Jeg har kjørt i 30 minutter. Har en time igjen. Minst. Det er bare meg. Og radio og kaffe. Denne følelsen som jeg pleier å like. Men ikke i dag. Det er for mange tanker i hodet. For mye regn på veien. Musikken som pleier å fungere, er slitsom. Med øynene på de tette regndråpene trykker jeg den bort. Finner P1. Blir møtt av mild stemme som jeg kjenner, men ikke klarer å plassere. Det er Anne Lindboe. Barneombudet. Hun snakker om de barna hun har møtt. De som ikke har det som de skal. De som ikke har fått hjelp. De som er så sårbare. Jeg vil trykke henne bort. Vil ikke forholde meg til det hun snakker om. Men tvinger meg selv til å høre. Hendene på rattet, øynene mot regnet. Og disse ordene.
For dette gjør noen for andre, tenker jeg. For de som virkelig trenger det. De som ikke har noen andre. Mens jeg bekymrer meg for å sende små føtter med ulike sokker i barnehagen. Hva andre måtte tenke om det. Så gjør noen dette.
8 kommentarer:
Kjenner meg igjen. Etter at jeg fikk unger har jeg ikke orka å høre om barn som lider. Egentlig burde det vel ha vært omvendt.
<3
Jeg kjenner meg sånn igjen. Det har alltid vært fælt å høre om eller se hvor fælt barn kan ha det i denne verden, og jeg har alltid tenkt at jeg måtte finne meg en vei hvor jeg kunne bidra på et vis. Men nå, etter at jeg har tre senger med tre små hoder som ligger og sover oppe på rommet sitt, da har det blitt så tøft. Det gjør så vondt. Jeg kan bare ikke for noen ting i verden forstå hvordan andre mennesker får seg til å gjøre slike små så vondt. Men all ære til de som makter å bidra, de som får til å redde barn, skape mer trygghet, bringe inn litt håp, all ære til de som "gjør dette".
Det er sent. Ville bare si at jeg føler det samme som dere.
Jeg satt og tenkte på hvorfor jeg synes det er verre nå enn da jeg hadde små barn, og tror grunnen er alt vi hører om overgrep mot barn. Flere saker kommer opp nå enn for 30 år siden. Og det finnes flere kanaler enn før til å formidle(vi hadde aviser og en TVkanal).
Det har alltid vært fælt å høre om barn som har det vondt, og etter å ha blitt mamma selv er det akkurat som jeg automatisk setter på et slags filter. Det blir for nært, liksom! Men som en annen sier her burde det jo egentlig vært omvendt. Skjønner godt at turen din ikke ble som en "vanlig" biltur... Fin kveld til deg!
Paaskeharen, EventyrElin, To pluss tre, Barbarella: Ja, det er akkurat det, egentlig burde det jo vært omvendt. Men det føles så mye nærere, så mye mer virkelig, nå etter at man selv har fått barn. Også er det vel kanskje lettere å rettferdiggjøre at man smalner blikket, at man tar seg av sin egen flokk først liksom?
Åshild: Ja, jeg ville også tro at det har med tilgjengelighet å gjøre. Men lurer også på om det har med skam å gjøre? At det ble snakket mindre om, tiet bort? Jeg vet ikke..
Åshild: Og nå ser jeg jo at det var det du skrev også, at flere saker kommer opp og frem i lyset.
Legg inn en kommentar