So ro?

Babyen skal sove. Burde sove. Må sove. Vil sove. Men får det ikke til. Det kastes fra side til side, ropes, sparkes og turnes. Lubne hender gnis konstant i søvnige øyne. Mammaen drar den varme kroppen inn til seg, stryker den svette panna. Synger. Blåser i håret. Synger mer. Mammaen vil også sove. Må sove. Klokken er tross alt bare 05. Morgen, synes babyen. Natt, synes mammaen. Små ben sparker mamma i magen, skyver henne utover. Babyen følger etter. "So ro", synger mamma.

Så sovner hun plutselig. Midt i et spark. På mammas pute, under mammas dyne, i mammas armer. Mamma balanserer på sengakanten:

"Endelig," tenker mamma. Og lover at hun ikke skal sovne.


(Neida, nattevaktene er ikke kun mammaens jobb. For joda, pappaen balanserer også titt og ofte på sengekanten. Men visse kunstneriske friheter kan man vel tillate seg på sin egen blogg?;) )

Danseløve

Kjære Nabodamen.

Jeg er ikke gal. Eller hekta på speed. Selv om jeg kan skjønne at du tror det. Jeg er bare en mamma, med en danseglad baby. Veldig danseglad. Du ser henne kanskje ikke der hun ligger på gulvet og kommanderer meg rundt? Men, du skulle hørt latteren hennes når jeg danser "Macarena" for femtiende gang den dagen. Hørt gledesropene hver gang vi synger oss fra hodet, ned mot skulder, kne og tå. Og, du skulle virkelig hørt hylingen hvis jeg slutter å danse.

Jeg vurderer å investere i en sånn aereobicvideo. For å slå to fluer i en smekk, liksom. Men jeg er altså ikke gal.

Hilsen hun som har vindu rett i mot deg.

Daddy Cool

Her om formiddagen var Anna og jeg på kafé. Alene. "Vi" var ganske kule der vi satt, med solbriller, iskaffe og helgens uleste Magasinet. Anna hadde kolleger ved de fleste bord, sovende under solskjermer og myggnettinger, mens jeg hadde mange mammamedsvorne å nikke anerkjennende til. Mammaperm på urbant vis, med andre ord.

Først kom det èn kuling. Så en til.  Du vet, disse pappaene på perm, med store babyer i bæresele, converse og bodumkopp. De slo seg ned ved samme bord, plasserte kidsa i barnestoler, bestilte påfyll til koppene, og fisket opp matglass og termoser med varmt vann. Barna inntok maten på beste vis, ved hjelp av flygende teskjeer og med avsluttende kos på pappas fang.
"Det er så skjønt med menn som har med barna på kafé alene," hvisket nabodamen til sitt kvinnlige kaféfølge, mens hun vugget frem og tilbake på en utålmodig tass.  "Ja!" venninnen var meget enig. "Menn blir liksom kjekkere med barn de". "Mhm", nikket jeg for meg selv ned i avisen. For, pappaene var fine der de satt, med sine håpefulle på fanget. Fine og kule. Og tiltrekkkende.

På vei hjem tok jeg meg i å lure på om jeg hadde samme effekt på de mennene jeg passerte? Joggeskoa, gulpelukta og småpratingen ned i barnevogna, trigget det verpesyken deres, mon tro?

Rosa rosa

Da jeg fant ut at det vokste et menneske inni meg, som var jente, var jeg temmelig kjapt ute med å hevde at: "Rosa, det skal denne jenta ikke ha".

Nå, en del måneder senere ligger hun her og skinner i rosa gaver. Rosa kjole, rosa teppe, rosa jakke, rosa lue, rosa bamse, rosa smokk. Og jeg spør meg selv, har jeg tapt noen slags kamp? Hvilken kamp? Og, bryr jeg meg?

Nei, tror ikke det. Rosa er fresht. Rosa er livlig. Noen må jo bruke rosa. Så, derfor håper jeg at jeg vinner denne konkurransen  (eller heter det kanskje giwe away på bloggspråket?) hos Pia. Her kan man stikke av med en rosa rettetang. Selv eier jeg nemlig ingenting rosa. Og det hadde jo vært ganske fresht å matche babyens outfit. Hadde det ikke?

Lille store deg

Noen ganger er du så stor. Veldig stor. Som når du ligger i vogna og smiler til meg, hver gang jeg titter ned til deg. Som når du snakker med deg selv i speilet. Eller når du sitter i vippestolen din og er helt oppslukt av TV. Som når du legger hodet demonstrativt til siden, for å si at nå vil du hvile. Nå vil du du være alene. Når du lyser opp fordi du hører en kjent stemme, ser et kjent fjes. Eller når du vil sitte, ikke ligge, slik at du får med deg alt som skjer. Da blir jeg så stolt. Enormt stolt. Og nesten litt redd. For du er syv kilo stappet med personlighet, med din egen viljestyrke. Du er deg. Og du er så stor og flink.

Men når du sover, og det lille brystet ditt hever og senker seg i en beroligende, fast rytme. Lykkelig uvitende om alt som foregår rundt deg. Eller når du gråter. Hyler. Så tårene står og den lille myke pannen din er rød av anstrengelse, og ingen ting mamma eller pappa gjør, hjelper. For, du kan ikke fortelle oss hva som er galt. Da er det jeg husker at du bare er fire måneder gammel. Du er så liten. Det er så mye du skal oppleve, så mye du skal lære. Det er så mye vi skal lære om deg. Lille, store deg.

Overraskelser

"Tenk om vi forrige påske hadde visst at vi neste påske skulle kjøre hjem på ferie med fullstappet stasjonsvogn, og en baby på tre måneder", hvisker jeg frem til den stødige sjåføren. Fniser.
"Mhm", svarer han og ser tankefullt fremfor seg. Smiler. Blikket viker ikke fra veien, og passasjersetet ved siden av ham er tomt.

Med pekefingeren trygt forvart i en sovende hånd, og blikket hvilende på lasset med vogn, stelleveske, bæresele og utallige bager, tenker jeg at det er så fint så fint, at heldigvis er det ikke alt man kan vite. Alt man kan planegge.

Håper alle har hatt en fin påske:)

Sladrehank. Eller nestekjærlighet?

For en stund tilbake hang det en lapp på inngangsdøra i blokka vår. Den var fra en familie som hadde fått overraskelsesbesøk av politiet midt på natten. En bekymret, anonym, nabo hadde hadde hørt barnegråt og en liten en som ropte på mammaen sin gjennom natten, og hadde derfor kontaktet politiet. Det var imidlertid lite politiet kunne bidra med. Den lille gråt fordi han eller hun skulle lære seg å sove på eget rom. En tøff overgang for både liten og stor. På lappen ba familien om at man kontaktet dem, før politiet, neste gang.

Ingen god opplevelse for en familie, tenkte jeg da jeg leste lappen. Absolutt ikke. For en snusehane av en nabo. Sladrehank.

Samtidig, er det ikke bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite? Hvor ofte hører man ikke om situasjoner hvor mange trodde, noen visste og ingen gjorde noe? Hvor barnet ble offeret? Fordi vi ikke tør blande oss. Bry oss? Fordi det er enklere å overse. I en annen blokk, hos en annen familie, er det kanskje nettopp en sladrende nabo et barn vil trenge?

Jeg vet ikke. Jeg har bare ikke klart å glemme den lappen.
Vet du?