- Fire fem og seks indianene, synger hun av full hals. Mens
hun tygger. Og gjør seg klar til å sette en fjær på hodet. Vi synger med så
godt vi kan. Spenner piler og buer. Hysjer og knaker. Mens vi innimellom tar en
skje av suppa som står foran oss.
Og jeg kjenner at jeg slapper av. Hun spiser. Vi spiser. Vi har det gøy. Vi er tilstede. Sammen.
Men så kommer den jo. Stemmen. Den som lurer på om dette er så lurt. Om dette er riktig. Burde ikke spisingen foregå litt mer rolig? Ordentlig. Burde det ikke være litt mer bordmanerer og opplæring? Hva om noen hadde sett oss?
Jeg vil ikke bryte opp stemningen. Ødelegge. Ikke bare fordi jeg ikke orker. Fordi det ville bli så slitsomt. Men fordi stunden er så fin. Det er vår stund. Vi er samlet igjen etter å ha vært fra hverandre hele dagen.
Men jeg sier ingen ting. Konsentrerer meg heller om å telle baklengs. Skyter den store bamsen. Mens jeg konstaterer at asjettene våre er tomme. Og at hele meg er varm.
Og jeg kjenner at jeg slapper av. Hun spiser. Vi spiser. Vi har det gøy. Vi er tilstede. Sammen.
Men så kommer den jo. Stemmen. Den som lurer på om dette er så lurt. Om dette er riktig. Burde ikke spisingen foregå litt mer rolig? Ordentlig. Burde det ikke være litt mer bordmanerer og opplæring? Hva om noen hadde sett oss?
Jeg vil ikke bryte opp stemningen. Ødelegge. Ikke bare fordi jeg ikke orker. Fordi det ville bli så slitsomt. Men fordi stunden er så fin. Det er vår stund. Vi er samlet igjen etter å ha vært fra hverandre hele dagen.
Og gjør det egentlig noe? Om det synges og tygges samtidig?
Her. Hjemme. Jeg synes ikke det. Men så var det dette med å være borte da. Der
kan vi vel ikke synge for å få ned maten? Der forventes det kanskje ro. At vi
har lært bort. At vi har manerer.
Men jeg sier ingen ting. Konsentrerer meg heller om å telle baklengs. Skyter den store bamsen. Mens jeg konstaterer at asjettene våre er tomme. Og at hele meg er varm.
13 kommentarer:
Jeg synes det høres flott ut! Er ikke det viktigste at hun spiser? Ved å synge og fortelle "glemmer" de å si at de ikke liker eller ikke vil ha. Måltider skal være en hyggelig greie:)
Jeg er enig med Pia. Du har en liten jente - da koser du deg med henne slik dere har det best.
Men med mine tre mellomstore så prøver jeg jo å få til at vi ikke sitter og gauler på hver vår sang eller bare nynner i hvert vårt hjørne mens vi spiser. For da blir det ingen som kan snakke sammen og "være sammen" - når vi sitter rundt bordet. Alt til sin tid.
Det Pia og underveis sa.
Og: Kongeblogg! Spot on.
Høres ut som en perfekt måte å spise middag på spør du meg!
Vet du, her er jeg i grunn bare tilfreds med måltidet om ingen sitter oppå bordet og spiser. Og unger skjønner intuitivt hva som forventes i andres hjem, våre gutter får så mye skryt dersom vi f.eks er i selskap, fordi de sitter så pent, er så rolige. De skulle sett oss hjemme, pleier jeg å svare.. Det viktigste er at hun spiser, og tenk så mange positive assosiasjoner dere skaper til mat! Vi kommer gjerne på middagsbesøk hos dere, for å si det sånn :)
Åh, takk! Jeg kjenner meg så igjen. Vet jo at jeg burde lære datteren min bordmanerer, og prøver da også på det, men så mye lettere det er når vi er alene og kan slakke litt på krava! Godt å høre at det er flere som har det sånn.
Pia: Takk for kommentar! Jo, det er jo absolutt det viktigste. Og, hun liker heldigvis det aller aller meste..det handler bare om å ha nok ro i kroppen til å ville spise... Og som du sier, litt felles sang og aktivitet gir gjerne det;)
Underveis: takk for råd! Det er veldig fint å høre litt om hvordan dere erfarne foreldre tenker;) Og, ja, jeg ser jo for meg at måltidene endrer seg sånn "underveis", ettersom hun blir eldre. Også takker vi selvsagt alltid for maten og sliktno.
Anonym: Tusen takk! Jeg hører på dere, hehe;)
Livet i Casa Didriksen: Hehe, tusen takk for kommentar! Ja, både hygge og latter og tomme matskåler..ikke akkurat standard!
Tre Tette: Oppå bordet ja, her er forsvinner "noen" stadig under bordet, hoho! Og du har jo rett..barna leser jo som regel stemningen andre steder.. Jeg puster lettet ut og fortsetter som før;) Og, kan dere ikke gjøre det da? Ta dere en Oslotur?;)
S: Takk i like måte! Vi sier jo takk for maten og slikt..men vi er jo liksom sammen når vi spiser også;) og vil at spisestundene også skal være hyggelige. (Men noen ganger går det allikevel skeis, det skal jeg ikke legge skjul på, hehe.)
Tja, det kommer vel an på hva en selv trives med?
Ingen oppfører seg helt likt i alle situasjoner, og jeg tenker at det bare er lurt å skille litt mellom fest og hverdag - for å si det sånn.
Jeg tror nok at unger forstår forkjellen på hverdagsoppførsel og fin oppførsel..
Legg inn en kommentar