Slik

Det er jo ikke slik at vi ikke kan gjøre det samme hjemme. At vi ikke kan slenge madrasser på gulvet og late som om vi er på piknik. Inne. Fordi det regner ute. La morgenen bare vare og vare. Spise kjeks og drikke luftkaffe. Nikke til hverandre, og gjenta at nå, nå har vi det fint dere. Tenne lys og lufte fordi det plutselig er så varmt. Fyre litt til likevel. Håpe at regnet ikke skal gi seg. At det skal fortsette å tromme på taket.

 Det er jo ikke slik at vi må dra på hytta for å ha det slik. Ikke egentlig. Og det er jo ikke slik at det ikke er ting å gjøre der. Rydde av bord. Lage mat. Vaske klær. Krangle. De samme tingene. 

 Nei, det er ikke slik. Men det er dette med å vite. Kjenne. At nå, nå er vi her. Vi tre. Sammen.