Jeg åpner porten. Speider etter den lilla jakka og den stripete lua. Stikker hånden i lomma og kjenner det lille plastkortet. Gleder meg til å minne henne på det. Selv om hun garantert ikke har glemt det. At vi skal ta trikken hjem i dag. Selv om det bare er ett stopp. Men det regner. Og vi har lov. Fordi hun blir så glad.
Fordi slik er det å dele hverdagen med en treåring.
8 kommentarer:
Jeg digger det, det at det er flere enn meg som liker hverdagsøyblikene. og som pusser noen av de gyldne <3
Klem til deg og dine !
Det er det som er så skjønt med de små - de fryder seg over det som egentlig er småting.
Ah ja, de gangene vi tar bussen to stopp hjem, det er fint. <3
Det er fantastisk å se hvor glad de kan bli av hverdagslige "småting"! Fin påske til deg :-)
Petrus og Petrine: For en fin tilbakemelding! Noen dager jo slike, andre er krangling og svett rygg i garderoben. Det er fint å pusse de gylne!
Pia: Ja, og det er jo egentlig ganske lett å bli smittet av dem?
Mrs. C: Jeg tror, uten å tulle, at vi kunne kjørt buss i en hel dag, uten at det hadde vært nok!
To pluss Tre: Ja, det er det, og det er jo fint å lære av synes jeg. :)
Legg inn en kommentar