- Dere har vært så flinke. Sier hun. Tar en slurk av kaffen sin, og
ser mot sklia. Der hvor en hvit lue nettopp kom til syne. Vi vinker mot den og
får et gledesrop tilbake. Ser hvordan den lille kroppen setter seg til rette,
og forsvinner ned. Ser at hun løper rett tilbake til trappa. - Dere er liksom med på alt selv om dere har
fått barn. Og har vært så flinke til å bruke barnevakt og flaske og sånn.
Fortsetter hun, og ser på meg. Oppriktig. - Slik
vil jeg også bli når jeg får barn. Jeg skal til å svare, da vi begge ser at
den lille kroppen er i full fart mot huskene. - Jeg tar det, sier hun reiser seg. Løper bort til huska og løfter
den opp den lille kroppen.
Jeg blir sittende og se på dem. Hvordan en dytter og en ler. Mens jeg tenker over ordene hennes. At der var de igjen. Dette vi har hørt før. At vi var flinke. Vi. Barnevakt og flaske. Flinke. At slik vil hun også være.
Og jeg vil så gjerne fortelle
henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene.
De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så
fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut.
Bort. At det kanskje er så mye annet som skjer. Så mye annet hun skal bli vant
til. Oppleve. Hjemme.
Jeg vil også si at hun ikke trenger å gå på
fest. Med en gang. Med pumpe i veska. Ekstra skift og brystspreng. Timer av
forberedelser og nok melk i kjøleskapet. At hun ikke trenger å sitte der med
melkeflekker på skjorta og tankene alle andre steder.
Hun trenger ikke. Hvis hun ikke
vil. For jeg vil så gjerne også fortelle at hun kan. Om hun vil. At jeg vet
hvordan det føles. Hvordan det kan føles. Å sitte der. Fanget. Ønske seg ut. Føle seg skyldig. At det er lov. At det er
godt å gå ut. Bort. Alene. Eller sammen med pappaen. At det er lov å si. Men jeg vil så
gjerne fortelle, på en måte som hun kan forstå. At denne tiden, hvor hun trengs
på denne måten. Hennes kropp. Hennes melk. At den er så kort. Selv om den
kanskje føles evig akkurat nå.
Så det skal jeg. Fortelle henne
det. Om hun vil høre på.
20 kommentarer:
Jepp. Fortell henne det. Det finnes forskjellige måter å gjøre ting på. Og det handler lite om flinkhet og prestasjoner, det handler om å leve et liv, der både store og små skal ha det godt.
Fantastiske Carina…! Jeg er oppriktig takknemlig og glad for at dette innlegget ble dyttet opp og frem fra glemselen! <3 Å være flink til å imøtekomme andres forventninger virker så feil, så bortkastet, i stedet for å gi litt mer blanke og lytte til seg selv, og ungen. Alle disse velmenende rådene kan virkelig ha sin bakside. Dette innlegget må Hilde lese, tror jeg… ;)
Ja, det skal jeg gjøre Underveis! Det handler ikke om å være flink eller å ha prestert riktig.
Vi har tre sett med besteforeldre som kun har ett barnebarn, alle sammen. Vi har to bestemødre som jobber skift, og som gjerne har kommet inn til Oslo mellom skiftene. Vi har en morfar og kone som jobber på sjøen, og som har hatt mye tid og mulighet til å være sammen med barnebarnet. Vi har tilbrakt mye av feriene hjemme i vår felles barndomsby, boende hos besteforeldre, hvor det helst har vært mormor som skal legge, farfar som får pusse tennene hennes. Alle somrer på hyttene sammen med tante og onkel, hvor vi foreldre etter hvert glatt har blitt valgt bort til fordel for mye kulere tante og onkel. Vi har en venninne som spiste middag hos oss en dag i uka, fordi hun ville bli kjent med Anna. Etter hvert ble det helt naturlig at de to kunne tilbringe noen timer alene. Akkurat som med besteforeldre og tanter og onkler.
Og den flaska begynte vi jo med fordi ammingen gikk fullstendig skeis den første tiden, hun ville kun spise av flaske. Og hun begynte selv plutselig å sovne kl 21 på kvelden, uansett om hun lå på fanget eller i senga. Frem til da hadde hun kun sovet på oss. Det har bare blitt slik, vi har handlet, og kunnet handle, som vi har gjort pga det. Funnet vår greie. Ikke fordi vi har vært flinke.
(Og der skrev jeg visst en kommentar lenger enn det opprinnelige innlegget!)
Flott sagt! For det er nemlig slik det er - man slites mellom bør og skal og vil og må.. og det er ikke lett å være mamma oppi alle forventningene som alle har til en. - og ikke minst alle forventningene en selv har. Det er det som er fint med å få flere barn - da forstår man litt mer etterhvert.
Kjøre, deg!
Nok et vakkert innlegg
Jeg synes at alle skal vite at de har et valg og i de fleste situasjoner...
Jeg hadde ventet i år før jeg endelig fikk holde vår lille pode i armene. Jeg samlet inntrykk. Jeg luktet inn babyduften, jeg tittet på morsom mimikk, jeg krabbet på gulvet og viftet med leker... jeg er glad jeg fikk velge å gjøre akkurat det. Jeg hadde ikke behov for å komme ut eller frem, men jeg visste godt at jeg hadde mulighet. Jeg var der friviliig. ... Ønske om egentid og andre opplevelser har kommet litt etter hvert, men selv nå så velger jeg gutten på dager og ettermiddager. Jeg putter mine ting etter sengetid. Og jeg vet at jeg kunne valgt anerledes, om jeg hadde hatt lyst, men det har jeg ikke... men valget det har jeg, og det er befriende ...
