Det var den samtalen. Det var kaldt. Jeg måtte gå midt i veien, fortauene var fulle av snø og ufremkommelige for barnevogn. Jeg hadde ullvotter, men frøs likevel på hendene. Hele meg frøs. Det duret i jakkelomma før jeg hørte lyden. Jeg fikk opp telefonen uten å ta av votten. Så at det var henne. Tenkte at jeg måtte ta den, at hun hadde ringt flere ganger. - Hvordan går det? Stemmen hennes. - Pappaen din sa at du ikke var helt i form. - Nei, svarte jeg. Bestemte meg for å si det som det var. At ting ikke gikk så lett som jeg hadde trodd. At ammingen var vanskelig. Hun var først stille. - Det trenger du ikke fortelle meg. Hun var stille igjen. - Jeg har fått fem barn, vet du. Og da, for første gang så jeg henne slik hun også var. Hadde vært. En ung mor med et lite barn. Ikke bare den gamle damen i det store huset. Jeg fikk av meg votten, presset telefonen nærmere øret. Den varmet og jeg skulle ønske at hun var her. Men fortsatt forstod jeg ikke at det var så mye jeg skulle ha spurt om.
1 kommentar:
Vakre, vakre deg...
Det er tiltider sårt, men alltid vakkert å minnes de vi har mistet. De som vi har tatt som en selvfølge og vært glad i
Klem
Legg inn en kommentar