt bak juletreet hos mormor?

Skulle jeg skrive om en bestevenninne rett oppi gata som også hadde en sjømannspappa? Eller, en plattformpappa. Jeg vet i hvert fall at jeg ville skrive om alle de andre sjømannspappaene i vennegjengen til mamma og pappa. Om ekstrafamiliene. Om mødre i samme situasjon, som samlet barn og seg selv, laget mat og tilbragte hele helger sammen. Sov hos hverandre. Hvordan det var å ha søsken som ikke var søsken. Om nyttårsaftener hvor den pappaen som var hjemme var alle sin pappa. Hvordan alle fikk sitte på armen og se på fyrverkeri, på tur. Om familier som alltid dro på ferier sammen, feiret høytider sammen, tilbrakte søndager i skogen sammen. Og da burde jeg også skrive om de dobbeltarbeidene mødrene,de som var der hele året. Som kombinerte jobb og familie hver dag, alene. Som en selvfølge for oss barna. Da. Men ikke nå. Absolutt ikke nå.

Jeg vet ikke. Hvordan beskriver man noe som virket så selvfølgelig da man var liten? Mens man vokste opp? Men som man nå, med voksne øyne, ser er ganske annerledes enn andre familier. Enn den familien man selv er i ferd med bygge.
Jeg tror i hvert fall at det er annerledes.

En kveld

Det er lørdag kveld, og vi er hjemme alene. Eller, ute alene. Vi har tatt trikken ned til Løkka, krøpet sammen under en paraply og småløpt mot Mathallen. Mens vi har diskutert hvem som blir mest våt, og hvem som burde holde paraplyen. Høy eller lav? Diskusjonen er ti år gammel, og vi blir aldri enige. Vi har spist sandwicher med pastrami og langstekt oksefilet, drukket øl og bourbon. Skålet og tatt bilder. Sett på bilder av hun lille som er på overnattingsbesøk hos mormor. Blitt varme og stolte, og fnisete. Tatt en øl til. Før vi løp videre under paraplyen, klare for konsert. Mens vi diskuterte hvilket begrep som er mest abstrakt, tidsklemme eller avkastningskrav. Vi blir ikke enige. Begge har rett. Vel fremme på konserten rekker vi både øl og oppvarmingsband. Mens han er mest opptatt av å spotte de som allerede har overtenning, er jeg mer opptatt av jenter i for tynne strømpebukser. Fryser de ikke? Når konserten starter, blir vi stående på samme plass. Fordi det er fint å stå slik sammen. Lene meg inntil ham, stå støtt og ha armene rundt meg. Gjennom hele konserten. Etterpå trenger vi ikke paraply, men kan allikevel gå tett. Mens vi diskuterer hva som hadde vært best, å ta trikk eller gå. Han mener at det er deilig å gå, jeg har hæler. Diskusjonen er 10 år gammel. Vi er sultne igjen, og finner et sted som ikke serverer mat, men god øl. Vi blir, diskuterer konserten, er enige om at den var bra. Om at kvelden har vært bra. Ute regner det igjen, vi kjøper en burger og ser plutselig nattbussen. Så vi tar den. Hjem.

Det er jo akkurat som før, tenker jeg vel hjemme. Nesten. For det er jo som før. Men også som nå. Vi er ikke bare Mamma og Pappa. Ikke bare middagsplanlegging, leggerutiner og tv-titting. Vi er fortsatt kjærester. Det er jo derfor vi er Mamma og Pappa.