Så fint innlegg! Jeg trengte dette i dag, så tusen takk :)
For et fint innlegg! Ekstra fint for meg å lese akkurat nå. På torsdag har vi nemlig kjempefine plasser på Sigur Rós-konserten i Oslo spektrum, men jeg kan ikke gå. Vi har ikke fått til dette med flaske, så jeg kan ikke være borte fra lillen vår en hel kveld. Litt lei meg for det er jeg, men det går fint. Som du skriver - denne tida er så kort. Selv om jeg gleder meg til å gå ut med pappaen på restaurant eller konsert igjen :)
Marthe: Takk. Ja, og ofte er det sannelig ikke lett å si hvilke forventninger som egentlig er ens egne. Og, ikke minst, innse at alle planer og forventninger man hadde før man fikk barn, ikke passer helt med dette nye altoppslukende livet:) Kan tanke meg at man innser det mer etter hvert som man får flere barn ja.
Petrus og Petrine: Så fint beskrevet! Og så sant, man har et valg. Og burde høre på seg selv.:)
Karen: Selv takk. Dette var jo på en måte et ganske personlig innlegg, og at andre kan kjenne seg igjen i mine tanker er fint. Lykke til, håper dagen din ble bedre etter hvert!
Tre Tette: Takk selv, det var jo du som minte meg på det:) Ja, det er akkurat det, det er bortkastet å leve opp til andres forventninger. Noen ganger føles det som om tiden rett etter man får barn først og fremst er et race i å komme fortest mulig inn gamle rutiner og opplegg. Som om barna er som hunder vi fortest mulig vil dressere inn rutiner tilpasset vår voksenverden. Og de som klarer det, er liksom flinke. Det vil jeg ikke gå med på!
Selv gråt jeg nesten (oki, ikke bare nesten) av glede da jeg som fem uker gammel mamma, plutselig satt i sofaen til min gode venninne og fikk servert mitt første glass rødvin og pizza. Til da hadde ikke ting gått helt greit med dette mammalivet, og disse to (omtenksomme) timene var så kjærkomne. Men det betyr jo ikke at det hadde vært det beste for alle andre. Og som jeg skrev til Underveis, det var mange grunner til at vi har endt opp med å med både flaske og barnevakt(mulighet), men flinkhet og prestasjoner har inn ting med det å gjøre. Hils Hilde!
(Ja, også var det ingen barnevakt inne i bildet akkurat i det eksempelet jeg brukte over, Tre Tette. Men pappaen. Og han er absolutt ingen barnevakt altså.)
Ine: Ja, den tiden er jo virkelig kort. Selv om det ikke føles slik når man sitter det. Vi begynte med flaske fordi vi slet veldig med ammingen, og flaske var det eneste hun ville ta. Dermed ble hun også vant til at det ikke var mammaen som gav maten. Jeg vet ikke om jeg hadde brukt tid og krefter på flasketrening dersom det ikke hadde vært for det, eller dersom vi hadde møtt "motstand" de første gangene vi prøvde.
Når det er sagt, så håper jeg dere snart kan gå på konsert sammen. Min første date med Pappaen var en Noah and the Whale- konsert. Jeg får fortsatt sånn fin klump i halsen hver gang jeg hører musikken deres.:)
Herlig! Akkurat det skulle alle kommende mødre fått høre før de fikk barn. Du må ikke, du kan hvis du vil, men ikke gjør det fordi du føler du "burde klare". Veldig fint innlegg!
Du har beskrevet det så bra! For min del, så føler jeg meg ikke flink i det hele tatt når jeg har barnevakt og hun må gi flaske. Men jeg er kjempeglad for at jeg har muligheten allikevel, og at He trives der:)
Jeg har satt av dette permisjonsåret til å være 100% mamma(97%) og husmor(3%), så det er da jeg føler meg aller "flinkest" når jeg har hele dager sammen med henne, enten vi bare har kosedag hjemme, eller farter rund på besøk eller shopping:)
Jeg har også vært på fest 1 gang, med melkespreng, pumpe og tankene miiiilevis unna. Det var jo hyggelig nok, men tror det hadde vært enda koseligere hjemme!
Jona: Særdeles godt oppsummert! Kanskje vi skal bli enda flinkere til å informere venninner og bekjente om akkurat det?
Sovebebibloggen (man må jo bare smile av det navnet) : Takk;) Nei, jeg følte meg heller ikke flink. (Eller uflink for den slags skyld. Jeg/vi brukte gjerne barnevakt:)) Men jeg reagerte etterhvert på at alle mente jeg var flink.. Etter hvilke kriterier liksom?
Haha, elsker planen din for permisjonsåret. For det høres jo som en plan som absolutt kan funke;)
Og der ble jeg inspirert til et nytt innlegg, du... ;-) Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver - og siden jeg er svært begeistret for meg selv tenker jeg naturligvis at du må jo bare være fantastisk.. :p
Nok et fantastisk treffende innlegg.. takk!! :-)
Du er en mester med ord.
Hilsen hun (eller - en av dem;) med samme ammehjelp.
Rett i hjerterota,Carina, akkurat som vanlig:)
Legg inn en kommentar